fredag 30. august 2013

Mat for minimager

Etter en gastric bypass operasjon kreves det store endringer i kostholdet. Det er også store individuelle variasjoner i hva man kan spise, hva man tåler og ikke tåler.

Hovedprinsippene i et kosthold etter operasjonen er som følger:
  • Proteiner skal prioriteres først. Man skal innta mellom 60-80 gram proteiner daglig.
  • Mager mat
  • Lite sukkerholdig mat
  • Næringsrik mat
  • Små og hyppige måltider 
  • Spise sakte og tygge maten godt (minst 20 minutter på et måltid)
  • Ikke drikke til måltider
Man kan kanskje sammenligne litt den nye "minimagen" med en babys mage. Man må rett og slett starte forsiktig, prøve seg frem først med flytende, deretter med moset mat, for så gradvis å venne kroppen til et normalt sunt kosthold igjen.

De første 3 ukene etter operasjonen:
Da kunne jeg kun innta flytende kost. Jeg klarte kun små slurker av gangen, maks 1 dl for hvert måltid. Utfordringene var å ikke innta for mye sukker eller fett, da ble jeg dårlig. Det gjaldt å få i seg nok proteiner, noe som er svært vanskelig den første tiden. Det var ganske begrenset hva jeg tålte og hva jeg klarte å få i meg. Jeg laget havrevelling og spiste supper. For å få proteiner passet jeg på å kverne diverse kjøttpålegg i suppa (mest skinkepålegg). Jeg klarte å drikke litt utvannet juice. I tillegg spiste jeg biola yoghurt med et par skjeer skyr blandet oppi.

De neste 2 ukene etter operasjonen:
Kunne jeg forsøke findelt eller moset mat, altså litt mer tyktflytende. Det skulle være lettfordøyelig mat. Knekkebrød med smørepålegg, fiskekaker, litt poteter, myk frukt (banan ol.) var noe av det jeg spiste. Jeg kan ikke fordra "aldershjems-middag", altså mat som er moset sammen i en smørje, så jeg valgte å spise "myk" mat og tygge dette godt.

De første 3 månedene etter operasjonen:
Denne perioden besto av et strengt regime hvor jeg måtte passe på å spise minst hver 3. time, ellers ble jeg dårlig. Knekkebrød med magert pålegg, frukt, mager kjøtt og fisk med litt potet og grønsaker til middag, skyr og biola yoghurt, nøtter. Jeg forsøkte en gang å spise litt sjokolade (etter 3 måneder). Da ble jeg kvalm og fikk hjertebank. Det var egentlig ganske utfordrende, for jeg kjente ingen matlyst, og jeg merket ingen metthetsfølelse. Noen ganger rant tiden fra meg og jeg glemte å spise. Det straffet seg, for da ble jeg plutselig veldig skjelven og svimmel.

Tiden etterpå:
Da de 3-4 første månedene var unnagjort merket jeg at jeg klarte å spise i litt større mengder. Fra å klare 1/2 knekkebrød kunne jeg spise 1 skive brød. Ting som jeg ikke tålte de første månedene kunne jeg plutselig spise uten problemer. Først nå klarte jeg å drikke litt kullsyreholdig drikke (Farris, brus). Jeg hadde forsøkt litt Farris et par måneder etter operasjonen, det var IKKE lurt! Fikk store smerter og pustebesvær! Nå, nesten 2 år etter operasjonen tåler jeg kullsyre helt fint (dessverre).

Jeg passer fortsatt på at jeg spiser regelmessig. Gjør jeg ikke det, så blir jeg dårlig. Da kan jeg få senreaksjoner med lavt blodsukker og skjelvinger. Nå tåler jeg ganske mye forskjellig mat, også godteri. Det jeg er forsiktig med, og som jeg ikke tåler noe særlig er fet melkemat (grøt, helmelk, rømme o.l.). Smakspreferansene mine har også endret seg masse etter operasjonen. Nå liker jeg ren mat, altså ferske råvarer og ikke så mye ferdigbehandlet mat. Før elsket jeg pizza, nå er jeg ikke like begeistra. Det er jo bra! Jeg liker heller ikke å spise mat med kunstige søtnings-stoffer.

Her er et eksempel på hva jeg liker å spise, både til frokost og til kvelds:

Musli med lettmelk og bær (jordbær og bringebær)


Ellers er jeg ganske kjedelig og normal i matveien. Spiser ei brødskive med ett av disse påleggssortene: fiskekaker, skinke og hvitost, multer, kalverullade, kokt egg eller leverpostei. Mange slankeopererte tåler ikke å spise brød, fordi det kan bli "limete" og sette seg fast i skjøtene mellom magesekk og tarm, eller at det blir for tungt for mini-magen å takle. De aller fleste tåler å spise knekkebrød. Jeg tåler brød helt greit. Det eneste brødet magen min ikke likte var Ingers rugbrød.

Til middag spiser jeg helt normal kost. Fisk eller kjøtt, grønnsaker, potet/ris og evt. saus. Jeg passer på å spise protein først og mest, deretter grønsaker, og så evt. litt ris. Mengde mat varierer, men jeg spiser ca 1 stykke kjøtt/fisk (f.eks en kyllingfilet), en potet, og litt grønsaker. Er jeg på restaurant så tilsvarer mengden mat jeg spiser nå en barneporsjon, eller 1/2 normal porsjon.

De første månedene slet jeg med å få i meg nok mat, fordi jeg hverken var sulten eller hadde lyst på mat, i tillegg til at magen min ikke klarte mer en maks 2 dl per måltid, noen ganger mindre enn det. Som regel klarte jeg 1 dl mat i slengen. Det tilsvarte litt under ett beger yoghurt. Nå klarer jeg 2-3 dl mat i slengen, av og til litt mer. Det varierer på dagsformen hvor mye jeg spiser. Før var det et slit, nå er den matmengden jeg spiser innarbeidet og jeg tar det som en selvfølge. Det er ikke vanskelig, jeg hverken veier eller måler matmengde. Det måtte jeg passe på i begynnelsen.

Mange som vurderer en slankeoperasjon har sagt til meg at de er redde for at de aldri mer skal kunne nyte usunn, fet, og søt mat. De ser for seg et liv i askese, ribbet for alt godt. Ja, de første månedene (kanskje opp til ett år) lever man slik, og det straffer seg å skeie ut med sjokolade, kaker og annet snacks. Kanskje straffer det seg å spise "normal" mat som de fleste andre kan spise. Etter hvert opplever nok mange at man tåler mer og mer av den usunne maten. Det varierer jo veldig.

Jeg opplever at mitt forhold til mat er bedret betraktelig etter operasjonen. Jeg nyter nå mat på en annen måte. Mye av den gode, sunne og rene maten smaker rett og slett mye bedre! Jeg kan spise pizza hvis jeg vil, (og jeg gjør det også av og til uten å lide etterpå), men jeg foretrekker å spise fisk med poteter og grønnsaker! Jeg kan også spise ostehorn med ost og skinke, men jeg foretrekker hjembakt brød med multebær.

Min store last i matveien har alltid vært godteri. Det er det fortsatt. Jeg drikker cola stort sett hver dag. Skylder på at jeg trenger ekstra energi fordi jeg ammer, og at det er vanskelig å få i seg nok kalorier uten colaen. Sannheten er vel at jeg er avhengig, hehe. Det siste året har jeg også spist en del godteri. Man blir ikke kvitt de dårlige vanene selv om man tar en slankeoperasjon, bare så det er sagt! Jeg føler at jeg ennå har kontrollen, så jeg tar ikke det så tungt.

Ingenting er så godt som cola på boks!


Til slutt vil jeg anbefale en blogg som legger ut gode oppskrifter for mini-mager:
http://matforminimagen.wordpress.com/

torsdag 29. august 2013

Kjøpe-kjøpe-kjøpe

Da jeg sto i kassa på sportsbutikken og betalte for den flotte Norrøna softshell-jakka var jeg rimelig fornøyd med meg selv. Tenk, ei så flott jakke til 30% rabatt! Nå kostet den BARE 1.400,-, det er jo nesten INGENTING!

Fornøyd tuslet jeg hjem og hang den stolt på knaggen i gangen........ sammen med den sorte skinnjakka og den beige frakken jeg kjøpte sist lørdag. DET var virkelige kupp, skal jeg si deg! Halv av halv pris! Betalte KUN 750,- til sammen!

Den hvite Bergans skalljakka hang også der. Den kjøpte jeg jo for LENGE SIDEN, var det ikke i mars en gang? Husker i alle fall at den endelig kom på salg, BARE 3.700,- for den! Den ble jo selvfølgelig litt for varm å gå med i sommer, så jeg hadde behov for ei tynnere vindjakke. Gjerne i en sprek farge. Mannen min var så grei at han spanderte ei lilla Bergans vindjakke på meg. Skikkelig fin var den og jeg har gått med jakka i hele sommer. Men altså nå begynner den jo å bli litt i kaldeste laget, derfor var jeg superfornøyd med å finne den flotte Norrøna softshell-jakka her om dagen.

Har du skulle sett..... det ble visst litt trangt om plassen på knaggene. Kanskje jeg må rydde vekk dongerijakka og de to fleece-jakkene som også henger der? BTW, de kjøpene teller altså IKKE, alle tre jakkene handlet jeg I FJOR, altså for over 1 ÅR siden.

Kanskje på tide med en nytt prosjekt? Kjøpestopp!

"Friskt" ute i dag

tirsdag 27. august 2013

Aila utforsker verden

Her var det mye spennende å se!

Hmm.. mon tro hva dette håndtaket gjør?

Hihi, mamma! Jeg kan klatre selv!
 
Se hvor flink jeg er!

Vups! Ikke helt stødig.

søndag 25. august 2013

Kjære Beate 18 år

Kjære Beate 18 år!
Jeg leste brevet du skrev. Tenkte jeg måtte svare deg, for du virket så fortapt, kjære deg. Du er bare 18 år, på tur ut i den store verden og fremtiden. Du virker skremt, stemmer det? Kanskje er det skremmende alle de mulighetene som ligger foran deg, for hvilken vei skal du velge? Du står på startstreken til et voksenliv.

Jeg merket på det du skrev at du hadde lyst til å "bli noe her i verden". Kjære deg, du ER allerede noe! Du trenger ikke å strebe etter suksess og anerkjennelse for å bli noe. Du er allerede verdifull. Ja, jeg vet at du allikevel kommer til å strebe etter de gode karakterene og den gode utdannelsen, og at du i mange år kommer til å måle din verdi i hvor godt du gjør det i jobben. Du har hodet til å bli hva du vil, men problemet er kanskje at du ikke vet hva du vil? Slapp av, kjære deg, veien blir noen ganger til mens man går.

Selv om du ikke tror det, så kommer også tomhetsfølelsen du beskriver så godt, til å forsvinne. Det er synd å se at du jager etter kjærligheten med en slik desperasjon at alt annet bli uviktig. Det resulterte jo i en del bommerter på mannefronten. Flere bommerter kommer du også til å gjøre, du kjærlighetshungrige Beate. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at du er villig til å kaste alt over bord bare for å bli elsket. Forsøk heller å lære å elske deg selv og finne tryggheten inni deg. På den måten kan du alltid ha med deg tryggheten og kjærligheten uten å måtte ofre så mye for den.

Vel, det er jo lett for meg å gi deg råd, her jeg sitter og har det kjempegodt. Rådene biter nok ikke på deg uansett, du er ei ganske sta jente får jeg inntrykk av. Som 18 åring har du nettopp kommet hjem fra ett års opphold alene i store USA; verdensvant, tøff i trynet..... og med noen tøffe opplevelser i bagasjen som har gjort at skjoldet rundt hjertet ditt har blitt tykkere. Kjære deg, det er ikke lett å finne kjærligheten hvis du ikke tør åpne deg i frykt for å bli skuffet og såret! Som verdensvant 18 åring har du draget på mange gutter og menn. For øvrig hjelper ikke det så mye, siden du på samme tid er verdensmester i å støte de fra deg.

Beate, vennen min! Det kommer til å gå bra! Livet, fremtiden, kjærligheten, ambisjonene, ting kommer til å ordne seg på måter du ikke kunne ha forestilt deg. Du leter lenge, og kjærligheten finner du omsider. Både kjærligheten til en mann og kjærligheten til deg selv. I tillegg kommer den overraskende tilknytningen til ditt barn, som er en helt annen type kjærlighet. Du som har intimitetsproblemer kommer til å elske å ha et annet lite menneske så tett inn på deg, så avhengig av deg. Du tror meg kanskje ikke?

Beate, livet ditt er i startgropen. Lytt til magefølelsen din når du trår ut i den store verden. Den vil hjelpe deg på rett vei. Tro meg på at ting kommer til å gå bra, det vil ordne seg! ...... og de tingene som ikke går så bra, ja de vil du takle helt fint! Du får ikke et kjedelig liv, det vil være mange oppturer og nedturer og uventede svinger. Vel, du er ikke så glad i kjedelig og forutsigbart, så du får det som du ønsker!

Om 23 år vil du se tilbake på deg selv som 18 åring, og sette pris på alt du fikk. Det ble ikke flere turer verden rundt, det ble heller ikke den jobben du hadde forestilt deg. Men du fant kjærligheten.... og du lever et godt liv!

 

torsdag 22. august 2013

Høstmelankoli


Høstmelankolien vekket meg i natt, tårene trillet over nesa mi, kilte meg på det venstre kinnet mitt før de landa på madrassen. Min 9 måneder gamle datter sov under armen min, lå ved siden av meg i senga. Pusten hennes kjærtegnet huden min. Drømmen var så trist. Jeg fikk lyst til å krølle meg sammen til et garnnøste og slippe tårene fri.

Hva hadde jeg drømt? Hadde jeg bare kunne beskrevet det med ord. Jeg lengter etter å gjenskape den følelsen jeg hadde. Dele den med andre. Eller var det kanskje ikke delingen som var så viktig, men heller det å fange tårene, sårheten og det vakre oppi alt. Det kunne ha blitt en vakker film om tapt kjærlighet og tiden som rant ut, eller kanskje det kunne bli en dyptfølt novelle med et hverdagslig språk så enkel at det ble nesten ubeskrivelig rørende.

Hvordan fanger man en følelse, beholder den gjennom dagens travelhet, for så å klare å gjenskape den med ord en sen kveld i august? Hva er det som rører seg inni meg når jeg våkner klokken 4 en torsdags morgen med et behov for å gråte av savnet etter noe som aldri ble eller var ment å være? Er det bare høsten som hilser meg velkommen?

onsdag 14. august 2013

Idylliske Måsøy

Mammas barndomshjem på Måsøy

Nytt og gammelt forenes

Utsikt fra kjøkkenvinduet

Utsikt fra stuevinduet

Veien på Måsøy er ikke stor

Kirka og kirkebakken

Måsøya har fortjent navnet sitt. Her er bare et lite utvalg av måsene

Havna på Måsøy


Utsikt mot Magerøya

Måsene slipper kråkeboller mot asfalten for å knuse og få mat

Idylliske Måsøy

Østevågen på Måsøy

Østevågen med stranda, kirka og skolen

Stranda på Østevågen

Fiskehjellene

Vestevågen med utsikt mot Havøysund

Grilling

Fantastisk utsikt på toppen av øya. Her ser vi sørover mot fastlandet

Utsikt nordover mot ishavet

Fornøyd med kveldsturen på fjellet

Vakkert

Utsikt vestover

Varde

Vakker solnedgang

Vestevågen i kvelds-skumring

Vil du vite mer om Måsøya?
Link til Wikipedia: Måsøy
Kart over området: Ditt distrikt
Måsøy kommunes hjemmesider

torsdag 8. august 2013

Til min mann

Mi rolige havn
mitt vern mot stormen
det varmeste fang
mitt hjertets sang
 
Min beste venn
min sjelevenn
livet smiler med deg
Min elskede mann!
 
Gratulerer med 4 års bryllupsdag!
 
 


tirsdag 6. august 2013

Tiden som gave

I dag mens jeg trillet tur gikk jeg som vanlig og filosoferte. Tenk så heldig jeg er som får oppleve å tilbringe så mye tid sammen med min vesle datter. Jeg har fått tiden i gave!

Jeg kan trille tur, nyte naturen og stillheten mens Aila sover. Vi skal ikke rekke noe, jeg kan gå så lenge jeg vil, helt til jeg blir lei og tusler hjem. Ikke behøver jeg å stresse opp om morgenen, ha på vekkeklokke, eller haste ut døra med jakka på halv tolv mens jeg grubler på om jeg kommer for sent til den første avtalen på jobb. "Vekkeklokka" mi er ei lubben barnehånd som klasker meg i ansiktet. Det er for øvrig ganske tidlig de fleste morgener, men hvilken rolle spiller det? Jeg skal uansett ikke stresse avgårde.

På dagen er det ikke klokka som styrer, men signalene min datter gir. Er hun trøtt så blir det trilletur med vogna eller en blund i senga. Hvis hun er sulten, sitter vi og spiser. Aila tester ut hvordan gravitasjonen fungerer, og det tar jo sin tid. Hvor mange ganger kan man slippe koppen ned på gulvet, mon tro? Ellers skal jo også verden utforskes, enten vi er innenfor husets fire vegger eller er ute på tur.

Alle disse tingene tar tid, og tiden har jeg fått i gave fra staten. Jeg får betalt for å være hjemme, ta meg av Aila; amme henne, passe på henne, gi henne nærhet, trygghet og omsorg. Det er også en gave til meg selv. Jeg er en person som alltid vil at ting skal skje rundt meg. Haster videre til nye opplevelser, det er ikke alltid jeg har tid til å stoppe opp og bare være her i hverdagen. Drømmer om fremtiden, planlegger den neste reisen, det neste huskjøpet, det nye prosjektet. Alltid på farten fremover i livet!

Nå har jeg en pause i travelheten. Jeg lærer å gå i et roligere tempo, lærer å ikke la meg styre av klokka. Får hjertet til å slå i saktere tempo, stopper opp og trekker inn duften av sommer. Lærer å bare være her og nå. Takk for gaven!

fredag 2. august 2013

Internett-mamma

Hvor er vi egentlig på vei i denne digitale verden vi lever i? Tilbringer vi så mye tid på facebook med å lese om naboens tur til syden, eller om den tidligere kollegaens bilder av en topptur, at vi glemmer å ha fokus på livet vårt her og nå?

Her om dagen la jeg merke til ei mor med et barn i parken. Barnet lo og lekte mens mor tok bilder av sin arving med mobiltelefonen. Et idyllisk øyeblikk. I neste øyeblikk var mor opptatt av å trykke på mobilen, trolig for å laste opp bildet til facebook, twitter eller blogg, mens barnet fortsatte leken. Tiden gikk, barnet strakte hendene opp over hodet "Se hvor stor jeg er", sa armene til barnet. Moren var fortsatt opptatt med mobilen, så ikke at barnet ønsket oppmerksomhet.

Overalt ser jeg det samme fenomenet: Man lever i to parallelle verdenen; den virkelige verden og "duppedings-verden". Det er vanskelig å sjonglere mellom to verdener. Å holde oppmerksomheten på to ting på samme tid vet man at kan være problematisk. Det er forbudt å kjøre bil og å snakke i mobiltelefonen (uten handsfree) på samme tid. Det er ikke forbudt å ha nesa i facebook-verden mens man er på besøk hos ei venninne, men det er nok ansett som litt uhøflig. Barn kan ikke alltid si ifra, men jeg tror nok de ville ha sagt noe hvis de kunne: "Legg fra deg den dingsen, mamma, og se på meg!"

Da Aila var en måned gammel hadde jeg henne sovende på magen min mens jeg lå på rygg. Hun lå der så lenge og jeg begynte å kjede meg. Da tok jeg opp mobiltelefonen og logget meg på facebook. Ganske kjekt, tenkte jeg. Multitasking er jo min spesialitet! I et ubevoktet øyeblikk glapp mobiltelefonen ut av hendene mine og landet med et dunk midt i hodet til den vesle datteren min. Hun våknet med et hyl! Jeg vikk verdens verste samvittighet, og lovte meg selv at jeg aldri skulle mikse kosestund med Aila og det å holde på med mobiltelefon eller internett.

Letter sagt enn gjort, det å legge fra seg mobilen eller pc-en. Jeg var tidlig ute med å logge meg på facebook, tidlig ute med å skrive blogg, og pc har jeg brukt i mange år som underholdning. Man blir fort oppslukt i den verden. Det blir en frikobling fra den virkelige verden, og i tillegg blir det et medium for å holde kontakten med andre mennesker. På kveldene har nettet vært et fristed for meg etter en lang dag med å være mamma, kone og husmor. Det er mange fine ting forbundet med det.

Samtidig lurer jeg litt på hva slags samfunn er vi i ferd med å skape, der man ser at det blir viktigere å ta bilder av hendelser og legge det ut på nett enn å faktisk VÆRE i situasjonen og OPPLEVE.

Hvordan balanserer du mellom nett-verden og den virkelige verden?
Hvor har du ditt hovedfokus?

"Gi meg mobiltelefonen min tilbake!"
 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...