Jeg er gravid!

I morgen er det nøyaktig et år siden jeg tok graviditetstesten hvor det sto GRAVID med store bokstaver. Den følelsen husker jeg ennå!

Jeg aner ikke hvor mange graviditetstester jeg har tatt i løpet av livet, og alle har vært negative. De første testene jeg tok i tenårene da pusta jeg letta ut når testen viste seg å være negativ. Et lettelsens "PUH", for jeg ville ikke være tenåringsmamma med en one-night-stand til pappa. I 20-årene var det med blandede følelser jeg tok testene. Angstblandet fryd mens jeg ventet på resultatet, for jeg var ikke fremmed for tanken om å få barn, men kanskje burde jeg fullføre studiene først?

Jeg husker ikke når det var jeg fikk beskjed om at jeg kanskje ikke ville kunne få barn, det var vel etter alle testene, operasjonene, tablettene og undersøkelsene at jeg skjønte at dette ikke kunne skje på "gamlemåten". Jeg tok virkelig pointet da en gynekolog sa hardt og brutalt til meg: "Du er for gammel til at vi kan hjelpe deg. Dessuten er du for overvektig". Det satte punktum for mine forsøk på å bli gravid. Håpet mitt klarte den dusten nesten å ta fra meg, men bare nesten.

Da testen med "gravid" lyste mot meg sto jeg på badet hos svigermor i Mehamn. Jeg hadde nok timet den testen litt dårlig, det skjønte jeg plutselig. Gleden og overraskelsen over at jeg endelig var blitt gravid måtte jeg jo dele med noen straks! Nyheten var for stor for å bære alene, det boblet jo over inni meg! Den første som måtte få vite om dette var jo selvfølgelig mannen min. Han var tilfeldigvis ute sammen med kompiser og tok noen øl. Dermed satt jeg og venta oppe i timevis mens jeg forsøkte å lese ei bok. Ikke spør meg hva boken handlet om!

Endelig kom mannen hjem, litt småsnytt. Jeg fortalte ham at jeg hadde en gave til ham, og rakte ham testen. Han myste på den, som om han ikke helt klarte å lese hva det sto der, før han sa: "er du gravid?" Deretter smilte han så søtt, la seg ned i senga, krøllet seg sammen i fosterstilling og snorket høyt. Jeg lå lys våken ved siden av og stirret i taket mens tankene vandret: Kommer dette til å gå bra? Vil jeg klare å bære fram barnet? Er det en gutt eller ei jente? Hva skal barnet hete? Vil jeg bli tykk igjen slik at slankeoperasjonen er mislykket? Hvor langt er jeg på vei? Når har jeg termin? Når skal jeg fortelle alle andre om dette? Er jeg ikke litt for gammel til å bli mamma? Hjelp, er jeg klar for å bli mor?!

Selv om jeg hadde lyst til å rope ut til hele verden, skrive nyheten på facebook samme dag, så klarte jeg å beherske meg. Vi fortalte det til nærmeste familie rimelig raskt, og etter omtrent tre måneder fortalte jeg det til andre. Jeg ble møtt med så mange positive og flotte ord. Noen var så glade på mine vegne at de gråt en skvett eller to. Etter at den verste angsten hadde lagt seg og jeg fikk troen på at graviditeten og livet etterpå kom til å bli flott, så var graviditeten en flott opplevelse. Nå, ett år senere har jeg verdens vakreste datter og er lykkelig som en 41 år gammel småbarnsmor...... og ja, jeg håper og drømmer om et barn til, men har ikke blitt gravid riktig ennå.