fredag 18. oktober 2013

Modig?

Du har sikkert sett flere facebook-statuser i det siste, der man bes beskrive personen med ett ord som begynner på bokstaven......

Jeg fikk bokstaven M. Hmm... ikke så mye respons på den statusen, men noen tilbakemeldinger kom det. Ingen som beskrev meg som morsom! Sjokk og vantro! Her satt jeg i min lille verden og trodde jeg var både vittig og slagkraftig. Jaja, så feil kan man ta! Heldigvis fikk jeg ingen åpenbare negative tilbakemeldinger. Det er mange tvilsomme adjektiver som begynner på M: morderisk, manisk, misvisende, manipulerende, malabarisk... ja dere skjønner sikkert tegninga.

Et par stykker beskrev meg som moderlig eller mamma, den er jeg enig i. Jeg føler meg i alle fall veldig moderlig nå for tiden. Fikk også en "mystisk", hun kjenner meg godt så det stemmer også. Det som overrasket meg var tilbakemeldingen jeg fikk flest av: "MODIG".

Modig, jeg? Den har jeg tygget på en stund. Hva er det som gjør at jeg oppfattes som modig? Er jeg modig som har tatt en slankeoperasjon? Tja, det krevde nok en del mot å gjennomføre inngrepet, eller i alle fall det å ta avgjørelsen krevde mye mot. Kanskje det er modig at jeg er såpass åpen om mine erfaringer som slankeoperert? Det at jeg deler mine tanker og opplevelser her på bloggen?

Jeg vet at det er vanskelig for noen å fortelle åpent om sin slankeoperasjon, spesielt siden det ennå er mye skam knyttet til det å være overvektig. For min del opplever jeg ikke at det er spesielt modig av meg å fortelle om min historie og mine opplevelser. Jeg gjør det gjerne! I mange år følte jeg at det var det ultimate nederlaget å gå til det steget å slanke-operere seg. Selvfølgelig skulle jeg klare å gå ned i vekt på egenhånd! Det var ingen verdighet eller stolthet i å "jukse" med en operasjon for å bli tynn. Da jeg våknet opp fra narkosen den oktober-mandagen for to år siden var jeg bare lettet! Endelig hadde jeg fått hjelp og endelig skulle jeg lykkes!

Jeg er stolt av at jeg har tatt grep om mitt liv og min helse, stolt av at jeg var modig nok til å gjennomføre noe som i utgangspunktet virket veldig skremmende, stolt av at jeg lyktes. Men er jeg modig? En vanlig definisjon på ordet modig er: uredd, å være i stand til å gjøre noe man er redd for.

Nå vet jeg jo ikke hva de som kommenterte facebook-statusen min mente når de sa "modig". Kanskje sikter de til noe helt annet! I hverdagen føler jeg meg ikke spesielt modig, men kanskje er vi alle modige på hvert vårt vis? Det kreves ganske mye mot å leve i en usikker verden, hvor man kan bli overveldet av alle skumle ting. Det krever mot å bytte jobb, noe som mange har opplevd. Det krever mot å oppdra barn i en verden hvor skumle farer lurer både hjemme og ute. Det krever mot å møte hverdagens sorger, bekymringer, usikkerheter og tvil.

Ikke minst krever det mot å åpne hjertet sitt for andre mennesker og slippe de inn. Der ligger min største frykt.... frykten for å bli forlatt av noen jeg bryr meg om. Jeg føler meg modig når jeg tør slippe andre inn i hjertet mitt.

Hva er det som gjør deg modig?

Vinteren har kommet til Hammerfest

mandag 14. oktober 2013

Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!


Onsdag 16. oktober skal jeg tilbake til jobben etter 1 års mamma-permisjon. Et helt år hjemme sammen med min vakre datter Aila. Tiden har stått stille, men på samme tid sprunget av gårde. Tenk at jeg skal tilbake på jobb om bare litt under to dager! Disse siste formiddagstimene hjemme med Aila tenker jeg å nyte til fulle! Eller kanskje jeg må gråte litt? Det er så vemodig å tenke på at jeg ikke skal være der hele tiden for henne. Tenke på at hvis hun trenger meg så er jeg ikke der. Hvis hun gråter og sier «mamma», så er jeg i stedet for på jobben og gjør noe totalt meningsløst. Kanskje jeg sitter på kontoret og kjeder meg mens min lille datter trenger meg?

Selvfølgelig skal pappa være hjemme og passe på henne. Mannen min er en flott pappa som stiller opp og er rolig og fin. Det er bare det at båndet mellom min datter og meg er så sterkt at det blir svært smertefullt å rive det opp. Selvfølgelig skal pappa trøste når Aila trenger det, han skal være der hele tiden, få oppleve latter og skøy, gråt og tissebleier, de varme hendene hennes rundt halsen, den fuktige munnen på kinnet.

Kanskje er jeg mer avhengig av min datter enn hun er av meg? Kanskje det blir godt for henne å slippe andre mennesker litt tettere inn på seg. Kanskje hun blir beriket av å ha pappaen sin der hele tiden. Jeg vet i alle fall at pappa blir å storkose seg hjemme sammen med vår vakre, livlige og eventyrlystne datter. Allikevel gruer jeg meg!

Jeg er nok egoistisk når jeg tenker at jeg ikke vil dra på jobb, men være hjemme sammen med Aila hele tiden. Det er mine behov jeg tenker på da. Mitt behov for å gi henne nærhet, omsorg og pupp. Mitt behov for å se henne smile, være der når hun smaker og utforsker ulike matsorter, kaster brødskiva på gulvet og spiser glupsk en hel banan på styrten. Mitt behov for å løfte henne opp i armene mine, danse rundt omkring på kjøkkengulvet til en teit sang på radioen, mens Aila legger hodet sitt inntil skulderen min, hviler ut etter en av sine løpeturer bortover gulvet med gåstolen. Mitt behov for bare å lukte på mitt lille mirakel, studere henne mens hun sover og kjenne hjertet mitt ese opp av lykke og stolthet, lik brøddeigen som har fått alt for mye gjær og veller utenfor brødbaljen.
 
Meningsløst er ordet jeg tenker på når jeg ser for meg en arbeidsdag på kontoret, en hel dag uten min datter. Hva skal jeg på kontoret å gjøre når de viktige tingene skjer hjemme? Hvorfor skal jeg skrive den rapporten når jeg heller kan kile min datter under armen med nesen min?
 
Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!
"Heia mamma!"
 
"Ka? Får æ ikke lov til å bruke stolen som trilla, sir du?"

 
 

tirsdag 8. oktober 2013

Spør meg!

Jevnt og trutt får jeg henvendelser fra kjente og ukjente som har ulike spørsmål angående en gastric bypass operasjon og forhold rundt dette. Jeg forsøker så godt jeg kan å svare på alle henvendelsene. Det er veldig koselig å få mail og meldinger fra dere, så fortsett gjerne med det!

Spørsmålene fra dere, og svarene jeg gir, tror jeg mange flere kan ha nytte av å lese. Derfor har jeg lyst til å publisere dem på bloggen.

Så.... SPØR MEG!

Du kan legge igjen en kommentar her på dette innlegget, kontakte meg på facebook, eller sende meg en mail (beatelill@gmail.com).

Det er ingen begrensninger i hva du kan spørre meg om, men jeg kommer nok ikke til å svare på slibrige, usaklige og fornærmende spørsmål. Bortsett fra det er det fritt frem!

Jeg vet... det er ikke alltid like lett å komme på spørsmål man ønsker å stille. Da jeg jobbet som lærer på sykepleieutdanninga kunne jeg noen ganger underveis i timen si "er det noen spørsmål?" Som oftest ble det stille som på vidda, man kunne høre støvet som rullet bortover gulvet!

Føler du det slik nå, så har jeg et tips. Det trenger ikke nødvendigvis være et spørsmål. Du kan komme med dine tanker om slankeoperasjon, overvekt osv. Du kan fortelle om din situasjon, kanskje jeg kan komme med noen betraktninger som flere vil kjenne seg igjen i. Kanskje er det noe du frykter eller ser for deg blir vanskelig, det kan du fortelle meg om. Ja, som sagt... ikke tenk at det må være spørsmål i spørsmålsform (hvem, hva, hvor, hvorfor, osv).

Hvem er du? Kanskje du har tatt gastric bypass operasjon selv og lurer på om jeg har lignende erfaringer som deg, eller du vil fortelle om dine erfaringer? Kanskje du vurderer en slik operasjon men er usikker/redd/skeptisk/begeistret m.m. Kanskje vurderer du ikke slankeoperasjon i det hele tatt selv, men kjenner noen som vurderer dette. Eller kanskje du bare er nysgjerrig på hvem jeg er.

Mine svar baserer seg på mine personlige erfaringer som gastric bypass-operert. I tillegg har jeg utdanning som psykiatrisk sykepleier og har arbeidserfaring både innen fysisk og psykisk helse, men jeg uttaler meg ikke som fagperson, men som privatperson.

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Såeee... hva lurer du på?

fredag 4. oktober 2013

Ammer du? ENNÅ?

Å bli mamma for første gang har vært en svært spennende reise for meg, helt ulikt alt annet jeg har opplevd i livet! Det har vært skremmende å plutselig ha et så stort ansvar uten at kunnskapene har vært like store. Jeg har vært vant til å ha mye ansvar i de ulike jobbene mine, men da har jeg hatt med et sett kunnskaper og ferdigheter som har hjulpet meg på vei.

Som nybakt mamma startet jeg helt på scratch! Var helt grønn. Hvordan skulle jeg gjøre med amming? Hva gjør jeg når babyen skriker? Hvordan får jeg henne til å sove? Hva hvis hun blir syk? Den røde flekken på låret, hva skyldes det... er det noe farlig? Bleieskift, sikkerhet, mat-tilvenning, språkutvikling, lengde-vekt, sosial tilpasning med mer! Lista er jo utrolig lang over ting man skal kunne og må passe på!

Jeg har brukt mye mage-følelse for å finne ut hvordan jeg skal gripe an mamma-rollen. Hva føles naturlig for meg? Hva virker på min datter? Hva gjør henne rolig? Det å høre på min intuisjon og mine følelser i forhold til hva som er rett for meg og mitt barn har vært svært viktig. Det har derimot ikke fungert like bra å søke kunnskap om barn og mamma-rollen via bøker og internett. For vær så god å bli totalt forvirret, sier jeg bare! Det florerer av ulike meninger som totalt motsier hverandre.

Er man så heldig at man klarer å unngå å lese om baby og mamma-rollen med tilhørende utfordringer på nett, så er man ikke forskånet for "gode" råd og "velmente" ytringer i det virkelige liv, som forteller at det du gjør er totalt feil. "Ammer du" fikk jeg ofte spørsmål om den første tiden etter at Aila var født. Da jeg svarte bekreftende, fikk jeg fine tilbakemeldinger om at jeg gjorde det rette for meg og babyen. Etter hvert har tilbakemeldingene vært av en litt annen karakter: "Ammer du? .... ENNÅ!!" Mellom linjene hører jeg: "Er det ikke på tide at du slutter med den ammingen? Hun er jo snart så gammel at hun ber om puppen selv!"

På nett leser man at amming er bra for barnet, men på samme tid kan man lese at amming om natta bør man helst ikke gjøre for lenge. Det er hverken bra for tarmsystemet, nattesøvnen eller tennene til babyen. Min magefølelse forteller meg at min baby på 10 måneder fortsatt har god nytte av morsmelk som en tillegg til den vanlige maten hun får. Ja, jeg ammer til og med på natta. Opptil flere ganger! Noen ganger sover Aila helt til klokken 7 bare fordi jeg har koblet henne til puppen i 5-tiden og hun koser seg og døser videre.

Jeg ble så glad da jeg leste dette blogginnlegget om nattamming! Det bekrefter min magefølelse om at nattamming fortsatt er bra for min datter OG for meg! Blogginnlegget er skrevet av den fantastiske bloggeren "Mammalivet".

For øvrig har jeg sikkert laget litt ris til egen bak ved at jeg også bruker amming som sovemedisin til Aila. Jeg ammer henne hver kveld i søvn, og jeg ammer henne når hun skal sove sine blunder på dagtid. Om under 2 uker skal jeg tilbake til jobb, så da er det spørs hvordan det blir med ammingen. Jeg håper jeg får til å amme en stund til. Det har gitt og gir fortsatt både Aila og meg en nærhet som jeg ikke vil miste med det første.... i tillegg til at det føles rett for meg og henne.

Hører/hørte du på "ekspertene" på nettet og i det virkelige liv når det kommer til barn, mammarolle og oppdragelse?

Har du opplevd sprikende og motstridende råd angående mammarollen?

"Mammaaaa? Du skal vel ikke høre på de dumme "ekspertene"
som mener at jeg ikke skal få natta-puppen min mer?"


torsdag 3. oktober 2013

2 år siden slankeoperasjonen

I dag jubilerer jeg!
Det er 2 år siden jeg ble slankeoperert.
 
Dagen før slankeoperasjonen



3 måneder senere


5 måneder senere



9 måneder senere
 


12 måneder senere
 

15 måneder senere



18 måneder senere
 


2 år etter operasjonen


tirsdag 1. oktober 2013

Jeg er hjemme!

I dag hos kiropraktoren, etter at han hadde knekket hoftene mine på plass, så spurte han meg om hvordan jeg har det nå etter å ha gått ned så mye i vekt. Han fortalte at andre slankeopererte han hadde snakket med fortsatt følte seg like tykk. Hodet hadde ikke fulgt med kroppen, liksom. Det er ikke et uvanlig problem, jeg har hørt mange fortelle om det samme. Kroppen har blitt tynn, men hodet skjønner det ikke helt, og man føler seg like tykk som før.

Da jeg var overvektig fungerte forsvarsmekanismene mine for fullt. Fortrengning kalles det når man ikke vil innse noe ubehagelig. Jeg kalte det "strutse-mentaliteten" min. Hvis jeg ikke innså at jeg var tykk og hadde et problem, ja da slapp jeg å ha det fælt med meg selv. Nesten som en vampyr, skydde jeg alt av speil. Jeg kunne gå forbi speil og ikke se meg selv. Ingen fikk lov til å ta bilder av meg, jeg gjømte meg i store klær. Hjernen min jobbet som en helt med å unngå å tenke på at jeg faktisk var 50 kilo overvektig. Derfor opplevde jeg som oftest meg ikke som tykk. Jeg klarte også å ignorere alle de fysiske plagene med overvekten min. Ikke før jeg ble tynn forsto jeg hvor mye overvekten egentlig hadde hemmet og plaget meg.

Resultatet av en slik fortrengning er jo at man ikke er i kontakt med kroppen sin. Jeg var fremmed i min egen kropp. Kjente ikke etter på hvordan den hadde det. Etter å ha ignorert alle signalene kroppen min forsøkte å sende meg, så ga den vel sikkert opp å få kontakt. Det ble som å være i et hus som du helst ikke vil være i, et mørklagt, fremmed hus.

Nå, 2 år etter min slankeoperasjon, har jeg endelig kommet hjem! Jeg føler meg hjemme i min egen kropp. Jeg går forbi et speil, ser på meg selv og tenker "ja der er du". Det er ikke lengre smertefullt og sjokkpreget å se bilder av meg selv. Bildene viser bare hva jeg også tenker om meg selv i mitt hode. Det å være hjemme betyr at det føles trygt, godt og naturlig. Jeg merker hvis noe ikke er som det burde; om jeg har vondt, om jeg er sulten eller mett, om blæra er full, at nakken er litt stiv. Ja sånne normale ting man burde legge merke til.

Derimot må man ikke forveksle det å være hjemme med at alt er perfekt. Det er alltid småting og fikse i et hus, alltid et par ting som ikke er som man har lyst til, noe man har lyst til å forbedre. Av og til kan man også ønske seg et annet hus, et litt finere og bedre i et mer populært strøk. Stort sett har jeg det veldig bra i min egen kropp. Jeg er hjemme og jeg trives. Så, nei, jeg føler meg ikke ennå tykk, jeg føler at jeg er akkurat slik jeg skal være.

Beate 15 år


tirsdag 24. september 2013

NAMINAM!

Ka du gjør, Aila-vennen?

Mamma snudde sæ bare bort i et øyeblikk

Så fant du en spennandes boks!

Så klisjat og artig!



Mamma, det her va jo godt!

Se så fin!

Naminam!



søndag 22. september 2013

Offentlig eller privat?

Da jeg endelig hadde bestemt meg for å ta en gastric bypass-operasjon etter årevis med grubling, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg kjente inni meg at det var rett avgjørelse, og jeg skulle ta operasjonen NÅ. Jeg var 39 og et halvt år, og hadde kastet bort mesteparten av livet mitt på å kjempe en håpløs kamp mot vekta mi og kiloene som bare ble flere og flere.

Jeg var såpass stor at jeg allerede hadde vært en "rettighetspassient" i flere år i det offentlige systemet. Det betydde at jeg var så tjukk at det ble karakterisert som sykelig overvekt, og jeg hadde krav på hjelp fra det offentlige. Krav på hjelp betyr ikke at man har krav på å få slankeoperasjon. Hjelpen kan være andre ting, slik som oppfølging fra spesialister, opptreningssenter, medisiner mot overvekt osv. Jeg hadde vært i gjennom det meste av annen hjelp, blant annet 2 opphold på Tonsåsen opptreningssenter, oppfølging og "kursing" via UNN (universitetssykehuset NordNorge, Tromsø), utprøving av ulike slankepiller, diabetespiller og sprøyter.

Min erfaring med det offentlige var at TING TAR TID. Det tok 3,5 ÅR fra jeg ble søkt til Bodø for vurdering av slankeoperasjon til jeg fikk min første (og eneste) time der. Det gikk 1 år fra jeg ble søkt til Tonsåsen før jeg fikk plass der. Oppfølgingen fra UNN var preget av utsettelser. Der gikk det også 1,5 år etter at "fristen" gikk ut før jeg ble innkalt til oppfølgingstime. Vente, vente, vente, vente.

Derfor valgte jeg å ta slankeoperasjonen privat. Jeg ville ikke vente mer. Var dritt lei av å bli behandla som en annenrangs borger som stod med lua i hånda og tagg om å få hjelp. Det private helsevesenet tok imot meg på en helt annen måte. Jeg ringte Aleris overvektsklinikk i august 2011. "Når passer det for deg å komme?" svarte den hyggelige damen i telefonen. Når det passer MEG å komme, ikke: "Du må stå og vente her til vi sier i fra at vi gidder å ta deg i mot, så smør deg med masse tålmodighet". Jøss, tenkte jeg. Her er de bra ivrige etter å få pengene mine, siden de er så imøtekommende.

Jeg valgte å dra dit 24. august. Det passet best for meg og min timeplan. Der fikk jeg informasjon om hva slankeoperasjonen gikk ut på, jeg fikk snakke med kirurg og anestesilege som tok vurderinger på om jeg var egnet for operasjonen. Da dagen var over, kom jeg inn til en sykepleier som sa at alt var i orden, jeg kunne fritt velge dato for operasjon. De hadde dessverre litt ventetid, fikk jeg vite, så operasjonen kunne først skje om 3 uker. Jeg lo godt inni meg. Kalte de 3 uker for ventetid? Prøv 3,5 år som var tiden jeg hittil hadde stått i den offentlige køen! Jeg valgte 3.oktober som min operasjonsdag. Da rakk jeg å gjøre ferdig studiesamlinga, og jeg hadde tid nok til å klare eksamen i slutten av oktober.

Det var ikke bare ventetiden som var forskjell mellom det offentlige og det private helsevesenet. Behandlingen var også en helt annen. Jeg måtte ikke gjennom kurser eller formaninger i forkant av operasjonen. Det lurte jeg litt på. Tok det private kanskje litt for lett på ting, slik at "alle" slapp igjennom nåløyet i forhold til å få en slik operasjon? Folk som kanskje ikke hadde blitt akseptert en slik operasjon i det offentlige helsevesen?

Igjen måtte jeg ta utgangspunkt i meg selv. Jeg var kommet til Aleris fordi jeg var KLAR, både mentalt og følelsesmessig, for å ta en slik operasjon. Å bruke penger på å operere meg var et valg jeg hadde tatt, og jeg visste det var rett for meg. Da hadde det virket meningsløst for meg å gjennomgå venting, kursing, testing og utprøving for å finne ut om jeg egnet meg for en slik operasjon. Det er jo tross alt MIN kropp det er snakk om. Ingen kjenner bedre min kropp enn meg selv.

Det var også en helt annen holdning til overvektige på Aleris enn i det offentlige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått ut fra et legekontor eller et offentlig sykehus og skammet meg over at jeg ikke fikset å gå ned i vekt selv. På Aleris sa de "Vi vet hvor vanskelig det er å gå ned i vekt uten operasjon. Du har vært dyktig og iherdig, forsøkt det meste, og nå er du klar til operasjon. Du har tatt et valg som passer for deg". Jeg kjente at jeg ble møtt med respekt for den jeg var og det jeg hadde opplevd, ikke dømt, undervurdert eller mistrodd som jeg opplevde i det offentlige.

Hver gang debatten har gått i det offentlige om privatisering av det norske helsevesenet, har jeg tenkt at det er skummelt med private aktører. Man gjør om helse til en vare og setter penger først, på bekostning av det å se HELE mennesket. Altså at penger og profitt blir gjeldende, og da mister man omsorgen, det å se mennesket bak lidelsene, og det å bli møtt på en god måte. Jeg har alltid vært i mot privatisering av helsevesenet. Paradoksalt nok valgte jeg selv å gå ut av helsekøen og kjøpe helsetjenester privat. Det er jo litt som å møte seg selv i døren, ikke sant?

Men så har jeg tenkt at det offentlige helsevesenet OGSÅ er preget av en tenkning der penger og profitt styrer, bare se på hvordan sykehusene i dag finansieres med "stykkpris". Jeg har opplevd et mangedelt system der jeg SJELDENT blir tatt for et helt menneske, men som oftest blir sendt rundt omkring i ulike avdelinger alt etter som hva som feiler meg. Helhetstenkningen er ikke dominerende i det offentlige, mener jeg. I tillegg er jo de som jobber i det offentlige også mottakere av lønn. De utfører jobbene sine mye fordi det gir en inntekt, på lik linje med de som jobber i det private. Det er jo for så vidt ingen hindring i å utføre god omsorg.

Jeg er så GLAD for at jeg hadde et privat alternativ da jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon! Jeg fikk de beste kirurgene, en god oppfølging, ble møtt av dyktige mennesker som både hadde fagkunnskaper og som evnet å se meg og mine behov. Jeg følte at JEG hadde kontrollen for en gangs skyld, både med tanke på når jeg ville operere og hvilken oppfølging jeg trengte. Jeg kunne blant annet når som helst på døgnet ringe Aleris og få snakke med min kontaktperson eller med min kirurg hvis jeg hadde behov. Hvilken offentlig instans kan gi det samme tilbudet?

Et annet spørsmål jeg har stilt meg er om motivasjonen for å lykkes etter en slankeoperasjon er annerledes om man har utført operasjonen privat i stedet for i det offentlige. Blir man automatisk mer motivert for å lykkes når man har betalt selv? Kanskje det kan sammenlignes med et klesplagg; hvis man har betalt masse penger for et klesplagg vil man gjerne ta godt vare på det, i motsetning til et klesplagg man har kjøpt kjempebillig eller fått. Da er det liksom ikke like nøye. Det jeg i alle fall har lagt merke til, er at maktforholdet mellom pasient og behandler er annerledes i det private. I det offentlige opplevde jeg ofte avmakt. Det var behandlerne som satt med autoriteten og derigjennom retten til å bestemme hva som var best for meg. De kunne alltids høre på min historie, men det var de som tok avgjørelsene. I det private opplevde jeg en maktforskyvning, der jeg opplevde MER medbestemmelse. Kanskje henger motivasjon sammen med medbestemmelse? At man blir mer motivert når man selv er herren i sitt eget hus?

Mange har ikke råd til å oppsøke det private helsevesenet. De som ikke har råd er prisgitt et godt offentlig tilbud. Derfor kan jo en sterk privatisering av helsetjenester på sikt bidra til et todelt samfunn, der de som har råd kan kjøpe seg den beste behandlingen, mens de som ikke har råd får en annenrangs behandling gjennom et sterkt redusert offentlig helsevesen. Der de beste kirurgene har gått til privat sektor, for der tjener de mest penger.

Som pasient både i det offentlige og det private helsevesen ser jeg at det er store mangler i det offentlige. Jeg har også jobbet i det offentlige helsevesenet, og vet at de mange som jobber der er dyktige, omsorgsfulle og vil det beste for pasientene sine. Det er ikke enkeltpersonene jeg sikter til, men systemet som helhet. Det er ikke riktig at man som syk skal vente i årevis på behandling, det er heller ikke riktig at man ikke skal kunne være medbestemmende i sin egen prosess. Der tror jeg det offentlige kunne ha lært mye av hvordan det private møter pasientene sine.

Offentlig eller privat? Hva er dine erfaringer? Jeg vil gjerne høre fra deg.


3.oktober. En time før operasjonen
Operasjonssårene et par dager etterpå

tirsdag 10. september 2013

Ei tidsinnstilt bombe på kjøkkenet!

Jeg visste ikke at jeg hadde ei tidsinnstilt bombe på kjøkkenet mitt! Det fant jeg ut på søndag, da den plutselig detonerte.

Jeg kom inn på kjøkkenet med Aila i armene mine. Mannen min stod ved komfyren, og var på tur til å sette brødene inn i en varm ovn. Uten forvarsel eksploderte glasset i ovnen! Det føltes som om glasset hoppet ut av døra og spredte seg i tusen biter ut over gulvet. Jeg hoppet forskrekket tilbake! Mannen min bannet høyt.

 
 
Hva om lille Aila hadde krabbet rundt på gulvet fremfor ovnen da dette skjedde? Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg holdt henne i armene mine og at hun ikke var på gulvet og lekte. 



Er dette mulig, tenkte jeg forskrekket. Kan glasset på ovnen bare knuses i tusen biter helt uten forvarsel? Jeg ante ikke at noe slik kunne skje. Forskrekkelsen min ble ikke mindre da jeg la ut en melding på facebook om hendelsen og fikk flere kommentarer fra andre som hadde opplevd nesten det samme. Er det virkelig meningen at man skal godta at slikt "bare kan skje"?

Det som knustes var sikkerhetsglasset i herdet glass, altså det ytterste glasset i ovnen. Dette glasset var varmt fordi ovnen hadde blitt varmet opp til å gjøre klar til steking av brød. Varmt glass som dusj over vår 9 måneder gamle baby? Det er jeg IKKE villig til å akseptere som farer hun kan bli utsatt for!

Dagen etter hendelsen forsøkte jeg å kontakte IKEA, hvor ovnen er kjøpt. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg startet å forfatte en e-post, men fant ingen e-mail adresse til IKEA. De vil rett og slett ikke at man skal kunne kontakte dem via e-post. Merkelig! Jeg forsøkte også å ringe service-nummeret til bedriften, men der satt jeg i over 20 minutter og hørte på dårlig ventemusikk til jeg bare ga opp og la på. Det var ikke før tirsdag at jeg fant et annet nummer man kunne ringe. Mannen min tok da kontakt med Ikea, som har lovet oss at en lokal reparatør skal ta kontakt. Jeg venter spent!

I mellomtiden fant jeg på å kontakte lokalavisa angående denne saken. Her ser du resultatene av det:
http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article6856443.ece

 
 
Saken havnet også på nettavisen:

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3676298.ece

søndag 8. september 2013

Baby og studier - lar de seg kombinere?

Da jeg gikk gravid var jeg lykkelig uvitende om hvordan det ville bli å få en liten baby i hus. Jeg var 40 år, verdensvant (trodde jeg), og var sikker på at det kom til å gå helt fint å kombinere baby-tilværelse med studiene mine. Jeg hadde studert i litt over ett år. Spennende studier i psykososialt arbeid med barn og unge, et masterstudium over 3 år på deltid.

Det vil vel ikke være noe problem å føde babyen i november, skippe studiesamlinga i november og ta eksamen i desember, tenkte jeg djervt. I samme slengen tenkte jeg å ta en eksamen til i februar, ha 2 måneder praksis i mars og april og levere prosjektskisse i mai. Alt mens jeg gikk hjemme med en liten baby. Mannen min kunne jo ta sin del av permisjonen mens jeg skulle i praksis, babyen ville jo være hele 3 måneder da, så det skulle jo gå helt fint!

SÆRLIG!

Totalt overveldet av situasjonen, fødselen, ammetåka og den altoppslukende følelsen av å bli mor, innså jeg at jeg aldri i livet ville klare å levere en fornuftig eksamen kun 3 uker etter fødselen. Ikke ville jeg klare å gå fra det lille nøstet mitt etter tre måneder heller! Jeg kom meg knapt ut døra de første månedene! Høydepunktet var da jeg klarte å dra på barseltreff og være der i 2 timer uten at Aila gråt så alt for mye. Jeg kunne bare glemme å dra alene til byen, gå i butikker og på cafè. Det funket ikke!

Jeg innså fakta ganske raskt, søkte om permisjon fra studiene, og har ikke angra ett sekund på den avgjørelsen. Nå er snart permisjonen over. Jeg skal tilbake på jobb, og jeg skal tilbake til studiene. Nå tenker jeg på hvordan jeg skal kombinere småbarnslivet med et studium som er nesten 60 mil unna OG skal vare i 2 uker i strekk. Jeg kan jo ikke forlate babyen min! Løsningen er å ta med både mann og barn på slep når jeg skal til Tromsø i november. Det blir koselig! .... og dyrt.

Hvordan klarer andre mødre å kombinere studier med baby? I fjor hadde vi ei som var høygravid den første samlinga, og som dukket opp på neste samling med en liten baby i armene. Andre mødre jeg vet om klarer (fint?) å dra bort i et par uker i slengen uten å ha med babyen. Er det bare meg som ikke får dette til?

Jeg gleder meg til å gjenoppta studiene, det skal bli godt å bruke hodet igjen. Heldigvis har jeg mulighet til å ta med meg mann og barn på samling i november, og kanskje får jeg det til i januar også. Vi får se. Nå satser jeg på at det tykke teflon-belegget i hjernen min er slitt bort, og at amme-tåka letter såpass at jeg klarer å lese hva som står i de vitenskapelige artiklene.

Mamma - hvordan gjettet du at jeg har spist is?
 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...