Kan man bli for tynn?



I morges gikk jeg på vekta:



59,9 kilo, under 60 kilo for første gang siden en gang i tenårene. Rart, uvirkelig og litt skremmende! Mine første to tanker var: JIPPI og HJELP! Skal ikke vektnedgangen stoppe? Når stopper den? Kan jeg ende opp som ei radmager, innhula og skrukkete dame som ser ut som hun er 81 og ikke 41 år gammel?

Jeg er kun 163 cm høy, så ei vekt på 60 kilo er ikke faretruende lavt. Jeg er i tillegg godt polstra rundt midjen, så det er ennå litt å tære på. Men det er rart å kjøpe bukser i størrelse ekstra small, og å oppleve at bukser i den minste størrelsen i butikken er for stor. Jeg føler meg ikke så tynn. Vekta og klesstørrelsen matcher ikke med bildene jeg har av meg selv i hodet mitt. Kanskje ikke så rart; vekta har rast nedover i ekspressfart på kort tid, og hodet henger ikke med i det samme tempoet.

Kirurgen som opererte meg (Hjørtur Gislason på Aleris) spurte meg hvilken vektreduksjon jeg forventet å oppnå etter gastric bypass-operasjonen. Jeg svarte at hvis jeg kom ned på en vekt på 70-tallet så var jeg veldig fornøyd. Han informerte om at jeg kunne miste opp til 80% av overvekten innen et år, og at vekten ville stabilisere seg etter ca 18 måneder. Noen vil oppleve å gå litt opp igjen i vekt, men det var snakk om noen få kilo. Jeg har altså gått ned 115% av min overvekt. (Formelen jeg har brukt er: vektnedgang delt på overvekt gange hundre: 52kg/45kg overvekt*100=115%).

Fra å forvente å være noen og 70 kilo til å veie under 60 kilo, DET er rart! Å se 50-tallet på vekta var noe jeg ikke engang turte å drømme om. Jeg har gått fra å være svært tykk til å bli tynn! Jeg hadde aldri klart det uten operasjonen, det er sikkert. På samme tid er det også skummelt å se 50-tallet på vekta. Kan jeg bli for tynn? Kommer vektreduksjonen til å stoppe opp snart? Jeg har jo lest i "SE og HØR" og andre ukeblader om skrekkhistoriene etter gastric bypass. Da har den radmagre slankeopererte personen fortalt om livet etterpå og at "slankingen gikk for langt". Før jeg selv ble operert var det en skremselspropaganda som gjorde meg livredd og fikk meg til å tenke meg om både en og tre ganger før jeg vurderte et så drastisk tiltak som operasjon egentlig er.

Bare til opplysning; det er ingen spisevegring her i gården, nei. Jeg er fortsatt glad i mat, både av den sunne og usunne varianten, spiser godt og ofte. Kaster innpå med cola gjør jeg også, men det er en annen (avhengighets-)historie. Jeg gjør ganske mye for å stabilisere og hindre vektnedgang, men det ser foreløpig ikke ut til å hjelpe. Kan hende klarer jeg ikke å kompensere for all energi som går med til amming? Eller kanskje det er de strabasiøse trilleturene som tærer på kreftene, hehe.

Jeg har lest på et forum for slankeopererte (http://www.vektoperasjon.no/forum/) om flere som opplever at vektreduksjonen går for langt, som de sier selv. Men jeg er usikker på om dette er et stort problem blant slankeopererte.