Et amme-innlegg

Det første kvinner flest spør meg om rett etter at de har gratulert meg med ankomsten av lille Aila er: "Ammer du?" Hvorfor dette er et viktig spørsmål er jeg ikke helt sikker på, men jeg antar at amming er en viktig del av det å føle seg som mor. Fikser du ikke amminga så er det ikke så greit å være mamma. Et par måneder før Aila kom til verden så leste jeg boka "Mor for første gang" av Gro Nylander. Her var det viet flere kapitler til emnet amming. I min naivitet ante jeg ikke at det var så mange problemer forbundet med amming, men amme-eksperten kunne fortelle meg om barn som ikke ville ta brystet, om brystspreng og brystbetennelser, pumping, nattamming og andre utfordringer.

Jeg hadde sett for meg at det bare var å legge babyen til brystet og så sugde det. Nå, rett før fødselen begynte jeg å ane at dette var noe både baby og mor skulle lære, og at man måtte øve og trene, få god veiledning, og ellers passe på at man ikke mista melka. Kanskje er det derfor så mange spør meg om amminga og om det går greit? De fleste har erfaringer med at det ikke går så greit, at det er mange hindre og utfordringer som man må overkomme.

Da Aila kom til verden var hun allerede eksperten, fant jeg ut! Rett etter at hun hadde brukt nesten et døgn på å kjempe seg gjennom fødselskanalen ble hun lagt til brystet mitt og sugde som en heltinne.

Jeg skvatt litt, for denne jenta sugde hardt! Etter hvert som dagene gikk jobbet lille Aila knallhardt for å kickstarte melkeproduksjonen min. Stakkars pike, hun jobbet så iherdig, men jeg mistenker at hun kun ble belønnet med luft og kjærlighet. Puppene mine var like slappe og tomme, ingen melk her i gården, dessverre. Den tredje dagen merket jeg det: Puppene mine var knallrunde og harde som et par fotballer. Melka var ankommet! Aila druknet nesten i sugeiveren, og jeg lå fasinert å så på.

Helt siden den dagen har jeg elsket å amme. Å legge henne til brystet mitt, se henne gripe puppen og suge av livslyst gjør noe med meg. Hun er så vakker der hun ligger med øynene lukket mens kjeven jobber for fullt.

Så ja, jeg ammer. Hele tiden, dag og natt. Når hun gråter, tar jeg frem puppen og alt er plutselig greit igjen. Når hun skal sove tar jeg frem puppen igjen, ligger der i minst en time mens hun koser seg. Hun suger til og med etter at hun har sovnet. Hun bruker puppen når hun er sulten og tørst, når hun er lei seg og trenger trøst, når hun vil kose og har lyst på nærhet. Hun sier aldri nei takk.

Det går ganske mange timer hver dag til å amme. De stundene har jeg bestemt meg for er hellige; jeg skal ikke multitaske og styre med mange andre ting samtidig. Det blir en slags amme-meditasjons-tid. Da får man god tid til å tenke gjennom mange ting. Jeg har mimret om barndommen og ungdomstiden min, drømt om fremtiden, og sett for meg hvordan livet mitt sammen med min vakre datter vil bli. Jeg har tatt store avgjørelser, drømt om huskjøp, sett for meg reiser, og funnet en indre ro jeg ikke trodde fantes i meg. Jeg elsker å amme!