Høstmelankoli

Høstmelankolien vekket meg i natt, tårene trillet over nesa mi, kilte meg på det venstre kinnet mitt før de landa på madrassen. Min 9 måneder gamle datter sov under armen min, lå ved siden av meg i senga. Pusten hennes kjærtegnet huden min. Drømmen var så trist. Jeg fikk lyst til å krølle meg sammen til et garnnøste og slippe tårene fri.

Hva hadde jeg drømt? Hadde jeg bare kunne beskrevet det med ord. Jeg lengter etter å gjenskape den følelsen jeg hadde. Dele den med andre. Eller var det kanskje ikke delingen som var så viktig, men heller det å fange tårene, sårheten og det vakre oppi alt. Det kunne ha blitt en vakker film om tapt kjærlighet og tiden som rant ut, eller kanskje det kunne bli en dyptfølt novelle med et hverdagslig språk så enkel at det ble nesten ubeskrivelig rørende.

Hvordan fanger man en følelse, beholder den gjennom dagens travelhet, for så å klare å gjenskape den med ord en sen kveld i august? Hva er det som rører seg inni meg når jeg våkner klokken 4 en torsdags morgen med et behov for å gråte av savnet etter noe som aldri ble eller var ment å være? Er det bare høsten som hilser meg velkommen?