Hvordan klarer et mammahjerte å fortsette å slå
når hennes lille solstråle har sluttet å skinne
Når de lubne barnehendene har blitt iskalde
og kinnene askegrå
Hvordan finner moren viljen til å fortsette å puste
når hun aldri mer vil høre lillepia le igjen
Min kjære venninne, hjertet mitt gråter med deg
alle mine gode tanker sendes til deg
Allikevel vil jeg aldri kunne fatte
din uendelige, bunnløse sorg
Jeg holder ekstra godt rundt min datter
og håper det grusomme og ufattelige
aldri vil skje meg
lørdag 27. april 2013
fredag 26. april 2013
Til pappa
Da jeg var lita elsket jeg å sitte på fanget ditt. Jeg frydet meg hver gang du løftet meg opp, snurret meg rundt, og jeg fikk drukne i armene dine. Min kjærlighet til deg var uendelig og betingelsesløs.
Pappa og jeg ca 1973
Øyenbrynene dine dannet en sammenhengende bølge, lik vingene til ei svart kråke. Din stemme var mørk, rolig og lun. Jeg forestiller meg at jeg klasket deg i ansiktet med ei lubben barnehånd, kløp deg i nesen og lo høyt, akkurat slik min datter kan gjøre med meg i dag.
Pappa og jeg i 1972/73
Så mange minner ligger gjemt i hjertet mitt. Mye av tiden sammen med deg ble tilbragt i bilen, på tur til ett eller annet, eller bare på reise uten et bestemt mål. Du elsket å kjøre rundt omkring, og jeg elsket å være med deg. Det var ikke mange ord som ble sagt, egentlig. Bare enkle setninger om hverdagslige ting og om ingenting. Du var en mann av få ord. Men inni meg diktet jeg opp lange samtaler med deg. De inderlige og nære samtalene fant sted kun i min fantasi mens du hadde blikket vendt framover langs den veien vi kjørte.
Jeg visste allerede hva onkel skulle fortelle meg den maidagen for 4 år siden da han ringte meg. De hadde funnet deg død. Egentlig hadde jeg visst det lenge, at du skulle dø snart. Jeg er glad jeg rakk å gjenoppta kontakten med deg før du gikk bort. Vi fikk noen fine øyeblikk sammen.
I dag ville du ha blitt 64 år, pappa. Jeg snakker fortsatt med deg, inni tankene mine. Der svarer du meg alltid. I dag vil jeg fortelle deg at du fortsatt har min uendelige og betingelsesløse kjærlighet.
søndag 21. april 2013
Som mor så datter
Det er ikke bare jeg som liker å være barføtt. Har visst ei datter som har arva det etter meg:
Aila (insisterer på å være) Barføtt. Tror hun er like sta som moren sin også, gitt! Dette skal bli gøy!
Ikke spør hvordan dette gikk til. Sist jeg så henne var sokkene på.
Tjohei! One down, one to go!
Jepp, der var jobben gjort!
Aila (insisterer på å være) Barføtt. Tror hun er like sta som moren sin også, gitt! Dette skal bli gøy!
lørdag 20. april 2013
Du bør IKKE ta en slankeoperasjon hvis..
De fleste som har vurdert å ta en slankeoperasjon vet at man skal ha forsøkt alt annet innen man tar den endelige avgjørelsen om å legge seg under kniven. Det er mange fordeler med å ta en slik operasjon. De fleste klarer å gå ned i vekt og bli der.
Du bør imidlertid være forberedt på en del endringer hvis du gjennomfører en slik operasjon. Jeg tenker at du ikke bør ta en slankeoperasjon hvis:
Du bør imidlertid være forberedt på en del endringer hvis du gjennomfører en slik operasjon. Jeg tenker at du ikke bør ta en slankeoperasjon hvis:
- du hater å ta tabletter:
- Alle slankeopererte MÅ ta vitamintilskudd hver dag, ellers risikerer man å bli veldig syk. Det er ofte snakk om ganske mange tabletter. Jeg tar nå 4 tabletter hver morgen, i tillegg til tran, og 3 tabletter hver kveld. Det er stort sett en halvering av antall tabletter i forhold til hva jeg måtte ta rett etter operasjonen.
- du hater oppmerksomhet:
- Du vil som regel få MYE oppmerksomhet, spesielt det første året. Det er kommentarer og tilbakemeldinger som går på kroppen din og vekta di. Som regel er de bare positive, men for mye av det gode kan bli slitsomt, spesielt hvis du ikke liker oppmerksomhet. Etter hvert kan du også få kommentarer som: "Nei nå synes jeg du har blitt alt for tynn. Det er ikke pent å bli for tynn, vet du".
- du lurer på om det går an å drikke flytende sjokolade:
- De første 2-3 ukene etter en operasjon skal man bare drikke flytende væsker, ingen mat altså. Hvis du seriøst vurderer å smelte sjokolade for å kunne få "dosen" din i flytende-perioden så er du kanskje ikke klar for en slankeoperasjon. Men det er ditt liv...
- du ikke kan fordra at folk overser deg:
- Det er ikke sikkert de mener det, men du kan oppleve at mennesker som brukte å hilse på deg plutselig ikke hilser mer. Det kan rett og slett være at de ikke kjenner deg igjen. Et stort vekttap gjør noe med ansiktet også, så det kan hende du står der alene som en dust hvis du har smilt og hist på noen og vedkommende bare ga deg et rart blikk før han/hun gikk videre.
- du besvimer ved tanken på å ta sprøyter:
- De aller fleste slankeopererte må ta B12-sprøyter. Noen forsøker å ta B-vitamin tabletter i stedet for sprøyter, men det funker ikke like bra. Mangel på B-12 kan være svært alvorlig og føre til skader på nervesystemet med blant annet kroniske lammelser, så slurver man med sprøytene kan det virkelig gå på helsa løs!
- du bare har noen få kilo du vil gå ned:
- Man må ha et stort overvektsproblem for å kunne ta en slik operasjon: BMI på over 35. Det er ikke en operasjon for deg som "bare" trenger å gå ned noen få kilo. Det er heller ikke slik at du kan velge hvor effektivt operasjonen er. De fleste går ned ca 80% av overvekten sin, men noen går ned mer og noen går ned mindre.
onsdag 17. april 2013
Ungdommen nå til dags!
Ungdommen nå til dags, altså! Hysteri over en liten spirevipp fra Canada. Hva er greia, liksom?
Nei takke seg til da jeg var ung, da hadde vi ordentlige helter vi så opp til:
Nei takke seg til da jeg var ung, da hadde vi ordentlige helter vi så opp til:
Prince var jo lekker, eller?
Puddelrockere overalt, her representert av Europe
Justin gå hjem og legg deg! Her er de virkelige fløtesangerene: Modern Talking. Sjekk den matcho stilen med rosa heldress og lipgloss.
Milli Vanilli som her tar imot grammy for store sangprestasjoner! I tillegg kunne de danse....
..og samtidig se lekre ut.
Den hemmelige klubben
Fra det øyeblikket jeg fortalte nyheten om min graviditet offentlig så skjønte jeg det: Jeg var blitt medlem av en klubb jeg ikke ante eksisterte før nå. En klubb som bare de som har opplevd å være gravid og bli mamma får være medlemmer i. Den klubben blir holdt skjult for alle andre.
Fra å være bare på "nikk" med noen bekjente, forvandlet de seg plutselig til strålende damer som kom trippende bort til meg; tok meg på magen, spurte hvordan jeg taklet morgenkvalmen, og fortalte om sin graviditet og fødsel. Alt i løpet av noen sekunder. De første gangene dette skjedde meg sto jeg der forundret og perpleks og lurte på hva i alle dager som hadde forandret seg. Etter hvert forstod jeg det: Jeg var herved blitt innviet i den hemmelige klubben!
Det er egentlig en ganske flott klubb, spør du meg. Du treffer alltid på et medlem nesten uansett hvor du er. Du er garantert å stille forberedt på enhver situasjon til fødselen, fordi du har fått servert minst 120 fødselshistorier i løpet av de 5-6 månedene graviditeten er kjent. Lider du av ett eller flere graviditetssymptomer så trenger du bare nevne det til et medlem av klubben, og du får raskt servert minst 14 kjerringråd på hvordan takle situasjonen. Nå var jeg så heldig at svangerskapet mitt stort sett gikk knirkefritt, men jeg var egentlig godt rustet til å takle enhver graviditets-krise, alt takket være meddelsomme medlemmer av klubben.
Gjestfriheten og gavmildheten er uendelig stor i den hemmelige klubben. Damer jeg knapt kjente tilbydde meg haugevis av klær og utstyr til den lille håpefulle. Den første måneden etter at Aila var født hadde jeg flere besøk enn jeg har hatt de siste 4 årene til sammen. Alle kom med gaver, og alle hadde gode råd og historier om baby, barseltid, fødselen (igjen) og ikke minst amming.
Er det noe som virkelig binder oss kvinner sammen, er det den totale livsendrende hendelsen å få barn. Det skaper et fellesskap jeg før ante var der, men som jeg ikke brydde meg særlig om. Først da jeg selv gikk gjennom en graviditet og fødsel skjønte jeg hvor spesielt og samtidig hvor universelt den opplevelsen er. Jeg digger å være medlem!
Fra å være bare på "nikk" med noen bekjente, forvandlet de seg plutselig til strålende damer som kom trippende bort til meg; tok meg på magen, spurte hvordan jeg taklet morgenkvalmen, og fortalte om sin graviditet og fødsel. Alt i løpet av noen sekunder. De første gangene dette skjedde meg sto jeg der forundret og perpleks og lurte på hva i alle dager som hadde forandret seg. Etter hvert forstod jeg det: Jeg var herved blitt innviet i den hemmelige klubben!
Det er egentlig en ganske flott klubb, spør du meg. Du treffer alltid på et medlem nesten uansett hvor du er. Du er garantert å stille forberedt på enhver situasjon til fødselen, fordi du har fått servert minst 120 fødselshistorier i løpet av de 5-6 månedene graviditeten er kjent. Lider du av ett eller flere graviditetssymptomer så trenger du bare nevne det til et medlem av klubben, og du får raskt servert minst 14 kjerringråd på hvordan takle situasjonen. Nå var jeg så heldig at svangerskapet mitt stort sett gikk knirkefritt, men jeg var egentlig godt rustet til å takle enhver graviditets-krise, alt takket være meddelsomme medlemmer av klubben.
Gjestfriheten og gavmildheten er uendelig stor i den hemmelige klubben. Damer jeg knapt kjente tilbydde meg haugevis av klær og utstyr til den lille håpefulle. Den første måneden etter at Aila var født hadde jeg flere besøk enn jeg har hatt de siste 4 årene til sammen. Alle kom med gaver, og alle hadde gode råd og historier om baby, barseltid, fødselen (igjen) og ikke minst amming.
Er det noe som virkelig binder oss kvinner sammen, er det den totale livsendrende hendelsen å få barn. Det skaper et fellesskap jeg før ante var der, men som jeg ikke brydde meg særlig om. Først da jeg selv gikk gjennom en graviditet og fødsel skjønte jeg hvor spesielt og samtidig hvor universelt den opplevelsen er. Jeg digger å være medlem!
tirsdag 16. april 2013
Beklager, jeg må være mamma
Da jeg ble født i det herrens glade år 1972 fikk min mamma til sammen 12 uker permisjon med lønn i forbindelse med fødselen. Da jeg ble mamma for 5 måneder siden hadde jeg og mannen min krav på 47 uker permisjon med 100% lønn, eller 57 uker permisjon med 80% lønn. I 1972 var det ikke vanlig med barnehageplass, min bestemor passet meg mens mamma var på jobb. I dag har mitt barn rett til barnehageplass fra fylte 1 år og staten har lovet 100% barnehagedekning. Mye har altså skjedd på rundt 40 år i velferdsstaten Norge!
Mødre og fedre burde være overlykkelige over denne utviklingen og over alle godene småbarnsforeldre mottar fra staten, men allikevel er det andre stemmer som har begynt å murre. Stemmer som sier at dette ikke nødvendigvis er til det beste, i alle fall ikke for barnet, at det er en selvfølge å sende barnet i barnehage fra de er 1 år gamle. Barne- og likestillingsministeren vår, Anniken Huitfeldt, forteller oss at "Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke." Staten forventer altså av oss at vi skal levere barn i barnehagen fra de er 1 år gamle, at både mor og far jobber 100% og lever produktive arbeidsliv. Er det da lov til å stoppe karusellen og si "Jeg vil av"?
Jeg har nettopp lest boken til bloggeren Mammadamen alias Karianne Gamkinn (stikk gjerne innom bloggen hennes, det er verdt et besøk!): "Beklager, jeg må være mamma". Her skriver hun om hvordan hun sa opp jobben fordi det for henne ikke lot seg kombinere med å være en god mor. Hun sto på toalettet på jobben og gråt mens brystene lak melk og hun savnet sønnen sin, hjemme klarte hun ikke å være til stede for barnet sitt fordi hun måtte jobbe overtid. Allikevel tenkte hun som de fleste gir inntrykk av at "Ja, du kan få alt; både en flott karriere og familieliv med små barn". Men kan man egentlig det? Karianne Gamkinn sa opp jobben og startet egen bedrift. Da kunne hun være hjemme sammen med barna sine på dagtid, og jobbe på kveldene.
Dette er en flott, velskrevet og svært aktuell bok, synes jeg! Naturlig nok er dette et tema som engasjerer meg dypt, i og med at jeg har blitt mor for første gang i voksen alder. Hun har også et viktig budskap å komme med: Småbarnstiden går fort, husk å nyte den. Lev her og nå. Jeg anbefaler boken til alle småbarnsforeldre, kommende foreldre og andre med interesse for barn og barns beste (hører dere, politikere?).
Les også gjerne forfatterens kronikk i dagbladet om mammarollen og karriere.
Hva synes du om det å være hjemme med barna etter fylte 1 år? Er det noe du ønsker/ønsket å få til, eller var det greit å sende barnet i barnehagen i 1 års alder?
Mødre og fedre burde være overlykkelige over denne utviklingen og over alle godene småbarnsforeldre mottar fra staten, men allikevel er det andre stemmer som har begynt å murre. Stemmer som sier at dette ikke nødvendigvis er til det beste, i alle fall ikke for barnet, at det er en selvfølge å sende barnet i barnehage fra de er 1 år gamle. Barne- og likestillingsministeren vår, Anniken Huitfeldt, forteller oss at "Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke." Staten forventer altså av oss at vi skal levere barn i barnehagen fra de er 1 år gamle, at både mor og far jobber 100% og lever produktive arbeidsliv. Er det da lov til å stoppe karusellen og si "Jeg vil av"?
Jeg har nettopp lest boken til bloggeren Mammadamen alias Karianne Gamkinn (stikk gjerne innom bloggen hennes, det er verdt et besøk!): "Beklager, jeg må være mamma". Her skriver hun om hvordan hun sa opp jobben fordi det for henne ikke lot seg kombinere med å være en god mor. Hun sto på toalettet på jobben og gråt mens brystene lak melk og hun savnet sønnen sin, hjemme klarte hun ikke å være til stede for barnet sitt fordi hun måtte jobbe overtid. Allikevel tenkte hun som de fleste gir inntrykk av at "Ja, du kan få alt; både en flott karriere og familieliv med små barn". Men kan man egentlig det? Karianne Gamkinn sa opp jobben og startet egen bedrift. Da kunne hun være hjemme sammen med barna sine på dagtid, og jobbe på kveldene.
Dette er en flott, velskrevet og svært aktuell bok, synes jeg! Naturlig nok er dette et tema som engasjerer meg dypt, i og med at jeg har blitt mor for første gang i voksen alder. Hun har også et viktig budskap å komme med: Småbarnstiden går fort, husk å nyte den. Lev her og nå. Jeg anbefaler boken til alle småbarnsforeldre, kommende foreldre og andre med interesse for barn og barns beste (hører dere, politikere?).
Les også gjerne forfatterens kronikk i dagbladet om mammarollen og karriere.
Hva synes du om det å være hjemme med barna etter fylte 1 år? Er det noe du ønsker/ønsket å få til, eller var det greit å sende barnet i barnehagen i 1 års alder?
mandag 15. april 2013
Hva koster en slankeoperasjon?
Jeg har fått flere henvendelser fra folk som vurderer å ta en slankeoperasjon, og noe av det de spør om er hva en slik operasjon koster. Det er både enkelt og vanskelig å svare på. Følg med så vet du hva jeg snakker om:
Jeg valgte å ta en gastric bypass-operasjon hos et privat sykehus. Jeg kunne ha valgt å vente i den offentlige køen, og da hadde ikke selve operasjonen kostet noe. Siden jeg hadde hastverk og siden jeg er en svært så utålmodig sjel, så valgte jeg altså å betale gildet selv. Jeg undersøkte muligheten for å operere meg både i Norge og i utlandet. Det var billigere å operere i utlandet, enkelte steder nesten halve prisen av det som ble tilbudt i Norge. Jeg valgte den dyreste klinikken, det var Aleris overvektsklinikk i Oslo. Der betalte jeg 118.000,-. Da var alt inkludert i prisen i ett år; undersøkelsene før operasjonen, selve operasjonen og innleggelsen inkludert medisiner ol., og oppfølging i ett år etter operasjonen. Skulle det mot formodning oppstå komplikasjoner så er det også inkludert i prisen behandling av dette.
Jeg kjenner mange som har tatt en slik operasjon, både i Norge og i utlandet, og de fleste har det gått bra med. Grunnen til at jeg valgte Aleris var at jeg ville velge de beste når jeg først skulle gå så drastisk til verks. Om jeg betalte 118.000,- eller 80.000,- spilte mindre rolle. Jeg måtte uansett ta opp lån for å finansiere dette, og da valgte jeg å betale litt mer for trygghet, nærhet og sikkerhet.
Det er dyrt å ta en slankeoperasjon, men jeg fant ut at helsa mi var viktigere enn pengene. Allikevel var jeg nok ikke helt klar over alle kostnadene forbundet med en slik operasjon. I tillegg til de 118.000,- som Aleris skulle ha, så betalte jeg for 3 Osloturer for meg; informasjonsmøtet før operasjonen, selve operasjonsturen, og 3-måneders kontrollen. Jeg kom meg ikke på 1-års kontrollen siden jeg var høygravid og ikke tok sjansen på en flyreise, men da hadde jeg vært oppe i 4 Oslo-turer. Dette må altså iberegnes. I tillegg hadde jeg med mannen min den uka jeg tok operasjonen. Vi leide hotell i nærheten av sykehuset i totalt 6 dager. Han måtte jo også ha flybillett, og han måtte ta seg fri fra jobben.
Klesbudsjettet blir også en helt spesiell affære etter en slankeoperasjon. Jeg har gått ned omtrent 10-12 klesstørrelser, og det sier seg selv at å bytte ut hele garderoben flere ganger i løpet av et år blir svært kostbart! Jada, man får jo rådet om å begrense kleskjøpene mens man går ned i vekt, men etter å bare ha handlet i XLNT-avdelinga på KappAhl til å plutselig passe klær i alle butikkene er en spesiell følelse. Bare forestill deg at du har stått utfor en godtebutikk og sett inn vinduet, uten mulighet til å kunne kjøpe noe som helst. Plutselig befinner du deg inne i godtebutikken og kan ta for deg av alle herlighetene! Da er det fort gjort å shoppe litt ekstra.
Det er ikke bare vanlige klær som bukser og overdeler man må bytte ut. Ganske raskt passer ingenting av det man hadde fra før: jakker til alle årstidene, utebukser, ullklær, treningsklær, badedrakt, kåper, penkjoler, sko, luer, truser, bh-er, ... ja det meste du kan tenke deg. Bare det å bytte ut alle sko er svindyrt! Det er snakk om både vintersko, høstsko, vårsko, sommersko, pensko, joggesko, tursko, treningssko, høye hæler, lave hæler. Jeg gikk ned 2 skostørrelser, så NEI det går ikke an å bare bruke de skoene man hadde fra før.
Tør jeg anslå hva klesbudsjettet mitt har vært det siste halvannet år? 80.000,- er nok ikke å overdrive, tror jeg. Man kan sikkert gjøre det langt billigere, men det er jo ikke så veldig stas å gå med alt for store klær, eller slite på den samme buksa uten å ha valgmuligheter.
Et annet innhugg i budsjettet blir nok medisiner. Da er det mest snakk om vitamintilskudd. Multivitamin, kalsium, jerntabletter, d-vitamin, omega3-kapsler, B12-sprøyter og eventuelt andre tilskudd. Det høres kanskje ikke så mye ut, men som regel spiser man dobbelt av vanlig dose på alle disse.
Utstyrsbudsjettet kan jo også få seg en knekk. Kanskje blir du så aktiv at du må gå til anskaffelse av en sykkel, skiutstyr, tursekk eller fjellutstyr. Kanskje har du vegret deg i mange år for å vise deg i bikini, og plutselig ønsker du å ta igjen det tapte. Da svir du fort av noen tusen på en sydentur eller to.
Uforutsette utgifter. Jeg hadde ikke tenkt på det, engang, men da gifteringen ramlet av meg innså jeg at noe måtte gjøres. Jeg fikk tatt inn ringen 5 størrelser. Det kostet jo noen hundrelapper. Jeg har ikke begynt å ta inn de andre ringene jeg har, men vet at det også kommer. Andre ting jeg ikke tenkte på: Alt av identitetskort (bankkort, pass, førerkort, medlemskort osv) kan det hende du må bytte. Det er ikke sikkert at fjeset ditt ser likens ut når du er 50 kilo lettere. Nytter ikke å komme i passkontrollen hvis det ikke er match mellom bildet og personen som står der. Skjønner?
Mine uforutsette utgifter som jeg i alle fall ikke klager på er jo alle utgiftene i forbindelse med graviditet og baby. De har jeg ikke regnet på engang.
Det kan også hende du må legge av penger til kosmetiske operasjoner. Noen får dekket av staten operasjoner for å fjerne overflødig hud, men får du det ikke dekket så er det snakk om betydelige utgifter. "Neisjda, det trenger ikke jeg", hører jeg du tenker. Vel, det er jo en individuell vurderingssak, men jeg skal love deg at å miste halve kroppsvekten på kort tid setter sine spor. Det er ikke til å unngå at huden henger litt her og litt der. Jeg har hørt om flere som har hatt behov for bukplastikk, rumpeløft, puppeløft, operasjon av "grevinneheng" under armene, lårplastikk, ansiktsløft, museløft (ja, dåsa kan også få et ekstra heng, lekkert!). Jeg har ikke tatt stilling til om jeg skal gjøre noe slikt. Jeg må se om et års tid hvordan kroppen min ser ut da.
Noen får ekstra utgifter etter en slankeoperasjon fordi de opplever skilsmisse. Det er høyere skilsmissestatistikk for slankeopererte enn for gjennomsnittet, bare så dere er klar over det. Å skille seg er rådyrt! Jeg har gjort det en gang, og har ingen planer om å gjøre det en gang til, heldigvis.
Tidligere kunne man få nedskrivning på skatten ved store utgifter i forbindelse med langvarige og kroniske lidelser og sykdommer. Dette holdes nå på å fases ut, så hvis du ikke har hatt slik nedskrivning på skatten de siste to årene, så får du ingen nedskrivning. De regner med at til neste år er denne ordningen helt slutt.
Ja, dette var en oversikt over noen av de utgiftene i forbindelse med en slankeoperasjon. Dette er så absolutt ikke en fullstendig liste, men en indikasjon på hva du kan vente deg av utgifter. Har du kanskje opplevd andre utgifter i forbindelse med en slankeoperasjon, så fortell meg gjerne om det!
Jeg vil bare si at uansett hvor dyrt det har blitt så har det vært verdt det for min del. Noe skal man jo bruke penger på, ikke sant?
Jeg valgte å ta en gastric bypass-operasjon hos et privat sykehus. Jeg kunne ha valgt å vente i den offentlige køen, og da hadde ikke selve operasjonen kostet noe. Siden jeg hadde hastverk og siden jeg er en svært så utålmodig sjel, så valgte jeg altså å betale gildet selv. Jeg undersøkte muligheten for å operere meg både i Norge og i utlandet. Det var billigere å operere i utlandet, enkelte steder nesten halve prisen av det som ble tilbudt i Norge. Jeg valgte den dyreste klinikken, det var Aleris overvektsklinikk i Oslo. Der betalte jeg 118.000,-. Da var alt inkludert i prisen i ett år; undersøkelsene før operasjonen, selve operasjonen og innleggelsen inkludert medisiner ol., og oppfølging i ett år etter operasjonen. Skulle det mot formodning oppstå komplikasjoner så er det også inkludert i prisen behandling av dette.
Her tester jeg senga mens jeg venter på operasjonen
Jeg kjenner mange som har tatt en slik operasjon, både i Norge og i utlandet, og de fleste har det gått bra med. Grunnen til at jeg valgte Aleris var at jeg ville velge de beste når jeg først skulle gå så drastisk til verks. Om jeg betalte 118.000,- eller 80.000,- spilte mindre rolle. Jeg måtte uansett ta opp lån for å finansiere dette, og da valgte jeg å betale litt mer for trygghet, nærhet og sikkerhet.
Det er dyrt å ta en slankeoperasjon, men jeg fant ut at helsa mi var viktigere enn pengene. Allikevel var jeg nok ikke helt klar over alle kostnadene forbundet med en slik operasjon. I tillegg til de 118.000,- som Aleris skulle ha, så betalte jeg for 3 Osloturer for meg; informasjonsmøtet før operasjonen, selve operasjonsturen, og 3-måneders kontrollen. Jeg kom meg ikke på 1-års kontrollen siden jeg var høygravid og ikke tok sjansen på en flyreise, men da hadde jeg vært oppe i 4 Oslo-turer. Dette må altså iberegnes. I tillegg hadde jeg med mannen min den uka jeg tok operasjonen. Vi leide hotell i nærheten av sykehuset i totalt 6 dager. Han måtte jo også ha flybillett, og han måtte ta seg fri fra jobben.
Klesbudsjettet blir også en helt spesiell affære etter en slankeoperasjon. Jeg har gått ned omtrent 10-12 klesstørrelser, og det sier seg selv at å bytte ut hele garderoben flere ganger i løpet av et år blir svært kostbart! Jada, man får jo rådet om å begrense kleskjøpene mens man går ned i vekt, men etter å bare ha handlet i XLNT-avdelinga på KappAhl til å plutselig passe klær i alle butikkene er en spesiell følelse. Bare forestill deg at du har stått utfor en godtebutikk og sett inn vinduet, uten mulighet til å kunne kjøpe noe som helst. Plutselig befinner du deg inne i godtebutikken og kan ta for deg av alle herlighetene! Da er det fort gjort å shoppe litt ekstra.
Det er ikke bare vanlige klær som bukser og overdeler man må bytte ut. Ganske raskt passer ingenting av det man hadde fra før: jakker til alle årstidene, utebukser, ullklær, treningsklær, badedrakt, kåper, penkjoler, sko, luer, truser, bh-er, ... ja det meste du kan tenke deg. Bare det å bytte ut alle sko er svindyrt! Det er snakk om både vintersko, høstsko, vårsko, sommersko, pensko, joggesko, tursko, treningssko, høye hæler, lave hæler. Jeg gikk ned 2 skostørrelser, så NEI det går ikke an å bare bruke de skoene man hadde fra før.
Tør jeg anslå hva klesbudsjettet mitt har vært det siste halvannet år? 80.000,- er nok ikke å overdrive, tror jeg. Man kan sikkert gjøre det langt billigere, men det er jo ikke så veldig stas å gå med alt for store klær, eller slite på den samme buksa uten å ha valgmuligheter.
Et annet innhugg i budsjettet blir nok medisiner. Da er det mest snakk om vitamintilskudd. Multivitamin, kalsium, jerntabletter, d-vitamin, omega3-kapsler, B12-sprøyter og eventuelt andre tilskudd. Det høres kanskje ikke så mye ut, men som regel spiser man dobbelt av vanlig dose på alle disse.
Utstyrsbudsjettet kan jo også få seg en knekk. Kanskje blir du så aktiv at du må gå til anskaffelse av en sykkel, skiutstyr, tursekk eller fjellutstyr. Kanskje har du vegret deg i mange år for å vise deg i bikini, og plutselig ønsker du å ta igjen det tapte. Da svir du fort av noen tusen på en sydentur eller to.
Uforutsette utgifter. Jeg hadde ikke tenkt på det, engang, men da gifteringen ramlet av meg innså jeg at noe måtte gjøres. Jeg fikk tatt inn ringen 5 størrelser. Det kostet jo noen hundrelapper. Jeg har ikke begynt å ta inn de andre ringene jeg har, men vet at det også kommer. Andre ting jeg ikke tenkte på: Alt av identitetskort (bankkort, pass, førerkort, medlemskort osv) kan det hende du må bytte. Det er ikke sikkert at fjeset ditt ser likens ut når du er 50 kilo lettere. Nytter ikke å komme i passkontrollen hvis det ikke er match mellom bildet og personen som står der. Skjønner?
Mine uforutsette utgifter som jeg i alle fall ikke klager på er jo alle utgiftene i forbindelse med graviditet og baby. De har jeg ikke regnet på engang.
Det kan også hende du må legge av penger til kosmetiske operasjoner. Noen får dekket av staten operasjoner for å fjerne overflødig hud, men får du det ikke dekket så er det snakk om betydelige utgifter. "Neisjda, det trenger ikke jeg", hører jeg du tenker. Vel, det er jo en individuell vurderingssak, men jeg skal love deg at å miste halve kroppsvekten på kort tid setter sine spor. Det er ikke til å unngå at huden henger litt her og litt der. Jeg har hørt om flere som har hatt behov for bukplastikk, rumpeløft, puppeløft, operasjon av "grevinneheng" under armene, lårplastikk, ansiktsløft, museløft (ja, dåsa kan også få et ekstra heng, lekkert!). Jeg har ikke tatt stilling til om jeg skal gjøre noe slikt. Jeg må se om et års tid hvordan kroppen min ser ut da.
Noen får ekstra utgifter etter en slankeoperasjon fordi de opplever skilsmisse. Det er høyere skilsmissestatistikk for slankeopererte enn for gjennomsnittet, bare så dere er klar over det. Å skille seg er rådyrt! Jeg har gjort det en gang, og har ingen planer om å gjøre det en gang til, heldigvis.
Tidligere kunne man få nedskrivning på skatten ved store utgifter i forbindelse med langvarige og kroniske lidelser og sykdommer. Dette holdes nå på å fases ut, så hvis du ikke har hatt slik nedskrivning på skatten de siste to årene, så får du ingen nedskrivning. De regner med at til neste år er denne ordningen helt slutt.
Ja, dette var en oversikt over noen av de utgiftene i forbindelse med en slankeoperasjon. Dette er så absolutt ikke en fullstendig liste, men en indikasjon på hva du kan vente deg av utgifter. Har du kanskje opplevd andre utgifter i forbindelse med en slankeoperasjon, så fortell meg gjerne om det!
Jeg vil bare si at uansett hvor dyrt det har blitt så har det vært verdt det for min del. Noe skal man jo bruke penger på, ikke sant?
lørdag 13. april 2013
Lille mirakel
Underet skjer i stillheten
en stillhet for stor for ord
lukkede øyne
en halvåpen munn
en liten hånd hviler på mitt hjerte
mitt lille sovende mirakel
fredag 12. april 2013
Alle er med!
Vi har bestemt oss for å kjøpe ny bil. Med to voksne, to nesten voksne, en baby og en barnevogn så ble det veldig trangt i den 11 år gamle Opel Vectraen. I jakten på ny bil er det jo viktig å vite hva man skal velge, og like viktig er det at alle er med i prosessen:
Her viser storesøster en brosjyre med alle finessene og duppedingsene man kan få med i en ny bil, og Aila følger spent med.
Når alle fem skal bli enige om en bil, så er det ikke like lett. Men det er fortsatt mor (altså meg) som er den eneste i huset med lappen og da har jeg bestemt at min stemme teller mest...... vel, vi har jo en ny sjef i huset så vi får se hva det blir til, hehe.
Hvilken bil vil du anbefale til oss?
Her viser storesøster en brosjyre med alle finessene og duppedingsene man kan få med i en ny bil, og Aila følger spent med.
Når alle fem skal bli enige om en bil, så er det ikke like lett. Men det er fortsatt mor (altså meg) som er den eneste i huset med lappen og da har jeg bestemt at min stemme teller mest...... vel, vi har jo en ny sjef i huset så vi får se hva det blir til, hehe.
Hvilken bil vil du anbefale til oss?
torsdag 11. april 2013
Tjukkebolla sippeguri
Nå kjenner jeg at jeg er kraftig irritert og provosert! Så i går på "En ny start" på TvNorge, der Kari Jacqueson skal hjelpe overvektige mennesker ned i vekt. Det er sikkert et bra konsept, jeg motsier ikke det. Allikevel gir det meg en emmen smak i munnen. Jeg er ikke noe fan av å lage underholdnings-tv av overvektige mennesker som sliter. Det aller mest provoserende er når det tvinges frem en trist historie og den overvektige gråter. "Livet er hardt, derfor spiser jeg sjokolade".
Ja, hva så? Ingen lever problemfrie liv. Alle mennesker har en trist historie eller to på lager, livet er slik at man opplever både gleder og sorger. Hvorfor skal alltid dette presenteres som ÅRSAKEN til at vedkommende er overvektig?
Det som også er provoserende er at den overvektige alltid blir presentert som svak. "Her gjelder det bare å ta seg sammen, tørke tårene så skal du se du blir slank, lille venn." Dette er mantraet som gjentas til det kjedsommelige i alle slike program. Det som signaliseres er at overvekt = svak og slank = sterk. BULLSHIT er det rette ordet jeg lette etter her! Antall kroppskilo har ikke noe å gjøre med om du er sterk eller svak. De fleste har opplevd å trøste seg med mat, godteri, alkohol, sigaretter eller annet dop ved flere enn en anledning. Det er menneskelig, ikke bare et fenomen som rammer overvektige.
La oss si at man lagde samme tv-konsept men her gjaldt det å slutte å røyke (vanlig nikotin, ikke sterkere saker). Jeg ser for meg at "slutte-å-røyke-eksperten" spør nikotinslaven: Hvorfor begynte du å røyke, hvilke mørke hemmeligheter skjuler du i livet som gjør deg avhengig av nikotin? Hvorpå den stakkars nikotinslaven bryter ut i gråt og forteller en trist historie om at hun røyker fordi hun føler seg verdiløs som menneske og trenger trøst.
Kanskje jeg setter ting litt på spissen her, men jeg blir bare så lei! I mange år trodde jeg det var noe seriøst galt med meg fordi jeg ikke klarte å bli slank. Jeg fikset alt annet i livet mitt, bare ikke dette. Å slutte å røyke var ikke enkelt, men det klarte jeg greit. Å ta utdanning, gjøre det godt i jobben, være en god samfunnsborger og ellers oppføre meg skikkelig var alle ting jeg fikset greit. Bare ikke det å gå ned i vekt. Etter hvert som antall mislykkede slankeforsøk ble både tosifret og sikkert tresifret, så sank troen på at jeg noen gang skulle klare det til et bunn-nivå.
Det verste er jo at man som overvektig tror på det selv; at det er ens egen skyld at man er overvektig og ikke klarer å gå ned i vekt, fordi man er svak. Man er svak som spiste den sjokoladen, svak som unnet seg den ekstra porsjonen med middag, svak fordi man ikke klarte å følge treningsopplegget man hadde avtalt med seg selv. Til slutt står man der og har mislyktes for hundreogfjortende gang og føler seg totalt verdiløs som menneske. Ikke rart man gråter på tv da! Særlig ikke når ei slank hoppeguri som aldri har hatt ett gram overflødig fett på kroppen skal lære deg som er mislykka og totalt uvitende om hvordan du burde leve.
Ja hold pusten, folkens. Kanskje gir hun deg svaret på hvorfor du er feit og hvordan du skal lykkes i å bli like slank og spretten som henne. "Du må bare tenke annerledes, spise mindre og sunnere, og bevege deg og trene mer", forteller hun skråsikkert. NÆHÆ! Tusen takk for informasjonen! Det har jeg aldri tenkt på før!
Ja, hva så? Ingen lever problemfrie liv. Alle mennesker har en trist historie eller to på lager, livet er slik at man opplever både gleder og sorger. Hvorfor skal alltid dette presenteres som ÅRSAKEN til at vedkommende er overvektig?
Det som også er provoserende er at den overvektige alltid blir presentert som svak. "Her gjelder det bare å ta seg sammen, tørke tårene så skal du se du blir slank, lille venn." Dette er mantraet som gjentas til det kjedsommelige i alle slike program. Det som signaliseres er at overvekt = svak og slank = sterk. BULLSHIT er det rette ordet jeg lette etter her! Antall kroppskilo har ikke noe å gjøre med om du er sterk eller svak. De fleste har opplevd å trøste seg med mat, godteri, alkohol, sigaretter eller annet dop ved flere enn en anledning. Det er menneskelig, ikke bare et fenomen som rammer overvektige.
La oss si at man lagde samme tv-konsept men her gjaldt det å slutte å røyke (vanlig nikotin, ikke sterkere saker). Jeg ser for meg at "slutte-å-røyke-eksperten" spør nikotinslaven: Hvorfor begynte du å røyke, hvilke mørke hemmeligheter skjuler du i livet som gjør deg avhengig av nikotin? Hvorpå den stakkars nikotinslaven bryter ut i gråt og forteller en trist historie om at hun røyker fordi hun føler seg verdiløs som menneske og trenger trøst.
Kanskje jeg setter ting litt på spissen her, men jeg blir bare så lei! I mange år trodde jeg det var noe seriøst galt med meg fordi jeg ikke klarte å bli slank. Jeg fikset alt annet i livet mitt, bare ikke dette. Å slutte å røyke var ikke enkelt, men det klarte jeg greit. Å ta utdanning, gjøre det godt i jobben, være en god samfunnsborger og ellers oppføre meg skikkelig var alle ting jeg fikset greit. Bare ikke det å gå ned i vekt. Etter hvert som antall mislykkede slankeforsøk ble både tosifret og sikkert tresifret, så sank troen på at jeg noen gang skulle klare det til et bunn-nivå.
Det verste er jo at man som overvektig tror på det selv; at det er ens egen skyld at man er overvektig og ikke klarer å gå ned i vekt, fordi man er svak. Man er svak som spiste den sjokoladen, svak som unnet seg den ekstra porsjonen med middag, svak fordi man ikke klarte å følge treningsopplegget man hadde avtalt med seg selv. Til slutt står man der og har mislyktes for hundreogfjortende gang og føler seg totalt verdiløs som menneske. Ikke rart man gråter på tv da! Særlig ikke når ei slank hoppeguri som aldri har hatt ett gram overflødig fett på kroppen skal lære deg som er mislykka og totalt uvitende om hvordan du burde leve.
Ja hold pusten, folkens. Kanskje gir hun deg svaret på hvorfor du er feit og hvordan du skal lykkes i å bli like slank og spretten som henne. "Du må bare tenke annerledes, spise mindre og sunnere, og bevege deg og trene mer", forteller hun skråsikkert. NÆHÆ! Tusen takk for informasjonen! Det har jeg aldri tenkt på før!
mandag 8. april 2013
Et amme-innlegg
Det første kvinner flest spør meg om rett etter at de har gratulert meg med ankomsten av lille Aila er: "Ammer du?" Hvorfor dette er et viktig spørsmål er jeg ikke helt sikker på, men jeg antar at amming er en viktig del av det å føle seg som mor. Fikser du ikke amminga så er det ikke så greit å være mamma. Et par måneder før Aila kom til verden så leste jeg boka "Mor for første gang" av Gro Nylander. Her var det viet flere kapitler til emnet amming. I min naivitet ante jeg ikke at det var så mange problemer forbundet med amming, men amme-eksperten kunne fortelle meg om barn som ikke ville ta brystet, om brystspreng og brystbetennelser, pumping, nattamming og andre utfordringer.
Jeg hadde sett for meg at det bare var å legge babyen til brystet og så sugde det. Nå, rett før fødselen begynte jeg å ane at dette var noe både baby og mor skulle lære, og at man måtte øve og trene, få god veiledning, og ellers passe på at man ikke mista melka. Kanskje er det derfor så mange spør meg om amminga og om det går greit? De fleste har erfaringer med at det ikke går så greit, at det er mange hindre og utfordringer som man må overkomme.
Da Aila kom til verden var hun allerede eksperten, fant jeg ut! Rett etter at hun hadde brukt nesten et døgn på å kjempe seg gjennom fødselskanalen ble hun lagt til brystet mitt og sugde som en heltinne.
Jeg skvatt litt, for denne jenta sugde hardt! Etter hvert som dagene gikk jobbet lille Aila knallhardt for å kickstarte melkeproduksjonen min. Stakkars pike, hun jobbet så iherdig, men jeg mistenker at hun kun ble belønnet med luft og kjærlighet. Puppene mine var like slappe og tomme, ingen melk her i gården, dessverre. Den tredje dagen merket jeg det: Puppene mine var knallrunde og harde som et par fotballer. Melka var ankommet! Aila druknet nesten i sugeiveren, og jeg lå fasinert å så på.
Helt siden den dagen har jeg elsket å amme. Å legge henne til brystet mitt, se henne gripe puppen og suge av livslyst gjør noe med meg. Hun er så vakker der hun ligger med øynene lukket mens kjeven jobber for fullt.
Så ja, jeg ammer. Hele tiden, dag og natt. Når hun gråter, tar jeg frem puppen og alt er plutselig greit igjen. Når hun skal sove tar jeg frem puppen igjen, ligger der i minst en time mens hun koser seg. Hun suger til og med etter at hun har sovnet. Hun bruker puppen når hun er sulten og tørst, når hun er lei seg og trenger trøst, når hun vil kose og har lyst på nærhet. Hun sier aldri nei takk.
Det går ganske mange timer hver dag til å amme. De stundene har jeg bestemt meg for er hellige; jeg skal ikke multitaske og styre med mange andre ting samtidig. Det blir en slags amme-meditasjons-tid. Da får man god tid til å tenke gjennom mange ting. Jeg har mimret om barndommen og ungdomstiden min, drømt om fremtiden, og sett for meg hvordan livet mitt sammen med min vakre datter vil bli. Jeg har tatt store avgjørelser, drømt om huskjøp, sett for meg reiser, og funnet en indre ro jeg ikke trodde fantes i meg. Jeg elsker å amme!
Jeg hadde sett for meg at det bare var å legge babyen til brystet og så sugde det. Nå, rett før fødselen begynte jeg å ane at dette var noe både baby og mor skulle lære, og at man måtte øve og trene, få god veiledning, og ellers passe på at man ikke mista melka. Kanskje er det derfor så mange spør meg om amminga og om det går greit? De fleste har erfaringer med at det ikke går så greit, at det er mange hindre og utfordringer som man må overkomme.
Da Aila kom til verden var hun allerede eksperten, fant jeg ut! Rett etter at hun hadde brukt nesten et døgn på å kjempe seg gjennom fødselskanalen ble hun lagt til brystet mitt og sugde som en heltinne.
Jeg skvatt litt, for denne jenta sugde hardt! Etter hvert som dagene gikk jobbet lille Aila knallhardt for å kickstarte melkeproduksjonen min. Stakkars pike, hun jobbet så iherdig, men jeg mistenker at hun kun ble belønnet med luft og kjærlighet. Puppene mine var like slappe og tomme, ingen melk her i gården, dessverre. Den tredje dagen merket jeg det: Puppene mine var knallrunde og harde som et par fotballer. Melka var ankommet! Aila druknet nesten i sugeiveren, og jeg lå fasinert å så på.
Helt siden den dagen har jeg elsket å amme. Å legge henne til brystet mitt, se henne gripe puppen og suge av livslyst gjør noe med meg. Hun er så vakker der hun ligger med øynene lukket mens kjeven jobber for fullt.
Så ja, jeg ammer. Hele tiden, dag og natt. Når hun gråter, tar jeg frem puppen og alt er plutselig greit igjen. Når hun skal sove tar jeg frem puppen igjen, ligger der i minst en time mens hun koser seg. Hun suger til og med etter at hun har sovnet. Hun bruker puppen når hun er sulten og tørst, når hun er lei seg og trenger trøst, når hun vil kose og har lyst på nærhet. Hun sier aldri nei takk.
Det går ganske mange timer hver dag til å amme. De stundene har jeg bestemt meg for er hellige; jeg skal ikke multitaske og styre med mange andre ting samtidig. Det blir en slags amme-meditasjons-tid. Da får man god tid til å tenke gjennom mange ting. Jeg har mimret om barndommen og ungdomstiden min, drømt om fremtiden, og sett for meg hvordan livet mitt sammen med min vakre datter vil bli. Jeg har tatt store avgjørelser, drømt om huskjøp, sett for meg reiser, og funnet en indre ro jeg ikke trodde fantes i meg. Jeg elsker å amme!
lørdag 6. april 2013
Slankeoperert og gravid. Hva nå?
Noe av det første som ble poengtert av kirurgene og de andre som jobbet på Aleris der jeg tok slankeoperasjonen var at man skulle vente MINST et år etter operasjonen før man ble gravid. Det er gjort lite forskning på området, men det frarådes å bli gravid så tidlig på grunn av faren for ernæringsforstyrrelser, både for mor og barn. Jeg fant en artikkel hos legeforeningen om dette, men ellers er det lite informasjon og ingen retningslinjer i forhold til hvilken oppfølging man får når man har vært så (u)heldig å bli gravid tidlig etter en slankeoperasjon.
Nøyaktig på dagen seks måneder etter min slankeoperasjon oppdaget jeg at jeg var gravid. Da var jeg allerede 2 måneder på vei. Ikke etter anbefalingene, med andre ord! Jeg var selvfølgelig kjempelykkelig, men også urolig. Hvordan ville graviditeten gå når det var så kort tid siden slankeoperasjonen? Var det spesielle ting jeg måtte passe på? Ville fosteret få nok næring og ville det klare seg gjennom dette? Hva med meg, ville graviditeten være farlig eller skadelig for meg? Vel, jeg lette rundt omkring etter informasjon og svaret på alle de spørsmålene jeg hadde var: ANER IKKE!
Lettere nervøs ringte jeg Aleris og fortalte at "UPS! Jeg er blitt gravid". De beroliget meg og sa at dette kom til å gå helt fint. Jeg måtte bare passe på å få god og tett oppfølging i løpet av svangerskapet. Dette innebar ultralyder en gang i måneden og et sett med blodprøver annen hver måned. På den måten fikk man sjekket om babyen vokste som den skulle (ultralyd) og at jeg fikk i meg den næringen jeg trengte (blodprøvene).
Ultralyd er jo gøy. Der får man sett den lille babyen, selv om den foreløpig ser mer ut som en alien enn et lite menneskevesen.
Nøyaktig på dagen seks måneder etter min slankeoperasjon oppdaget jeg at jeg var gravid. Da var jeg allerede 2 måneder på vei. Ikke etter anbefalingene, med andre ord! Jeg var selvfølgelig kjempelykkelig, men også urolig. Hvordan ville graviditeten gå når det var så kort tid siden slankeoperasjonen? Var det spesielle ting jeg måtte passe på? Ville fosteret få nok næring og ville det klare seg gjennom dette? Hva med meg, ville graviditeten være farlig eller skadelig for meg? Vel, jeg lette rundt omkring etter informasjon og svaret på alle de spørsmålene jeg hadde var: ANER IKKE!
Lettere nervøs ringte jeg Aleris og fortalte at "UPS! Jeg er blitt gravid". De beroliget meg og sa at dette kom til å gå helt fint. Jeg måtte bare passe på å få god og tett oppfølging i løpet av svangerskapet. Dette innebar ultralyder en gang i måneden og et sett med blodprøver annen hver måned. På den måten fikk man sjekket om babyen vokste som den skulle (ultralyd) og at jeg fikk i meg den næringen jeg trengte (blodprøvene).
Ultralyd er jo gøy. Der får man sett den lille babyen, selv om den foreløpig ser mer ut som en alien enn et lite menneskevesen.
Totalt var jeg til 10 ultralydundersøkelser i løpet av svangerskapet. Jeg visste med rimelig sikkerhet at det kom til å bli ei jente, det hadde de sjekket og dobbeltsjekket mange ganger. Jeg fikk også vite at babyen min vokste godt og alt så greit ut. Mot slutten var det visst FOR greit! De mente at babyen kom til å bli veldig stor, estimert til å veie nesten 4,5 kilo til termin. Jeg så for meg en gigantbaby da jeg gikk nesten 2 uker over termin før jeg fødte! Men ut kom ei velskapt jente på nøyaktig 4 kilo og 52 cm lang. Hun hadde hatt det helt topp inni magen min.
Blodprøvene jeg tok var et helt arsenal! Stakkars laboratoriedama gikk nesten fri for blodprøveglass! Blodprøvesvarene mine kom på to sider. Det viktigste de sjekket var imidlertid vitaminstatus. Jeg hadde lave B12-verdier og lavt jernlager. I tillegg fikk jeg lavt nivå av kalsium. Det betydde at jeg måtte hive innpå med jerntabletter, ta B12-injeksjoner oftere og ta flere kalsiumtabletter. Underveis i svangerskapet merket jeg også at jeg klarte å spise mer enn tidligere. Det var jo høvelig i og med at jeg trengte mer næring.
En ting som både legen, jordmor og gynekologer stresset med var svangerskapsdiabetes. Før jeg tok slankeoperasjonen hadde jeg insulinresistens, noe som innebar at jeg gikk med konstant høye blodsukkerverdier i kroppen. Det er jo ikke bra. Men straks etter operasjonen rettet dette på seg. Jeg ble kvitt sykdommen! Allikevel stresset de med at jeg var i faresonen for å utvikle svangerskapsdiabetes fordi jeg var overvektig da jeg ble gravid (jeg veide ca 84 kilo i den perioden jeg ble gravid). De skulle ha meg til å ta en glukosebelastningstest. Det innebærer å drikke flere desiliter av ei væske så proppfull av sukker at til og med colaboksen hadde blitt misunnelig! Det går ikke helt overens med en gastric bypass operasjon, da man ikke tåler å få i seg mye sukker. Faktisk visste ingen av legene eller jordmødrene om at det ikke er anbefalt å ta en slik test når man er slankeoperert. Vel, jeg fikk ikke svangerskapsdiabetes og jeg slapp til slutt å ta glukosebelastning. I stedet for målte jeg blodsukkeret mitt hjemme, samt at jeg jevnlig tok blodprøver (glukose og HbA1c).
Angående vekten så var jeg 84 kilo da jeg ble gravid. De første 3 månedene gikk jeg ned i vekt, ca 10 kilo. Så stabiliserte vekten seg en god stund på 74 kilo før jeg sakte begynte å gå opp igjen. Rett før fødselen veide jeg 82 kilo. Da jeg kom hjem fra sykehuset 3 dager senere var jeg 10 kilo lettere, og noen dager etter det var ytterligere 7 kilo vekk. Jeg raste altså mye ned i vekt de første to ukene. Nå 4 måneder etter fødselen veier jeg 61 kilo og trives med det.
Jeg hadde også den vanlige oppfølgingen hos jordmor, som alle gravide får. Denne oppfølginga var jeg mest fornøyd med. Jeg hadde en flott jordmor som alltid hadde satt av god tid til meg og hørte på meg. Jeg ble raskt trygg på henne fordi hun var klar og tydelig på hva hun kunne og hva hun ikke kunne. Hun lot ikke som hun kunne om slankeoperasjon og graviditet, det opplevde jeg at noen leger gjorde.
Jeg tenker at det er på tide at helsepersonell som jobber med svangerskap og fødsel får mer informasjon om slankeoperasjon og graviditet. Jeg opplevde at de fleste jeg møtte hadde lite kunnskaper om dette. Det var også mye usikkerhet rundt hvordan jeg skulle følges opp i svangerskapet. Det er jo ikke bra. Det å bli gravid tidlig etter en slankeoperasjon medfører en ekstra risiko både for mor og barn og da trenger man dyktige, kyndige og kunnskapsrike mennesker som følger opp. I de fleste tilfeller går det jo bra. Jeg hadde stort sett et flott svangerskap med få plager. Jeg jobbet helt til jeg gikk ut i svangerskapspermisjon 3 uker før termin, og jeg gikk turer helt til et par dager før jeg fødte.
Dette er altså min opplevelse av det å bli fulgt opp i svangerskapet som slankeoperert. Har du lignende eller andre erfaringer så del dem gjerne med meg! Kanskje du kjenner noen som har vært i samme situasjon?
torsdag 4. april 2013
En trilletur i nord
Vår du liksom! Mens venner som har flyttet sørpå skryter på facebook over vår og 20 grader varme så var det dette som møtte meg da jeg slo opp ytterdøra i dag. Skikkelig fint trilleføre, altså:
Da jeg kom på hovedveien oppdaget jeg at det ikke bare var jeg som slet med snømengdene. Kanskje kommunen har brukt opp brøytebudsjettet for i år? Eller kanskje hadde brøytemannskapet gitt opp og reist på ferie til syden? (Ps: sjekk den gamle brøyteskavlen som er høyere enn barnevogna).
Det er for så vidt god trim å gå tur for tiden. Hverken gatene eller fortauene var blitt brøyta i dag, så jeg fikk trent både armer og bein da jeg sloss med å kjøre den noen-og-tyve-kilos-tunge vogna gjennom skavlene. Til dere som ikke bor i Finnmark vil jeg bare si at her kjører vi ikke reinsdyr i gatene, men du kan godt treffe på en snøscooter på fortauet. Bare se hvilke spor jeg fant på fortauet i Fjordaveien, som for øvrig er en hovedfartsåre til Hammerfest.
Ja jeg vet jeg bor i Finnmark, i Hammerfest: verdens nordligste by. Jeg har bosatt meg her helt frivillig! Egentlig har jeg ingenting imot vinter, det har vært en super vinter i år og jeg har hatt mange flotte trilleturer både i snefokk, på glattholka, i mørketia og i solskinn. Men nå har tålmodigheta mi begynt å tære på siste rest. Jeg måkka jo i går! Vil ikke ha mer snø nå!
Da jeg kom på hovedveien oppdaget jeg at det ikke bare var jeg som slet med snømengdene. Kanskje kommunen har brukt opp brøytebudsjettet for i år? Eller kanskje hadde brøytemannskapet gitt opp og reist på ferie til syden? (Ps: sjekk den gamle brøyteskavlen som er høyere enn barnevogna).
Sjekk denne skavlen. Det skal bli morsomt når den skal smelte til våren. Da må jeg vel skaffe meg en tørrdrakt (du vet sånn man dykker med) når jeg skal trille tur.
Ikke nok med at vi snør ned her i nord, i tillegg har vi en sur og kald vind susende. Ikke mye vår og sol her, nei. Men jeg er ekte Finnmarking og har vært ute en vinterdag før, så jeg vet å kle meg:
Det er for så vidt god trim å gå tur for tiden. Hverken gatene eller fortauene var blitt brøyta i dag, så jeg fikk trent både armer og bein da jeg sloss med å kjøre den noen-og-tyve-kilos-tunge vogna gjennom skavlene. Til dere som ikke bor i Finnmark vil jeg bare si at her kjører vi ikke reinsdyr i gatene, men du kan godt treffe på en snøscooter på fortauet. Bare se hvilke spor jeg fant på fortauet i Fjordaveien, som for øvrig er en hovedfartsåre til Hammerfest.
Er dette scooterspor?
Hvem var det som sa at våren var i anmarsj?
onsdag 3. april 2013
Gastric bypass operasjon
Enhver operasjon er en risiko, sies det. Det er alltid en fare for komplikasjoner, alt fra uskyldige blødninger til infeksjoner og i verste fall død. Dagen for min gastric bypass-operasjon var 3. oktober 2011. Det jeg bekymret meg over var ikke risikoen jeg utsatte meg for, men heller det at de skulle nekte å operere meg fordi jeg ikke hadde gått nok ned i vekt på forhånd. Jeg hadde fått beskjed om å gå ned 5 kilo før operasjonen, men vekta sto bom stille! Skjelvende troppet jeg opp på Aleris privatklinikk mandags morgen.
Mine bekymringer var selvsagt grunnløse. De kontrollveide meg ikke. I stedet for fikk jeg et enerom hvor jeg ventet på at det skulle bli min tur til å opereres.
Jeg ser jo ganske så fornøyd ut her! Kanskje litt nervøs og spent, men ikke urolig. Mannen min var selvfølgelig med som en fantastisk støttespiller. Det hadde ikke vært like lett å gå igjennom dette alene.
Etter operasjonen måtte jeg bruke denne rare fløyta for å trene opp lungene. Jeg fikk også beskjed om å komme meg raskt på beina, og det gjorde jeg. Et par timer etter operasjonen gikk jeg i trappene i sykehusgangen. Det føltes ikke som om jeg var operert. Jeg lurte nesten på om de hadde lurt meg og jeg ikke var operert allikevel.
Jeg tilbragte et par dager på sykehuset, og i løpet av den tiden gikk jeg masse i trappene og etter hvert i gatene utenfor. Alltid med mannen som støtte i tilfelle jeg skulle bli dårlig. Jeg fikk også informasjon fra sykehuset, både fra legene som opererte meg og fra ernæringsfysiologer og sykepleiere. Det var alt fra hvordan spise den første tiden etter operasjonen, til hvilke symptomer man skulle være på vakt over. Å ta inn over seg så mye info på en gang rett etter et av de største omveltningene i livet mitt var ikke så lett, så jeg er veldig takknemlig for all den skriftlige informasjonen jeg fikk i tillegg. Det kom godt med da jeg kom hjem.
Etter et par dager flyttet jeg på hotell i nærheten. Mannen min og jeg koset oss i Oslo med å besøke Frognerparken, og vi gikk masse turer i området. Vi havnet på en fransk restaurant en dag og der spiste jeg verdens beste løksuppe! Eller kanskje jeg bare var så utsultet på annen mat enn proteindrikker og tynn havregrøt at alt smakte godt?
Jeg hadde egentlig minimalt med plager etter operasjonen, ting gikk veldig greit. Etter fem dager i Oslo reiste vi hjem. Nå skulle den største delen av jobben med å gå ned i vekt gjøres! Jeg hadde bare fått de rette verktøyene i kassa denne gangen.
Her ser du for øvrig før og etterbilde av ansiktet mitt (kanskje jeg etter hvert drister meg til å legge ut helprofil-bilder).
Kontakt meg gjerne hvis du har spørsmål, kommentarer eller andre ting på hjertet!
Vil du vite mer om hva en gastric bypass-operasjon er så kan du lese mer om det på Aleris sine hjemmesider: http://www.overvekt.net/index.php?id=1029.
Her kan du se en kort film som forklarer selve operasjonen:
Mine bekymringer var selvsagt grunnløse. De kontrollveide meg ikke. I stedet for fikk jeg et enerom hvor jeg ventet på at det skulle bli min tur til å opereres.
Etter en stund kom anestesilegen inn, satt veneflon og koblet meg på. Nå er det like før jeg skal trilles inn til operasjonsrommet.
Selve operasjonen tok under en time, jeg fikk 5 små hull strategisk plassert i en regnbue i øvre del av magen. Da jeg våknet opp på "oppvåkningsrommet" følte jeg merkelig nok ingen smerte, men jeg hadde litt vanskelig for å puste. Det var som om jeg ikke orka å puste inn. Sykepleieren måtte minne meg på det.
Etter operasjonen måtte jeg bruke denne rare fløyta for å trene opp lungene. Jeg fikk også beskjed om å komme meg raskt på beina, og det gjorde jeg. Et par timer etter operasjonen gikk jeg i trappene i sykehusgangen. Det føltes ikke som om jeg var operert. Jeg lurte nesten på om de hadde lurt meg og jeg ikke var operert allikevel.
Jeg tilbragte et par dager på sykehuset, og i løpet av den tiden gikk jeg masse i trappene og etter hvert i gatene utenfor. Alltid med mannen som støtte i tilfelle jeg skulle bli dårlig. Jeg fikk også informasjon fra sykehuset, både fra legene som opererte meg og fra ernæringsfysiologer og sykepleiere. Det var alt fra hvordan spise den første tiden etter operasjonen, til hvilke symptomer man skulle være på vakt over. Å ta inn over seg så mye info på en gang rett etter et av de største omveltningene i livet mitt var ikke så lett, så jeg er veldig takknemlig for all den skriftlige informasjonen jeg fikk i tillegg. Det kom godt med da jeg kom hjem.
Etter et par dager flyttet jeg på hotell i nærheten. Mannen min og jeg koset oss i Oslo med å besøke Frognerparken, og vi gikk masse turer i området. Vi havnet på en fransk restaurant en dag og der spiste jeg verdens beste løksuppe! Eller kanskje jeg bare var så utsultet på annen mat enn proteindrikker og tynn havregrøt at alt smakte godt?
Jeg hadde egentlig minimalt med plager etter operasjonen, ting gikk veldig greit. Etter fem dager i Oslo reiste vi hjem. Nå skulle den største delen av jobben med å gå ned i vekt gjøres! Jeg hadde bare fått de rette verktøyene i kassa denne gangen.
Her ser du for øvrig før og etterbilde av ansiktet mitt (kanskje jeg etter hvert drister meg til å legge ut helprofil-bilder).
Kontakt meg gjerne hvis du har spørsmål, kommentarer eller andre ting på hjertet!
Vil du vite mer om hva en gastric bypass-operasjon er så kan du lese mer om det på Aleris sine hjemmesider: http://www.overvekt.net/index.php?id=1029.
Her kan du se en kort film som forklarer selve operasjonen:
tirsdag 2. april 2013
Jeg er gravid!
I morgen er det nøyaktig et år siden jeg tok graviditetstesten hvor det sto GRAVID med store bokstaver. Den følelsen husker jeg ennå!
Jeg aner ikke hvor mange graviditetstester jeg har tatt i løpet av livet, og alle har vært negative. De første testene jeg tok i tenårene da pusta jeg letta ut når testen viste seg å være negativ. Et lettelsens "PUH", for jeg ville ikke være tenåringsmamma med en one-night-stand til pappa. I 20-årene var det med blandede følelser jeg tok testene. Angstblandet fryd mens jeg ventet på resultatet, for jeg var ikke fremmed for tanken om å få barn, men kanskje burde jeg fullføre studiene først?
Jeg husker ikke når det var jeg fikk beskjed om at jeg kanskje ikke ville kunne få barn, det var vel etter alle testene, operasjonene, tablettene og undersøkelsene at jeg skjønte at dette ikke kunne skje på "gamlemåten". Jeg tok virkelig pointet da en gynekolog sa hardt og brutalt til meg: "Du er for gammel til at vi kan hjelpe deg. Dessuten er du for overvektig". Det satte punktum for mine forsøk på å bli gravid. Håpet mitt klarte den dusten nesten å ta fra meg, men bare nesten.
Da testen med "gravid" lyste mot meg sto jeg på badet hos svigermor i Mehamn. Jeg hadde nok timet den testen litt dårlig, det skjønte jeg plutselig. Gleden og overraskelsen over at jeg endelig var blitt gravid måtte jeg jo dele med noen straks! Nyheten var for stor for å bære alene, det boblet jo over inni meg! Den første som måtte få vite om dette var jo selvfølgelig mannen min. Han var tilfeldigvis ute sammen med kompiser og tok noen øl. Dermed satt jeg og venta oppe i timevis mens jeg forsøkte å lese ei bok. Ikke spør meg hva boken handlet om!
Endelig kom mannen hjem, litt småsnytt. Jeg fortalte ham at jeg hadde en gave til ham, og rakte ham testen. Han myste på den, som om han ikke helt klarte å lese hva det sto der, før han sa: "er du gravid?" Deretter smilte han så søtt, la seg ned i senga, krøllet seg sammen i fosterstilling og snorket høyt. Jeg lå lys våken ved siden av og stirret i taket mens tankene vandret: Kommer dette til å gå bra? Vil jeg klare å bære fram barnet? Er det en gutt eller ei jente? Hva skal barnet hete? Vil jeg bli tykk igjen slik at slankeoperasjonen er mislykket? Hvor langt er jeg på vei? Når har jeg termin? Når skal jeg fortelle alle andre om dette? Er jeg ikke litt for gammel til å bli mamma? Hjelp, er jeg klar for å bli mor?!
Selv om jeg hadde lyst til å rope ut til hele verden, skrive nyheten på facebook samme dag, så klarte jeg å beherske meg. Vi fortalte det til nærmeste familie rimelig raskt, og etter omtrent tre måneder fortalte jeg det til andre. Jeg ble møtt med så mange positive og flotte ord. Noen var så glade på mine vegne at de gråt en skvett eller to. Etter at den verste angsten hadde lagt seg og jeg fikk troen på at graviditeten og livet etterpå kom til å bli flott, så var graviditeten en flott opplevelse. Nå, ett år senere har jeg verdens vakreste datter og er lykkelig som en 41 år gammel småbarnsmor...... og ja, jeg håper og drømmer om et barn til, men har ikke blitt gravid riktig ennå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)