Mine bekymringer var selvsagt grunnløse. De kontrollveide meg ikke. I stedet for fikk jeg et enerom hvor jeg ventet på at det skulle bli min tur til å opereres.
Etter en stund kom anestesilegen inn, satt veneflon og koblet meg på. Nå er det like før jeg skal trilles inn til operasjonsrommet.
Selve operasjonen tok under en time, jeg fikk 5 små hull strategisk plassert i en regnbue i øvre del av magen. Da jeg våknet opp på "oppvåkningsrommet" følte jeg merkelig nok ingen smerte, men jeg hadde litt vanskelig for å puste. Det var som om jeg ikke orka å puste inn. Sykepleieren måtte minne meg på det.
Etter operasjonen måtte jeg bruke denne rare fløyta for å trene opp lungene. Jeg fikk også beskjed om å komme meg raskt på beina, og det gjorde jeg. Et par timer etter operasjonen gikk jeg i trappene i sykehusgangen. Det føltes ikke som om jeg var operert. Jeg lurte nesten på om de hadde lurt meg og jeg ikke var operert allikevel.
Jeg tilbragte et par dager på sykehuset, og i løpet av den tiden gikk jeg masse i trappene og etter hvert i gatene utenfor. Alltid med mannen som støtte i tilfelle jeg skulle bli dårlig. Jeg fikk også informasjon fra sykehuset, både fra legene som opererte meg og fra ernæringsfysiologer og sykepleiere. Det var alt fra hvordan spise den første tiden etter operasjonen, til hvilke symptomer man skulle være på vakt over. Å ta inn over seg så mye info på en gang rett etter et av de største omveltningene i livet mitt var ikke så lett, så jeg er veldig takknemlig for all den skriftlige informasjonen jeg fikk i tillegg. Det kom godt med da jeg kom hjem.
Etter et par dager flyttet jeg på hotell i nærheten. Mannen min og jeg koset oss i Oslo med å besøke Frognerparken, og vi gikk masse turer i området. Vi havnet på en fransk restaurant en dag og der spiste jeg verdens beste løksuppe! Eller kanskje jeg bare var så utsultet på annen mat enn proteindrikker og tynn havregrøt at alt smakte godt?
Jeg hadde egentlig minimalt med plager etter operasjonen, ting gikk veldig greit. Etter fem dager i Oslo reiste vi hjem. Nå skulle den største delen av jobben med å gå ned i vekt gjøres! Jeg hadde bare fått de rette verktøyene i kassa denne gangen.
Her ser du for øvrig før og etterbilde av ansiktet mitt (kanskje jeg etter hvert drister meg til å legge ut helprofil-bilder).
Kontakt meg gjerne hvis du har spørsmål, kommentarer eller andre ting på hjertet!
Vil du vite mer om hva en gastric bypass-operasjon er så kan du lese mer om det på Aleris sine hjemmesider: http://www.overvekt.net/index.php?id=1029.
Her kan du se en kort film som forklarer selve operasjonen:
Hei.Jeg sitter nå og sparer opp til en slik opprasjon får det offentlige orker jeg ikke vente på.Kjenner så alt får mange som har stått i årevis i kø og di som ikke får hjelp .Jeg lurer på hvor lang tid tok det før du begynnte å gå ned i vekt ?er det slik at du ser resultater alerede første månden etter opprasjonen?Jeg kjenner meg utrolig igjen i din historie på slik du forteller du hva før opprasjonen å helsa mi er bare helt til å skjemmes av.Jeg er ut å går turer å slikt får har jo hunder som må ut men når jeg går ut føler jeg at jeg skjemmes å håper ingen ser meg :( veldig ubehagelig å ha det slikt.er det lov å spørre hva du veide da du oppererte deg?
SvarSlettJa dessverre har det offentlige lange køer for slike operasjoner. Det var en av hovedgrunnene til at jeg valgte privat operasjon. Du spør om vekt: Ja man går ned i vekt ganske raskt den første tiden. Jeg gikk ned ca 10 kg den første måneden. Etter 3 måneder hadde jeg gått ned 20 kg. Jeg veide 112 kg på det største, og vekta viste 107 kg operasjonsdagen. I dag veier jeg mellom 59 og 60 kg.
SlettDet at du skammer deg når du er ute og går tur er jo kjempeleit! Men jeg skjønner jo hvordan du har det. Håper det ordner seg for deg. Klem
Jeg er 68 år, 170 cm. og veier 91 kg. Jeg har forsøkt over lengre tid å gå ned i vekt, men det er så godt som umulig. Jeg har scoliose i ryggen, skjevheten har økt fra 20 til 25 gr., og har store problemer med å fungere i hverdagen. Kan ikke gå tur i det hele tatt, og får ekstra vondt viss jeg bærer varer jeg har handlet. Gå og stå er det som er mest vondt. Har vel ikke BMI som tilsier operasjon, men er blitt fortalt at ved vektnedgang vil plagene minke. Kan jeg få operasjon på dette grunnlag, og vil det hjelpe. Min BMI ligger på ca. 31. Jeg syns selv jeg spiser fornuftig, er ikke hekta på sjokolade og annet snop, tar heller ett glass rødvin. Men vekten står bom stille. Gikk på et treningssenter med "personlig trener" i 5 måneder, 2 ganger i uka. Jeg merket ingen forandring og sluttet derfor. Skal til St. Olavs Hospital 28. nov. for å vurdere min tilstand, dette med tanke på operasjon av ryggen (avstiving tror jeg), noe jeg er meget skeptisk til. Som du skjønner har jeg lite fysisk aktivitet, noe som har sin helt naturlige forklaring. Jeg bruker en stol med hjul på når jeg skal lage middag, det er til stor hjelp, men er selvføllgelig noe tungvindt.
SvarSlettHei :)
SlettJeg er ingen ekspert på å vurdere hvem som kan ha nytte av slankeoperasjon, så jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din og snakke med vedkommende om det. Det går også an å få henvisning videre til spesialist på området. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en privat klinikk og få de til å vurdere om en slankeoperasjon kan være noe for deg. Det fins jo andre type operasjoner som kan egne seg for noen som ikke har sykelig overvekt, men allikevel en del kilo for mye.
Lykke til! Håper du får den hjelpen du trenger.
Så kjekt å lese om noe som jeg selv skal habne oppi. Vil gjerne spørre deg om hvor lang tid du ventet før du ble gravid etter operasjonen?
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett