Dagbok om småbarnslivet

Under stuebordet har jeg en 7.sans der jeg noterer ned noen setninger om dagen som har gått. Det er ganske nødvendig, skal jeg bare si, for dagene flyter inn i hverandre. Jeg noterer ned i håp om å huske, og for å ta vare på minner, selv om det bare er daglige hendelser jeg noterer. Det er kun satt av en side per dag til å notere, så det er ikke plass til de store fordypningene eller filosoferingene.

Her er et eksempel:
Aila våknet klokken 6 i morges også. Hun fikk et par blunder i løpet av dagen. Gikk en times tur med vogna, og styrte ellers i hjemmet med klesvask og matlaging. Aila aker seg fremover på gulvet og utforsker ivrig alt rundt seg. På ettermiddagen spiste vi middag, Aila fikk grøt til kvelds. Hun badet i baljen før hun ble lagt for kvelden klokken 19. Ga henne pupp i en time før hun sovnet.

Dette hadde jeg lyst til å skrive:
Aila våknet klokken 6 i morges også. Jeg var stuptrøtt og tenkte med meg selv; er det morgen allerede? Aila leverte meg strålende smil og et klyp i kinnet mitt. Jeg tror hun siktet etter øyet mitt. Vi lå og tullet og flirte i senga en liten stund før vi tok morgenstellet. På stellebordet sang vi: "Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin, er det noen som ringer til deg. Når det piper i telefonen og den hyler som besatt, er det jeg som ringer til deg. Hallo, hallo, hvordan står det til, bare bra. Hei på deg, hei på deg, Ailamor". Ailas øyne strålte, jeg fikk servert flere "ga-ga" og "da-da" som takk for syngingen min.

Dagen var fylt med Aila: Hun lyste opp i et stort glis da jeg kom med tran-skjeen. Rare ungen min som elsker tran! I dag lærte hun et nytt ord: NEI! Hun ålte seg frem på magen ved å klaske hendene i gulvet, trekke seg fremover mens hun spente fra med føttene på samme tid. Hun har perfeksjonert teknikken og kommer seg forbausende hurtig rundt omkring. Plutselig fant hun ledningene til tv-en. De var svært spennende å trekke i. Jeg sa tydelig NEI med en litt skarp stemme. Hun så lurt på meg, gliste, for deretter å strekke seg etter ledningene igjen. Selv om konseptet "nei" ikke er helt forstått ennå, så oppdaget jeg senere på dagen at hun pratet til storesøsteren sin: "nei-nei-nei-nei-nei".

På den daglige trilleturen sov Aila så søtt. Det er deilig å komme meg ut litt, og i dag var det strålende vær med solskinn og akkurat passe temperatur. Føler meg så heldig som kan nyte sola, naturen og den klare lufta. Jeg gikk gjennom kirkegården, liker meg ganske godt der. Det er så stille og fredelig, og en veldig spesiell stemning der. I dag gikk jeg til bestemor og bestefars gravsten, takket bestemor for hjelpen under fødselen. Et eldre ektepar stelte med en grav like ved utgangsporten. Jeg nikket en hilsen til dem. Aila ga fra seg et lite grynt. Jeg kikket ned i vogna, hun sov fortsatt søtt. På turen videre filosoferte jeg over livets store og små underfundigheter; om vennskap, familie, jobben, livet og kjærligheten.

I tur og orden kom stedatter, stesønn og mannen min hjem. Aila hilste alle velkomne med sitt strålende smil, tindrende øyne, et "pa-pa-pa" og noen "da-da". Hun har liksom blitt hjertet i familien, og noen ganger tar jeg meg i å undres på hvordan livet var før hun kom til verden. Jeg husker ikke lengre hvordan det var. Det snakkes om et liv snudd fullstendig rundt etter at man får barn. Det stemmer sikkert, hadde jeg bare klart å huske hvordan livet var før henne.

Da det nærmet seg leggetid var Aila surkete. Mannen min tok seg av kveldsstellet. Jeg hørte hennes latter fra badet, og noen plask fra vannet hun satt i. Jeg hørte mannen min humre lett der inne. Hun fyller huset med latter og glede, selv om hun kan være bestemt, grinete og av og til sir kraftig i fra om hva hun ikke vil.

Da Aila var ferdig med bading og kveldskos, la vi oss i senga og jeg ammet henne til hun sovnet. Eller, det stemmer ikke helt. Jeg ammet til hun slapp puppen, og hun bruker puppen som smokk til og med etter at hun har sovnet. Som vanlig lå jeg og lot tankene vandre mens jeg ammet henne. Det er som å flyte på en sky. Jeg lar tankene gli fra det ene til det andre, grubler ikke, men vandrer lett videre til neste tanke... og den neste... og den neste.....Det føles som en slags meditasjon, og jeg har hatt mange gode ideer og innfall.

Livet mitt inneholder få variasjoner i hverdagen. Få hendelser, ikke så mange mennesker, nesten ingen avtaler. Det er spenningsfattig, men på samme tid så fylt med alt! Notatene mine i den 7.sansen forteller lite om hvor rikt jeg føler livet mitt er nå. Hvor vakkert og transformerende det er.