Anbefaler jeg å ta en slankeoperasjon?

Etter at jeg begynte å blogge om at jeg har tatt en gastric bypass operasjon, har jeg fått flere henvendelser fra kjente og ukjente med diverse spørsmål. De fleste som spør meg er mennesker som vurderer å ta en slik operasjon, men som ennå er usikre eller redde. Det underliggende spørsmålet er nesten alltid: Vil jeg anbefale å ta en slankeoperasjon?

Jeg tror det er viktig at enhver kjenner etter hva de ønsker, og tar valget basert på egne meninger, tanker, følelser og forutsetninger. Det er kanskje ikke for alle å ta en slik operasjon. Jeg kan bare snakke for meg selv, og fortelle mine erfaringer. Det jeg er sikker på er at jeg ikke angrer et sekund på at jeg tok operasjonen! Jeg har fått en helt ny kropp som fungerer til det den skal, jeg har fått ei nydelig datter på grunn av operasjonen, og jeg merker at jeg endelig er fornøyd med meg selv både utvendig og inni.

Her er noen eksempler på hvordan livet mitt har endret seg:

• FØR: klarte jeg ikke å gå opp trapper uten å få smerter i knærne. Når jeg gikk tur, var jeg ganske sliten selv om jeg hadde trent i ukevis og var i god form. Selv om jeg likte å være på tur, så grudde jeg meg alltid på forhånd. Alt var tungt og et slit, så jeg foretrakk sofaen.
• NÅ: har jeg ingen smerter i kroppen. Jeg kan sitte, stå, ligge, gå, springe, hoppe og gjøre alt jeg vil når jeg vil uten at det krever stor innsats. Jeg kan hoppe i skoene og gå meg en tur uten å måtte grue meg eller "manne" meg opp. Det er heller motsatt nå: Jeg liker å gå turer og gjør det mer enn gjerne.

• FØR: var det vanskelig å møte andre mennesker jeg ikke så daglig. Traff jeg på gamle kjente tilfeldig på gata eller i butikken, så håpet jeg på i det lengste at de ikke skulle kjenne meg igjen og at jeg kunne gå videre usett. Jeg skammet meg over hvor stor jeg var blitt, følte ikke at jeg var attraktiv eller kunne bli akseptert for den jeg var.
• NÅ: liker jeg å møte mennesker jeg ikke har sett på lenge. Det er koselig å prate med dem, og jeg tenker ikke over hvordan jeg ser ut eller oppfører meg. Jeg kjenner meg glad inni meg, skammer meg ikke, men føler jeg tar opp min rettmessige plass i tilværelsen.

• FØR: var mat en daglig kamp. Jeg forsøkte å spise sunt, regelmessig, variert, og ikke la sukker og annen usunn mat overta. Skulle jeg kutte ut godteri i hverdagene måtte jeg mobilisere alt jeg hadde av krefter, vilje og mot. Allikevel var det en stemme inni meg som sa jeg kom til å mislykkes. Selv om jeg på kort sikt (dager, uker, måneder) klarte kostholdsendringene, så visste jeg innerst inne at jeg kom til å mislykkes.... hver gang.
• NÅ: er mat en daglig glede. Hva skal jeg spise i dag? Kylling? NAM! Fersk fisk? NAM! Musliblanding med lettmelk, bringebær og jordbær? NAMINAM! Mat som jeg tidligere ikke likte synes jeg er godt. Mat som før var godt smaker nå pyton. Jeg liker god mat av god og ren kvalitet. Jeg spiser ikke mye i slengen, men forholdsvis ofte. Nå spiser jeg ca en halv porsjon hvis vi er ute på restaurant. Nå har jeg kuttet ned på cola og godteri, det går overraskende bra! Jeg har kontrollen på det usunne, det styrer ikke lengre meg.

• FØR: var det grusomt å gå forbi et speil eller butikkvinduer som kunne gi meg et glimt av kroppen min. Jeg taklet ikke å se bilder eller videoer av meg selv. Det var et sjokk å se bilder av meg selv, for jeg ønsket ikke å innse hvor stor jeg egentlig var.
• NÅ: skvetter jeg til hvis jeg får et glimt av meg selv i butikkvinduer. Er dette meg? Det er ikke vondt å se bilder av meg selv, eller studere meg selv i speilet. Jeg bruker fortsatt litt tid på å bli kjent med den nye kroppen min, holder på å venne meg til hvordan den ser ut.

• FØR: var jeg plaget med mange fysiske og psykiske "utfordringer". Jeg hadde en hormonsykdom (Polycystisk ovariesyndrom) som gjorde mange rare ting med kroppen min. Jeg hadde skyhøyt blodsukkernivå på grensen til diabetes, jeg hadde forsøkt i 15 år å bli gravid uten resultat. Blodprøvene viste høyt kolesterol og jeg sto i umiddelbar fare for å utvikle hjertelidelser. Ofte hadde jeg store smerter i mage-regionen. Jeg hadde hovne føtter og legger, oppsvulmet ansikt og en diger mage (130 cm livvidde!). Jeg var plaget med eksem i ørene, hudproblemer i hodebunnen og fet hud i ansiktet. Knærne mine var på tur til å si takk for seg. Jeg var deppa, ulykkelig og så mørkt på livet.
• NÅ: er jeg kvitt alle plagene med kropp og sinn!! Jeg ble gravid og har født en velskapt datter. Det er ingen tegn til diabetes, hjertelidelser, høyt kolesterol eller andre ting. Livvidden min er nå rett under 80 cm. Jeg er litt plaget med treg mage, men har ikke smerter slik som før. Jeg er glad i livet, lykkelig, og ser lyst på fremtiden.

Meg i 2008

Meg i dag, med min skjønne datter Aila

Alt er ikke perfekt, en slankeoperasjon er ikke en billett til evig lykke og et fantastisk liv. Den sure og urettferdige sjefen din vil fortsatt være sur og urettferdig, eventuelle andre problemer vil ikke automatisk løse seg. Men en slankeoperasjon var definitivt det rette for meg i den situasjonen jeg befant meg i, og livet mitt har blitt så utrolig mye bedre etterpå. Det var skummelt å ta avgjørelsen om å operere meg, og den første tiden etter operasjonen var tøff, men jeg angrer ikke.

Rein-tur

Det er ikke helt uten fare at man legger ut på trilleturer her i Hammerfest. For de av dere som ikke vet så mye om denne byen, så er det på sin plass å fortelle at hele byen er inngjerdet. Offentlig heter det seg at vi har stengt ute den plagsomme reinen fra byen vår, slik at vi ikke blir plaget med reindritt på trappa og nedspiste busker i hagen vår. Onde tunger sier at gjerdet er til for å holde oss tullete Hammerfestinger på plass, slik at vi ikke løper overalt og skremmer reinen.

Jeg bor i ytterkanten av byen, og har gjerdet som nærmeste nabo omtrent. Vel, jeg foretrekker å se det slik at jeg har en vakker dal rett utenfor stuedøra mi. I dag gikk jeg tur opp Fjordadalen, og rett etter jeg hadde passert gjerdet møtte jeg på en kjenning. (Lurer på om det var han som tisset på asfalten i oppkjørselen min i fjor?)

Her kommer reinen gående rett mot oss

Han vurderer om han skal angripe eller snu

Heldigvis valgte han å snu

Foruten dette var det en flott tur i dalen. Aila våkna etter en stund, og vi satt og så på elva som bruste, kastet steiner, lot føttene kiles av gress og prøvesmakte på noen blomster.

 

 

Ikke vits å være sur når det finnes så mye godt vær og fin natur! (en liten omskriving av reklamen, bare)



Fortjener jeg skryten?

I går tilsto jeg mine dårlige vaner med godteri-spising og cola-drikking. I dag var jeg hos lege. Det var min vanlige halvårskontroll i forbindelse med gastric bypass operasjonen. Alle blodprøvene så fine ut (de tappet 6 glass, så jeg er grundig kontrollert for å si det sånn). Legen skrøt av meg, sa at jeg er kjempeflink. Litt skyldbetynget så jeg ned i bakken, følte meg egentlig ikke fortjent til all denne rosen. Tok sats og fortalte at jeg har et godteri-og cola problem. Hun lyttet forståelsesfull og var enig i at det kunne bli et problem senere hvis jeg fortsatte dette mønsteret.

Å hive innpå med cola, seigmenn og annet slikkeri har nok vært min måte å forsøke å få i meg nok kalorier nå mens jeg ammer. Legen mente at jeg burde få i meg mellom 2.500 og 3.000 kalorier daglig for å unngå videre vektnedgang nå mens jeg ammer. Hvordan i all verden skal jeg få det til? Jeg spiser små porsjoner, magen min takler ikke så mye i slengen. Den kan romme maks 2,5-3 dl. Jeg klarer som regel 80 gram kjøtt/fisk, en liten potet og litt grønt til middag. Er jeg heldig får jeg i meg 1,5 skive brød med pålegg i et måltid. Det har vært så enkelt å bare hive innpå med kaloririk snop. Nå må jeg tenke annerledes.

Da jeg ruslet hjemover etter legetimen tenkte jeg på den rosen jeg fikk av legen. Hvorfor følte jeg ikke at jeg fortjente den? Er det bare fordi jeg har syndet og spist godteri? Eller kanskje det handler om at jeg ikke føler det er min fortjeneste at jeg har klart å gå ned over 50 kilo i vekt? Hun er ikke den første som har sagt til meg: "Så flink du har vært som har gått ned så mye i vekt". Jeg sier som regel takk, men føler ingen stolthet over min bragd.

Kan jeg egentlig ta æren for å ha gått ned i vekt, eller har jeg "jukset" med å ta en slankeoperasjon? En ting er sikkert, jeg har ikke slitt meg ned i vekt på "gamlemåten". Jeg la meg på et operasjonsbord, kuttet i mage og tarm, og vips der begynte kiloene å renne av. De aller fleste som forsøker å slanke seg uten en slik operasjon mislykkes, viser statistikk. "95 til 97 prosent av sykelig overvektige mislykkes med å holde vekten nede etter å ha slanket seg med tradisjonelle metoder som endret kosthold og mosjon", sier Aleris. "Fedmeopererte har helt andre odds for å lykkes. 9 av 10 personer som opereres, for eksempel med metoden gastric bypass, går ned og blir der" (også i følge Aleris).

Jeg har med andre ord fått et verktøy (operasjonen) som gjør det nesten garantert å lykkes med vektreduksjon. Kan jeg da ta imot ros for at jeg har vært flink, når det åpenbart er operasjonen som er årsaken til at jeg har lykkes? Jeg er ikke sikker. Satt litt på spissen, kanskje, men kan for eksempel en hjerteoperert pasient ta æren for at han har blitt frisk igjen etter operasjonen?

Jeg vet med meg selv at jeg forsøkte og forsøkte og forsøkte .... og mislyktes igjen og igjen! Jeg klarte ikke å bli kvitt overvekten uten hjelp. Nå har jeg klart det, med hjelp av operasjonen. Allikevel kan jeg gi meg selv en liten klapp på skulderen, når jeg tenker meg om. Det var jeg som levde 2 uker kun på små slurker med flytende væske, det var jeg som spiste lite og sunt, og det var jeg som daglig trosset dørstokkmila og la ut på gåturene. Det krevde jo, og krever fortsatt en innsats fra meg for å ha et vellykket resultat.

Ikke vanskelig å nyte trimmen med så flott utsikt

 Jeg nyter godværet

Vakker natur som gir rom for gode tanker og refleksjoner

PS: Ville bare fortelle sånn helt på tampen av dagen: Jeg har klart meg uten cola i dag, for første gang på veldig, veldig lenge! Eneste usunne innslaget i dag har vært en is (men det er jo viktig med nok kalsium i kosten, ikke sant?)

Bekjenner mine synder

Dette er vanskelig å skrive, men nettopp fordi jeg ønsker å belyse flere sider av en gastric bypass operasjon, så føler jeg at det er viktig at jeg forteller. Det går ikke så bra med matinntaket mitt. Jeg spiser feil, spiser uregelmessig og tyr til godteri og brus i hverdagene. Det verste av alt er at jeg tåler et slikt usunt kosthold, selv om jeg altså er slankeoperert. De opererte visst ikke hodet mitt og de dårlige vanene mine, dessverre.

Etter operasjonen var jeg veldig flink med kostholdet. Sørget for å følge alle "oppskriftene": Spise 5-6 små måltider daglig, satse på magre proteinkilder og grønsaker, ikke spise mye fett eller søtt. Mot slutten av graviditeten ble det ett og annet innslag av usunne ting, rett og sett for å klare å få i meg nok kalorier. Jeg er ikke sikker på hvordan det startet, men en stund etter at Aila var født så begynte jeg å drikke cola. Ganske snart oppdaga jeg at jeg var avhengig og fikk abstinenser hvis jeg ikke fikk den daglige cola-dosen. Etter hvert har det også tullet på seg med godteri til hverdags, da gjerne i form av sukkertøy og lakris. En og annen kjeks finner også turen innom kjeften min.

Det har murret lenge.... dette kostholdet er jo ikke bra for meg! Selv om jeg fortsetter å gå ned i vekt nå, så er det ikke cola som gir den næringen jeg trenger. Pølser, tacos, pannekaker og annet tull til middag. Jeg har gradvis innsett fakta: Jeg er tilbake til det usunne kostholdet jeg hadde før operasjonen. Har jeg gått gjennom så mye slit, brukt så mye penger, og gjort så store inngrep på kroppen min for å ende opp tilbake der jeg startet? Det er ikke mulig! Har jeg ikke lært?

Unnskyldningene mine har vært at jeg som ammer må jo passe på å få i meg nok kalorier, slik at jeg ikke ender opp radmager. Jeg vet nå at det er DÅRLIGE unnskyldninger. Cola og godteri skal ikke være en del av et daglig kosthold, uansett livssituasjon! Det er heller ikke greit å spise usunn middag flere dager i uka. Jeg må gjøre noe, og det straks, før disse uvanene blir en så stor del av hverdagen min at de saboterer alt jeg har jobbet for. Det nytter liksom ikke å gå turer og trimme hvis man belønner seg selv med cola og seigmenn etterpå.

(U)heldigvis er jeg en av de slankeopererte som tåler å spise det meste. Jeg takler å drikke brus (mange gjør ikke det på grunn av kullsyra), jeg opplever ikke å bli dårlig av godteri, får hverken dumping eller føling. Nå har jeg plutselig våknet opp av ammetåka og innsett at sukkermonsteret har hoppet inn i skapene mine igjen, infiltrert huset mitt og kroppen min. Jeg må ha sovet på vakta mi, for de har sneket seg forbi meg helt ubemerket.

Nå puster jeg dypt inn, har utlevert mine synder i all offentlighet her, og tar sats for å bedre situasjonen. Som jeg har innsett, og som sikkert dere også skjønner: en gastric bypass operasjon er ingen mirakelkur. Det er et hjelpemiddel. Resten av kampen må man ta selv.

Dagbok om småbarnslivet

Under stuebordet har jeg en 7.sans der jeg noterer ned noen setninger om dagen som har gått. Det er ganske nødvendig, skal jeg bare si, for dagene flyter inn i hverandre. Jeg noterer ned i håp om å huske, og for å ta vare på minner, selv om det bare er daglige hendelser jeg noterer. Det er kun satt av en side per dag til å notere, så det er ikke plass til de store fordypningene eller filosoferingene.

Her er et eksempel:
Aila våknet klokken 6 i morges også. Hun fikk et par blunder i løpet av dagen. Gikk en times tur med vogna, og styrte ellers i hjemmet med klesvask og matlaging. Aila aker seg fremover på gulvet og utforsker ivrig alt rundt seg. På ettermiddagen spiste vi middag, Aila fikk grøt til kvelds. Hun badet i baljen før hun ble lagt for kvelden klokken 19. Ga henne pupp i en time før hun sovnet.

Dette hadde jeg lyst til å skrive:
Aila våknet klokken 6 i morges også. Jeg var stuptrøtt og tenkte med meg selv; er det morgen allerede? Aila leverte meg strålende smil og et klyp i kinnet mitt. Jeg tror hun siktet etter øyet mitt. Vi lå og tullet og flirte i senga en liten stund før vi tok morgenstellet. På stellebordet sang vi: "Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin, er det noen som ringer til deg. Når det piper i telefonen og den hyler som besatt, er det jeg som ringer til deg. Hallo, hallo, hvordan står det til, bare bra. Hei på deg, hei på deg, Ailamor". Ailas øyne strålte, jeg fikk servert flere "ga-ga" og "da-da" som takk for syngingen min.

Dagen var fylt med Aila: Hun lyste opp i et stort glis da jeg kom med tran-skjeen. Rare ungen min som elsker tran! I dag lærte hun et nytt ord: NEI! Hun ålte seg frem på magen ved å klaske hendene i gulvet, trekke seg fremover mens hun spente fra med føttene på samme tid. Hun har perfeksjonert teknikken og kommer seg forbausende hurtig rundt omkring. Plutselig fant hun ledningene til tv-en. De var svært spennende å trekke i. Jeg sa tydelig NEI med en litt skarp stemme. Hun så lurt på meg, gliste, for deretter å strekke seg etter ledningene igjen. Selv om konseptet "nei" ikke er helt forstått ennå, så oppdaget jeg senere på dagen at hun pratet til storesøsteren sin: "nei-nei-nei-nei-nei".

På den daglige trilleturen sov Aila så søtt. Det er deilig å komme meg ut litt, og i dag var det strålende vær med solskinn og akkurat passe temperatur. Føler meg så heldig som kan nyte sola, naturen og den klare lufta. Jeg gikk gjennom kirkegården, liker meg ganske godt der. Det er så stille og fredelig, og en veldig spesiell stemning der. I dag gikk jeg til bestemor og bestefars gravsten, takket bestemor for hjelpen under fødselen. Et eldre ektepar stelte med en grav like ved utgangsporten. Jeg nikket en hilsen til dem. Aila ga fra seg et lite grynt. Jeg kikket ned i vogna, hun sov fortsatt søtt. På turen videre filosoferte jeg over livets store og små underfundigheter; om vennskap, familie, jobben, livet og kjærligheten.

I tur og orden kom stedatter, stesønn og mannen min hjem. Aila hilste alle velkomne med sitt strålende smil, tindrende øyne, et "pa-pa-pa" og noen "da-da". Hun har liksom blitt hjertet i familien, og noen ganger tar jeg meg i å undres på hvordan livet var før hun kom til verden. Jeg husker ikke lengre hvordan det var. Det snakkes om et liv snudd fullstendig rundt etter at man får barn. Det stemmer sikkert, hadde jeg bare klart å huske hvordan livet var før henne.

Da det nærmet seg leggetid var Aila surkete. Mannen min tok seg av kveldsstellet. Jeg hørte hennes latter fra badet, og noen plask fra vannet hun satt i. Jeg hørte mannen min humre lett der inne. Hun fyller huset med latter og glede, selv om hun kan være bestemt, grinete og av og til sir kraftig i fra om hva hun ikke vil.

Da Aila var ferdig med bading og kveldskos, la vi oss i senga og jeg ammet henne til hun sovnet. Eller, det stemmer ikke helt. Jeg ammet til hun slapp puppen, og hun bruker puppen som smokk til og med etter at hun har sovnet. Som vanlig lå jeg og lot tankene vandre mens jeg ammet henne. Det er som å flyte på en sky. Jeg lar tankene gli fra det ene til det andre, grubler ikke, men vandrer lett videre til neste tanke... og den neste... og den neste.....Det føles som en slags meditasjon, og jeg har hatt mange gode ideer og innfall.

Livet mitt inneholder få variasjoner i hverdagen. Få hendelser, ikke så mange mennesker, nesten ingen avtaler. Det er spenningsfattig, men på samme tid så fylt med alt! Notatene mine i den 7.sansen forteller lite om hvor rikt jeg føler livet mitt er nå. Hvor vakkert og transformerende det er.

Kan man bli for tynn?



I morges gikk jeg på vekta:



59,9 kilo, under 60 kilo for første gang siden en gang i tenårene. Rart, uvirkelig og litt skremmende! Mine første to tanker var: JIPPI og HJELP! Skal ikke vektnedgangen stoppe? Når stopper den? Kan jeg ende opp som ei radmager, innhula og skrukkete dame som ser ut som hun er 81 og ikke 41 år gammel?

Jeg er kun 163 cm høy, så ei vekt på 60 kilo er ikke faretruende lavt. Jeg er i tillegg godt polstra rundt midjen, så det er ennå litt å tære på. Men det er rart å kjøpe bukser i størrelse ekstra small, og å oppleve at bukser i den minste størrelsen i butikken er for stor. Jeg føler meg ikke så tynn. Vekta og klesstørrelsen matcher ikke med bildene jeg har av meg selv i hodet mitt. Kanskje ikke så rart; vekta har rast nedover i ekspressfart på kort tid, og hodet henger ikke med i det samme tempoet.

Kirurgen som opererte meg (Hjørtur Gislason på Aleris) spurte meg hvilken vektreduksjon jeg forventet å oppnå etter gastric bypass-operasjonen. Jeg svarte at hvis jeg kom ned på en vekt på 70-tallet så var jeg veldig fornøyd. Han informerte om at jeg kunne miste opp til 80% av overvekten innen et år, og at vekten ville stabilisere seg etter ca 18 måneder. Noen vil oppleve å gå litt opp igjen i vekt, men det var snakk om noen få kilo. Jeg har altså gått ned 115% av min overvekt. (Formelen jeg har brukt er: vektnedgang delt på overvekt gange hundre: 52kg/45kg overvekt*100=115%).

Fra å forvente å være noen og 70 kilo til å veie under 60 kilo, DET er rart! Å se 50-tallet på vekta var noe jeg ikke engang turte å drømme om. Jeg har gått fra å være svært tykk til å bli tynn! Jeg hadde aldri klart det uten operasjonen, det er sikkert. På samme tid er det også skummelt å se 50-tallet på vekta. Kan jeg bli for tynn? Kommer vektreduksjonen til å stoppe opp snart? Jeg har jo lest i "SE og HØR" og andre ukeblader om skrekkhistoriene etter gastric bypass. Da har den radmagre slankeopererte personen fortalt om livet etterpå og at "slankingen gikk for langt". Før jeg selv ble operert var det en skremselspropaganda som gjorde meg livredd og fikk meg til å tenke meg om både en og tre ganger før jeg vurderte et så drastisk tiltak som operasjon egentlig er.

Bare til opplysning; det er ingen spisevegring her i gården, nei. Jeg er fortsatt glad i mat, både av den sunne og usunne varianten, spiser godt og ofte. Kaster innpå med cola gjør jeg også, men det er en annen (avhengighets-)historie. Jeg gjør ganske mye for å stabilisere og hindre vektnedgang, men det ser foreløpig ikke ut til å hjelpe. Kan hende klarer jeg ikke å kompensere for all energi som går med til amming? Eller kanskje det er de strabasiøse trilleturene som tærer på kreftene, hehe.

Jeg har lest på et forum for slankeopererte (http://www.vektoperasjon.no/forum/) om flere som opplever at vektreduksjonen går for langt, som de sier selv. Men jeg er usikker på om dette er et stort problem blant slankeopererte.

En helt vanlig dag som hjemmeværende småbarnsmamma

Å være hjemme i permisjon med en liten baby er virkelig et slaraffenliv!

 

Vi later oss i senga til langt på dag!

 

Ungen trenger jo ikke noe særlig tilsyn, hun leker jo fint alene.

 

 

Vi bruker dagen til å surfe på nett og lese kjendis-sladder.

 

 

"Nå, hva sier du, mamma? Skal vi logge inn på facebook?"

 

Eller vi kan jo alltids se en film

 

"Action eller komedie, mamma?"

 

Ja, som dere ser.... permisjonstiden er virkelig en tid for å slappe av og gjøre ingenting.