Da jeg endelig hadde bestemt meg for å ta en gastric bypass-operasjon etter årevis med grubling, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg kjente inni meg at det var rett avgjørelse, og jeg skulle ta operasjonen NÅ. Jeg var 39 og et halvt år, og hadde kastet bort mesteparten av livet mitt på å kjempe en håpløs kamp mot vekta mi og kiloene som bare ble flere og flere.
Jeg var såpass stor at jeg allerede hadde vært en "rettighetspassient" i flere år i det offentlige systemet. Det betydde at jeg var så tjukk at det ble karakterisert som sykelig overvekt, og jeg hadde krav på hjelp fra det offentlige. Krav på hjelp betyr ikke at man har krav på å få slankeoperasjon. Hjelpen kan være andre ting, slik som oppfølging fra spesialister, opptreningssenter, medisiner mot overvekt osv. Jeg hadde vært i gjennom det meste av annen hjelp, blant annet 2 opphold på Tonsåsen opptreningssenter, oppfølging og "kursing" via UNN (universitetssykehuset NordNorge, Tromsø), utprøving av ulike slankepiller, diabetespiller og sprøyter.
Min erfaring med det offentlige var at TING TAR TID. Det tok 3,5 ÅR fra jeg ble søkt til Bodø for vurdering av slankeoperasjon til jeg fikk min første (og eneste) time der. Det gikk 1 år fra jeg ble søkt til Tonsåsen før jeg fikk plass der. Oppfølgingen fra UNN var preget av utsettelser. Der gikk det også 1,5 år etter at "fristen" gikk ut før jeg ble innkalt til oppfølgingstime. Vente, vente, vente, vente.
Derfor valgte jeg å ta slankeoperasjonen privat. Jeg ville ikke vente mer. Var dritt lei av å bli behandla som en annenrangs borger som stod med lua i hånda og tagg om å få hjelp. Det private helsevesenet tok imot meg på en helt annen måte. Jeg ringte
Aleris overvektsklinikk i august 2011. "Når passer det for deg å komme?" svarte den hyggelige damen i telefonen. Når det passer MEG å komme, ikke: "Du må stå og vente her til vi sier i fra at vi gidder å ta deg i mot, så smør deg med masse tålmodighet". Jøss, tenkte jeg. Her er de bra ivrige etter å få pengene mine, siden de er så imøtekommende.
Jeg valgte å dra dit 24. august. Det passet best for meg og min timeplan. Der fikk jeg informasjon om hva slankeoperasjonen gikk ut på, jeg fikk snakke med kirurg og anestesilege som tok vurderinger på om jeg var egnet for operasjonen. Da dagen var over, kom jeg inn til en sykepleier som sa at alt var i orden, jeg kunne fritt velge dato for operasjon. De hadde dessverre litt ventetid, fikk jeg vite, så operasjonen kunne først skje om 3 uker. Jeg lo godt inni meg. Kalte de 3 uker for ventetid? Prøv 3,5 år som var tiden jeg hittil hadde stått i den offentlige køen! Jeg valgte 3.oktober som min operasjonsdag. Da rakk jeg å gjøre ferdig studiesamlinga, og jeg hadde tid nok til å klare eksamen i slutten av oktober.
Det var ikke bare ventetiden som var forskjell mellom det offentlige og det private helsevesenet. Behandlingen var også en helt annen. Jeg måtte ikke gjennom kurser eller formaninger i forkant av operasjonen. Det lurte jeg litt på. Tok det private kanskje litt for lett på ting, slik at "alle" slapp igjennom nåløyet i forhold til å få en slik operasjon? Folk som kanskje ikke hadde blitt akseptert en slik operasjon i det offentlige helsevesen?
Igjen måtte jeg ta utgangspunkt i meg selv. Jeg var kommet til Aleris fordi jeg var KLAR, både mentalt og følelsesmessig, for å ta en slik operasjon. Å bruke penger på å operere meg var et valg jeg hadde tatt, og jeg visste det var rett for meg. Da hadde det virket meningsløst for meg å gjennomgå venting, kursing, testing og utprøving for å finne ut om jeg egnet meg for en slik operasjon. Det er jo tross alt MIN kropp det er snakk om. Ingen kjenner bedre min kropp enn meg selv.
Det var også en helt annen holdning til overvektige på Aleris enn i det offentlige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått ut fra et legekontor eller et offentlig sykehus og skammet meg over at jeg ikke fikset å gå ned i vekt selv. På Aleris sa de "Vi vet hvor vanskelig det er å gå ned i vekt uten operasjon. Du har vært dyktig og iherdig, forsøkt det meste, og nå er du klar til operasjon. Du har tatt et valg som passer for deg". Jeg kjente at jeg ble møtt med respekt for den jeg var og det jeg hadde opplevd, ikke dømt, undervurdert eller mistrodd som jeg opplevde i det offentlige.
Hver gang debatten har gått i det offentlige om privatisering av det norske helsevesenet, har jeg tenkt at det er skummelt med private aktører. Man gjør om helse til en vare og setter penger først, på bekostning av det å se HELE mennesket. Altså at penger og profitt blir gjeldende, og da mister man omsorgen, det å se mennesket bak lidelsene, og det å bli møtt på en god måte. Jeg har alltid vært i mot privatisering av helsevesenet. Paradoksalt nok valgte jeg selv å gå ut av helsekøen og kjøpe helsetjenester privat. Det er jo litt som å møte seg selv i døren, ikke sant?
Men så har jeg tenkt at det offentlige helsevesenet OGSÅ er preget av en tenkning der penger og profitt styrer, bare se på hvordan sykehusene i dag finansieres med "stykkpris". Jeg har opplevd et mangedelt system der jeg SJELDENT blir tatt for et helt menneske, men som oftest blir sendt rundt omkring i ulike avdelinger alt etter som hva som feiler meg. Helhetstenkningen er ikke dominerende i det offentlige, mener jeg. I tillegg er jo de som jobber i det offentlige også mottakere av lønn. De utfører jobbene sine mye fordi det gir en inntekt, på lik linje med de som jobber i det private. Det er jo for så vidt ingen hindring i å utføre god omsorg.
Jeg er så GLAD for at jeg hadde et privat alternativ da jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon! Jeg fikk de beste kirurgene, en god oppfølging, ble møtt av dyktige mennesker som både hadde fagkunnskaper og som evnet å se meg og mine behov. Jeg følte at JEG hadde kontrollen for en gangs skyld, både med tanke på når jeg ville operere og hvilken oppfølging jeg trengte. Jeg kunne blant annet
når som helst på døgnet ringe Aleris og få snakke med min kontaktperson eller med min kirurg hvis jeg hadde behov. Hvilken offentlig instans kan gi det samme tilbudet?
Et annet spørsmål jeg har stilt meg er om motivasjonen for å lykkes etter en slankeoperasjon er annerledes om man har utført operasjonen privat i stedet for i det offentlige. Blir man automatisk mer motivert for å lykkes når man har betalt selv? Kanskje det kan sammenlignes med et klesplagg; hvis man har betalt masse penger for et klesplagg vil man gjerne ta godt vare på det, i motsetning til et klesplagg man har kjøpt kjempebillig eller fått. Da er det liksom ikke like nøye. Det jeg i alle fall har lagt merke til, er at maktforholdet mellom pasient og behandler er annerledes i det private. I det offentlige opplevde jeg ofte avmakt. Det var behandlerne som satt med autoriteten og derigjennom retten til å bestemme hva som var best for meg. De kunne alltids høre på min historie, men det var de som tok avgjørelsene. I det private opplevde jeg en maktforskyvning, der jeg opplevde MER medbestemmelse. Kanskje henger motivasjon sammen med medbestemmelse? At man blir mer motivert når man selv er herren i sitt eget hus?
Mange har ikke råd til å oppsøke det private helsevesenet. De som ikke har råd er prisgitt et godt offentlig tilbud. Derfor kan jo en sterk privatisering av helsetjenester på sikt bidra til et todelt samfunn, der de som har råd kan kjøpe seg den beste behandlingen, mens de som ikke har råd får en annenrangs behandling gjennom et sterkt redusert offentlig helsevesen. Der de beste kirurgene har gått til privat sektor, for der tjener de mest penger.
Som pasient både i det offentlige og det private helsevesen ser jeg at det er store mangler i det offentlige. Jeg har også jobbet i det offentlige helsevesenet, og vet at de mange som jobber der er dyktige, omsorgsfulle og vil det beste for pasientene sine. Det er ikke enkeltpersonene jeg sikter til, men systemet som helhet. Det er ikke riktig at man som syk skal vente i årevis på behandling, det er heller ikke riktig at man ikke skal kunne være medbestemmende i sin egen prosess. Der tror jeg det offentlige kunne ha lært mye av hvordan det private møter pasientene sine.
Offentlig eller privat? Hva er dine erfaringer? Jeg vil gjerne høre fra deg.
 |
| 3.oktober. En time før operasjonen |
 |
| Operasjonssårene et par dager etterpå |
