fredag 25. oktober 2013

Verden utvider seg igjen

Nå har jeg vært ute i jobb i til sammen 8 arbeidsdager. Det var ikke like ille som frykta. Fælt var det å forlate vesle Aila-pia mi hjemme mens jeg dro på jobb, men selve arbeidsdagen går greit. Tiden flyr av sted og plutselig er det tid for å dra hjem igjen etter en litt kortere arbeidsdag.

Jeg er så heldig å jobbe i staten der jeg har krav på inntil 2 timer amme-fri hver dag. Dermed kan jeg dra på jobb klokken 9 og dra hjem igjen i halv 3-tiden. 5,5 timer borte fra Aila er ikke så ille. Hun sover jo en del av tiden, og ellers er hun sammen med sin pappa og storkoser seg. Tiden vi har sammen på ettermiddagene blir desto mer dyrebare.

Dessuten tror jeg det er sunt for meg å bryte litt ut fra mamma-boblen; treffe andre mennesker, bruke hjernen til noe annet enn å telle antall bleieskift og sovetimer, lese meg opp på faglitteratur, løfte blikket og se andre ting enn hjemmets fire vegger. Jeg elsker å være hjemme sammen med min datter, men trenger nok også tid for meg selv og tid til andre oppgaver enn mamma-rollen og husmor-rollen.

Etter en endt arbeidsdag er det ekstra godt å holde rundt vesla mi igjen. Se hennes strålende smil og høre latteren hennes, høre henne si mamma-mamma og strekke armene sine ut mot meg i glede. Jeg brukte å si før at det aller beste med å jobbe var den deilige følelsen når det endelig var helg. Nå er det aller beste med jobben den ubeskrivelige lykkefølelsen av å se mi elskede datter igjen etter endt arbeidsdag.

Verdenen utvider seg igjen, litt etter litt. Først jobb, og nå til uka drar jeg til Tromsø på studiesamling. Da skal jeg ha med mann og barn, men det blir uansett lange studiedager uten amme-fri. Det blir spennende. Om en måned drar jeg til Oslo ALENE! Tror til og med jeg skal ha ei overnatting eller to. Jeg har vunnet en make-over, og har store planer om å boltre meg i hovedstaden med hotellovernatting, shopping og kos. Skikkelig husmorferie! Gleder meg vilt! ..... og gruer meg til å være SÅ vanvittig lenge borte fra Aila.

SE MAMMA! SNE!

lørdag 19. oktober 2013

Bra bok om demens

I anledning årets innsamlingsaksjon som går til bekjempelse av sykdommen demens, så vil jeg anbefale ei bok til dere. Dette innlegget har jeg tidligere skrevet på bokbloggen min; Beate blogger om bøker.

Jeg jobber nå som veileder i fosterhjemtjenesten, men er utdannet sykepleier. Mange ganger i min yrkeskarriere har jeg møtt på pasienter med demens og sett hvordan de sliter med å orientere seg i hverdagen. Det har vært både givende og utfordrende å møte disse pasientene, og etterpå har jeg alltid tenkt for meg selv: vær så snill, jeg kan få alle slags sykdommer og plager, men ikke la meg bli dement! Tenk hvor grusomt å ikke kunne kjenne igjen sin nærmeste familie, eller å ikke huske at moren din er død og stadig oppleve sorgen som et slag i magen hver gang en pleier minner deg på det, eller å ikke klare å sitte stille men må vandre rundt omkring, å ikke forstå klokka eller det som blir sagt.

Fra bokomslaget:
"Alltid Alice" av Lisa Genova handler om en 50 år gammel professor som jobber ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. En dag går hun seg bort bare et par kvartaler hjemmefra. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimers sykdom.

Min mening om boka:
Selv om jeg har haugevis med andre fagbøker jeg må lese nå for tiden, så slukte jeg denne boka på to korte kvelder. Dette er ei tankevekkende, gripende, opplysende, og vakker historie. Vi møter Alice når hun oppdager at hun er blitt "glemsk og surrete", og får følge hennes tanker og opplevelser ettersom sykdommen utvikler seg. Vi får ta del i hvordan hun opplever å føle seg både ensom og fortvilet, vi ser hvordan familie, venner, kolleger og andre reagerer, og vi tar del i en del tragikomiske situasjoner utløst av hennes sykdom.

En gang drar hun til en forelesning og setter seg på første rad. Alle i salen venter på foreleseren som ikke kommer. Alice blir lei og reiser seg opp og går etter en stund. Senere viser det seg at det er hun som skulle være foreleser nettopp denne dagen.

Jeg synes forfatteren forteller historien om Alice på en flott og meget troverdig måte. Jeg har aldri opplevd å være dement, men jeg kjenner igjen mange av symptomene og reaksjonene som beskrives. Det virker som om forfatteren har gjort en meget grundig research før hun har skrevet boka. Det liker jeg!

Det er som sagt en vakker og sår fortelling, og mange ganger satt jeg med klumpen i halsen. I ettertid har den gitt meg mange tanker, ikke minst om hvor viktig det er å behandle alle mennesker med respekt. Det er så selvfølgelig, men samtidig viser historien at det er så lett å glemme seg. Blant annet diskuterer familien til Alice hennes fremtid mens hun sitter foran dem, men de snakker på en måte som om hun ikke var tilstede i rommet.

Noen lyspunkt finnes absolutt i fortellingen, selv om sykdommen ikke lar seg kurere men springer raskt avgårde mot glemselen. Det er flott å se hvordan Alice og den ene datteren, som tidligere har vært på kollisjonskurs, finner tonen igjen og viser sin kjærlighet til hverandre. Det er også andre lyspunkt, men jeg tenkte å ikke røpe alt her.

Jeg har faktisk ikke en eneste negativ ting å si om boka. Normalt er jeg en kritisk person, men denne gangen fant jeg ingenting å kritisere, rett og slett! Teksten flyter lett, man blir revet med. Dette er en rørende bok uten at det blir sentimentalt eller overdrevent.

fredag 18. oktober 2013

Modig?

Du har sikkert sett flere facebook-statuser i det siste, der man bes beskrive personen med ett ord som begynner på bokstaven......

Jeg fikk bokstaven M. Hmm... ikke så mye respons på den statusen, men noen tilbakemeldinger kom det. Ingen som beskrev meg som morsom! Sjokk og vantro! Her satt jeg i min lille verden og trodde jeg var både vittig og slagkraftig. Jaja, så feil kan man ta! Heldigvis fikk jeg ingen åpenbare negative tilbakemeldinger. Det er mange tvilsomme adjektiver som begynner på M: morderisk, manisk, misvisende, manipulerende, malabarisk... ja dere skjønner sikkert tegninga.

Et par stykker beskrev meg som moderlig eller mamma, den er jeg enig i. Jeg føler meg i alle fall veldig moderlig nå for tiden. Fikk også en "mystisk", hun kjenner meg godt så det stemmer også. Det som overrasket meg var tilbakemeldingen jeg fikk flest av: "MODIG".

Modig, jeg? Den har jeg tygget på en stund. Hva er det som gjør at jeg oppfattes som modig? Er jeg modig som har tatt en slankeoperasjon? Tja, det krevde nok en del mot å gjennomføre inngrepet, eller i alle fall det å ta avgjørelsen krevde mye mot. Kanskje det er modig at jeg er såpass åpen om mine erfaringer som slankeoperert? Det at jeg deler mine tanker og opplevelser her på bloggen?

Jeg vet at det er vanskelig for noen å fortelle åpent om sin slankeoperasjon, spesielt siden det ennå er mye skam knyttet til det å være overvektig. For min del opplever jeg ikke at det er spesielt modig av meg å fortelle om min historie og mine opplevelser. Jeg gjør det gjerne! I mange år følte jeg at det var det ultimate nederlaget å gå til det steget å slanke-operere seg. Selvfølgelig skulle jeg klare å gå ned i vekt på egenhånd! Det var ingen verdighet eller stolthet i å "jukse" med en operasjon for å bli tynn. Da jeg våknet opp fra narkosen den oktober-mandagen for to år siden var jeg bare lettet! Endelig hadde jeg fått hjelp og endelig skulle jeg lykkes!

Jeg er stolt av at jeg har tatt grep om mitt liv og min helse, stolt av at jeg var modig nok til å gjennomføre noe som i utgangspunktet virket veldig skremmende, stolt av at jeg lyktes. Men er jeg modig? En vanlig definisjon på ordet modig er: uredd, å være i stand til å gjøre noe man er redd for.

Nå vet jeg jo ikke hva de som kommenterte facebook-statusen min mente når de sa "modig". Kanskje sikter de til noe helt annet! I hverdagen føler jeg meg ikke spesielt modig, men kanskje er vi alle modige på hvert vårt vis? Det kreves ganske mye mot å leve i en usikker verden, hvor man kan bli overveldet av alle skumle ting. Det krever mot å bytte jobb, noe som mange har opplevd. Det krever mot å oppdra barn i en verden hvor skumle farer lurer både hjemme og ute. Det krever mot å møte hverdagens sorger, bekymringer, usikkerheter og tvil.

Ikke minst krever det mot å åpne hjertet sitt for andre mennesker og slippe de inn. Der ligger min største frykt.... frykten for å bli forlatt av noen jeg bryr meg om. Jeg føler meg modig når jeg tør slippe andre inn i hjertet mitt.

Hva er det som gjør deg modig?

Vinteren har kommet til Hammerfest

mandag 14. oktober 2013

Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!


Onsdag 16. oktober skal jeg tilbake til jobben etter 1 års mamma-permisjon. Et helt år hjemme sammen med min vakre datter Aila. Tiden har stått stille, men på samme tid sprunget av gårde. Tenk at jeg skal tilbake på jobb om bare litt under to dager! Disse siste formiddagstimene hjemme med Aila tenker jeg å nyte til fulle! Eller kanskje jeg må gråte litt? Det er så vemodig å tenke på at jeg ikke skal være der hele tiden for henne. Tenke på at hvis hun trenger meg så er jeg ikke der. Hvis hun gråter og sier «mamma», så er jeg i stedet for på jobben og gjør noe totalt meningsløst. Kanskje jeg sitter på kontoret og kjeder meg mens min lille datter trenger meg?

Selvfølgelig skal pappa være hjemme og passe på henne. Mannen min er en flott pappa som stiller opp og er rolig og fin. Det er bare det at båndet mellom min datter og meg er så sterkt at det blir svært smertefullt å rive det opp. Selvfølgelig skal pappa trøste når Aila trenger det, han skal være der hele tiden, få oppleve latter og skøy, gråt og tissebleier, de varme hendene hennes rundt halsen, den fuktige munnen på kinnet.

Kanskje er jeg mer avhengig av min datter enn hun er av meg? Kanskje det blir godt for henne å slippe andre mennesker litt tettere inn på seg. Kanskje hun blir beriket av å ha pappaen sin der hele tiden. Jeg vet i alle fall at pappa blir å storkose seg hjemme sammen med vår vakre, livlige og eventyrlystne datter. Allikevel gruer jeg meg!

Jeg er nok egoistisk når jeg tenker at jeg ikke vil dra på jobb, men være hjemme sammen med Aila hele tiden. Det er mine behov jeg tenker på da. Mitt behov for å gi henne nærhet, omsorg og pupp. Mitt behov for å se henne smile, være der når hun smaker og utforsker ulike matsorter, kaster brødskiva på gulvet og spiser glupsk en hel banan på styrten. Mitt behov for å løfte henne opp i armene mine, danse rundt omkring på kjøkkengulvet til en teit sang på radioen, mens Aila legger hodet sitt inntil skulderen min, hviler ut etter en av sine løpeturer bortover gulvet med gåstolen. Mitt behov for bare å lukte på mitt lille mirakel, studere henne mens hun sover og kjenne hjertet mitt ese opp av lykke og stolthet, lik brøddeigen som har fått alt for mye gjær og veller utenfor brødbaljen.
 
Meningsløst er ordet jeg tenker på når jeg ser for meg en arbeidsdag på kontoret, en hel dag uten min datter. Hva skal jeg på kontoret å gjøre når de viktige tingene skjer hjemme? Hvorfor skal jeg skrive den rapporten når jeg heller kan kile min datter under armen med nesen min?
 
Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!
"Heia mamma!"
 
"Ka? Får æ ikke lov til å bruke stolen som trilla, sir du?"

 
 

tirsdag 8. oktober 2013

Spør meg!

Jevnt og trutt får jeg henvendelser fra kjente og ukjente som har ulike spørsmål angående en gastric bypass operasjon og forhold rundt dette. Jeg forsøker så godt jeg kan å svare på alle henvendelsene. Det er veldig koselig å få mail og meldinger fra dere, så fortsett gjerne med det!

Spørsmålene fra dere, og svarene jeg gir, tror jeg mange flere kan ha nytte av å lese. Derfor har jeg lyst til å publisere dem på bloggen.

Så.... SPØR MEG!

Du kan legge igjen en kommentar her på dette innlegget, kontakte meg på facebook, eller sende meg en mail (beatelill@gmail.com).

Det er ingen begrensninger i hva du kan spørre meg om, men jeg kommer nok ikke til å svare på slibrige, usaklige og fornærmende spørsmål. Bortsett fra det er det fritt frem!

Jeg vet... det er ikke alltid like lett å komme på spørsmål man ønsker å stille. Da jeg jobbet som lærer på sykepleieutdanninga kunne jeg noen ganger underveis i timen si "er det noen spørsmål?" Som oftest ble det stille som på vidda, man kunne høre støvet som rullet bortover gulvet!

Føler du det slik nå, så har jeg et tips. Det trenger ikke nødvendigvis være et spørsmål. Du kan komme med dine tanker om slankeoperasjon, overvekt osv. Du kan fortelle om din situasjon, kanskje jeg kan komme med noen betraktninger som flere vil kjenne seg igjen i. Kanskje er det noe du frykter eller ser for deg blir vanskelig, det kan du fortelle meg om. Ja, som sagt... ikke tenk at det må være spørsmål i spørsmålsform (hvem, hva, hvor, hvorfor, osv).

Hvem er du? Kanskje du har tatt gastric bypass operasjon selv og lurer på om jeg har lignende erfaringer som deg, eller du vil fortelle om dine erfaringer? Kanskje du vurderer en slik operasjon men er usikker/redd/skeptisk/begeistret m.m. Kanskje vurderer du ikke slankeoperasjon i det hele tatt selv, men kjenner noen som vurderer dette. Eller kanskje du bare er nysgjerrig på hvem jeg er.

Mine svar baserer seg på mine personlige erfaringer som gastric bypass-operert. I tillegg har jeg utdanning som psykiatrisk sykepleier og har arbeidserfaring både innen fysisk og psykisk helse, men jeg uttaler meg ikke som fagperson, men som privatperson.

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Såeee... hva lurer du på?

fredag 4. oktober 2013

Ammer du? ENNÅ?

Å bli mamma for første gang har vært en svært spennende reise for meg, helt ulikt alt annet jeg har opplevd i livet! Det har vært skremmende å plutselig ha et så stort ansvar uten at kunnskapene har vært like store. Jeg har vært vant til å ha mye ansvar i de ulike jobbene mine, men da har jeg hatt med et sett kunnskaper og ferdigheter som har hjulpet meg på vei.

Som nybakt mamma startet jeg helt på scratch! Var helt grønn. Hvordan skulle jeg gjøre med amming? Hva gjør jeg når babyen skriker? Hvordan får jeg henne til å sove? Hva hvis hun blir syk? Den røde flekken på låret, hva skyldes det... er det noe farlig? Bleieskift, sikkerhet, mat-tilvenning, språkutvikling, lengde-vekt, sosial tilpasning med mer! Lista er jo utrolig lang over ting man skal kunne og må passe på!

Jeg har brukt mye mage-følelse for å finne ut hvordan jeg skal gripe an mamma-rollen. Hva føles naturlig for meg? Hva virker på min datter? Hva gjør henne rolig? Det å høre på min intuisjon og mine følelser i forhold til hva som er rett for meg og mitt barn har vært svært viktig. Det har derimot ikke fungert like bra å søke kunnskap om barn og mamma-rollen via bøker og internett. For vær så god å bli totalt forvirret, sier jeg bare! Det florerer av ulike meninger som totalt motsier hverandre.

Er man så heldig at man klarer å unngå å lese om baby og mamma-rollen med tilhørende utfordringer på nett, så er man ikke forskånet for "gode" råd og "velmente" ytringer i det virkelige liv, som forteller at det du gjør er totalt feil. "Ammer du" fikk jeg ofte spørsmål om den første tiden etter at Aila var født. Da jeg svarte bekreftende, fikk jeg fine tilbakemeldinger om at jeg gjorde det rette for meg og babyen. Etter hvert har tilbakemeldingene vært av en litt annen karakter: "Ammer du? .... ENNÅ!!" Mellom linjene hører jeg: "Er det ikke på tide at du slutter med den ammingen? Hun er jo snart så gammel at hun ber om puppen selv!"

På nett leser man at amming er bra for barnet, men på samme tid kan man lese at amming om natta bør man helst ikke gjøre for lenge. Det er hverken bra for tarmsystemet, nattesøvnen eller tennene til babyen. Min magefølelse forteller meg at min baby på 10 måneder fortsatt har god nytte av morsmelk som en tillegg til den vanlige maten hun får. Ja, jeg ammer til og med på natta. Opptil flere ganger! Noen ganger sover Aila helt til klokken 7 bare fordi jeg har koblet henne til puppen i 5-tiden og hun koser seg og døser videre.

Jeg ble så glad da jeg leste dette blogginnlegget om nattamming! Det bekrefter min magefølelse om at nattamming fortsatt er bra for min datter OG for meg! Blogginnlegget er skrevet av den fantastiske bloggeren "Mammalivet".

For øvrig har jeg sikkert laget litt ris til egen bak ved at jeg også bruker amming som sovemedisin til Aila. Jeg ammer henne hver kveld i søvn, og jeg ammer henne når hun skal sove sine blunder på dagtid. Om under 2 uker skal jeg tilbake til jobb, så da er det spørs hvordan det blir med ammingen. Jeg håper jeg får til å amme en stund til. Det har gitt og gir fortsatt både Aila og meg en nærhet som jeg ikke vil miste med det første.... i tillegg til at det føles rett for meg og henne.

Hører/hørte du på "ekspertene" på nettet og i det virkelige liv når det kommer til barn, mammarolle og oppdragelse?

Har du opplevd sprikende og motstridende råd angående mammarollen?

"Mammaaaa? Du skal vel ikke høre på de dumme "ekspertene"
som mener at jeg ikke skal få natta-puppen min mer?"


torsdag 3. oktober 2013

2 år siden slankeoperasjonen

I dag jubilerer jeg!
Det er 2 år siden jeg ble slankeoperert.
 
Dagen før slankeoperasjonen



3 måneder senere


5 måneder senere



9 måneder senere
 


12 måneder senere
 

15 måneder senere



18 måneder senere
 


2 år etter operasjonen


tirsdag 1. oktober 2013

Jeg er hjemme!

I dag hos kiropraktoren, etter at han hadde knekket hoftene mine på plass, så spurte han meg om hvordan jeg har det nå etter å ha gått ned så mye i vekt. Han fortalte at andre slankeopererte han hadde snakket med fortsatt følte seg like tykk. Hodet hadde ikke fulgt med kroppen, liksom. Det er ikke et uvanlig problem, jeg har hørt mange fortelle om det samme. Kroppen har blitt tynn, men hodet skjønner det ikke helt, og man føler seg like tykk som før.

Da jeg var overvektig fungerte forsvarsmekanismene mine for fullt. Fortrengning kalles det når man ikke vil innse noe ubehagelig. Jeg kalte det "strutse-mentaliteten" min. Hvis jeg ikke innså at jeg var tykk og hadde et problem, ja da slapp jeg å ha det fælt med meg selv. Nesten som en vampyr, skydde jeg alt av speil. Jeg kunne gå forbi speil og ikke se meg selv. Ingen fikk lov til å ta bilder av meg, jeg gjømte meg i store klær. Hjernen min jobbet som en helt med å unngå å tenke på at jeg faktisk var 50 kilo overvektig. Derfor opplevde jeg som oftest meg ikke som tykk. Jeg klarte også å ignorere alle de fysiske plagene med overvekten min. Ikke før jeg ble tynn forsto jeg hvor mye overvekten egentlig hadde hemmet og plaget meg.

Resultatet av en slik fortrengning er jo at man ikke er i kontakt med kroppen sin. Jeg var fremmed i min egen kropp. Kjente ikke etter på hvordan den hadde det. Etter å ha ignorert alle signalene kroppen min forsøkte å sende meg, så ga den vel sikkert opp å få kontakt. Det ble som å være i et hus som du helst ikke vil være i, et mørklagt, fremmed hus.

Nå, 2 år etter min slankeoperasjon, har jeg endelig kommet hjem! Jeg føler meg hjemme i min egen kropp. Jeg går forbi et speil, ser på meg selv og tenker "ja der er du". Det er ikke lengre smertefullt og sjokkpreget å se bilder av meg selv. Bildene viser bare hva jeg også tenker om meg selv i mitt hode. Det å være hjemme betyr at det føles trygt, godt og naturlig. Jeg merker hvis noe ikke er som det burde; om jeg har vondt, om jeg er sulten eller mett, om blæra er full, at nakken er litt stiv. Ja sånne normale ting man burde legge merke til.

Derimot må man ikke forveksle det å være hjemme med at alt er perfekt. Det er alltid småting og fikse i et hus, alltid et par ting som ikke er som man har lyst til, noe man har lyst til å forbedre. Av og til kan man også ønske seg et annet hus, et litt finere og bedre i et mer populært strøk. Stort sett har jeg det veldig bra i min egen kropp. Jeg er hjemme og jeg trives. Så, nei, jeg føler meg ikke ennå tykk, jeg føler at jeg er akkurat slik jeg skal være.

Beate 15 år


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...