Å dele av seg selv

På facebook har jeg mange venner. De er veldig forskjellige. Noen deler nesten alt med omverdenen, viser mye av seg selv og hva de liker og er opptatt av. Andre deler ikke fult så mye. Enkelte har kun et profilbilde av seg selv tatt på så lang avstand at man umulig klarer å gjette hvem det er. Bildet er fra 1997 og statusoppdateringene er sjeldnere enn ferske norske jordbær på vinteren.

Det er jo et personlig og individuelt valg hvorvidt man deler av seg selv på nettet, slik som på facebook og andre steder. Det er jo slik i det virkelige liv også. Er man på en fest så er det garantert at noen er mer utadvendt enn andre. Noen deler mye, andre ikke fult så mye.

Da jeg bestemte meg for å ta en gastric bypass-operasjon leste jeg om det på nettet. Da kom jeg over et nettsted for slankeopererte hvor de diskuterte hvorvidt man skulle fortelle omverdenen om sin operasjon. Noen hadde ikke engang fortalt dette til barna sine, langt mindre til venner og bekjente. Jeg tok da et bevisst valg om å være åpen og ærlig om hva jeg hadde bestemt meg for. Familien fikk vite det tidlig at jeg planla en slik operasjon, og hva en slik prosedyre innebar. På jobben forberedte jeg sjefen min på at jeg skulle opereres og at jeg kom til å bli sykemeldt. Jeg fortalte det også til noen kolleger og venner.

Det å være åpen om noe så drastisk var ganske befriende. Etter at operasjonen var overstått og kiloene begynte å rase av, fikk jeg ofte kommentarer om at jeg hadde gått ned i vekt. Jeg svarte nesten alltid med å fortelle om operasjonen min. Det var ingen negative reaksjoner i det hele tatt. Ikke som jeg kan huske i alle fall. Jeg fikk mange støttende og oppmuntrende kommentarer og tilbakemeldinger. Det var så flott å bli møtt slik! Det opplevdes ikke som om jeg gikk gjennom dette alene, men at jeg hadde mange støttespillere rundt meg. Jo mer jeg delte, jo mer fikk jeg tilbake.

De samme reaksjonene fikk jeg da jeg begynte å skrive blogg igjen, og delte av mine opplevelser med slankeoperasjonen og tiden etterpå. Flere har skrevet til meg, støttet meg, og fortalt meg at de leser det jeg skriver og liker det. Når jeg møter kjente på butikken, trenger jeg ikke fortelle hele historien min på nytt. De har allerede lest det på bloggen min.

Hvorfor velger noen å dele mye av seg selv og sine opplevelser, mens andre liker å holde ting mer for seg selv, eller bare innvier den innerste kretsen? Jeg valgte åpenhet i forhold til hva jeg har gått gjennom fordi det føltes mest naturlig for meg. Jeg vet om andre slankeopererte som har valgt å ikke fortelle om sine opplevelser. Det må jo være like akseptert å velge begge deler. Vi er alle forskjellige.

Utsikt over Jansvannet i Rypefjord.

Å lære barn å elske naturen

Da jeg var lita elska jeg å gå på oppdagelsesferd i naturen. "Hagen" min var ei bratt steinrøys der jeg daglig lekte, klatret, testet kroppen min, og utforsket naturen. Det var ingen voksne som viste meg hvordan jeg skulle leke i naturen, eller hva jeg skulle passe meg for. Det var heller ingen voksne som "hoovret" over meg som et helikopter, klar til å berge meg unna det minste fall.

Selvfølgelig ramlet jeg og slo meg. Mange ganger. En gang (jeg mener jeg var ca 11 år gammel) hoppet jeg fra stein til stein, feilberegna litt, og ramla på trynet og slo meg kraftig over nesa. Det resulterte i ei permanent skjev nese, med påfølgende blå "briller" som dekorasjon rundt øynene i en 14-dagers tid.

Gleden over å være ute i naturen har jeg lyst til å dele med min datter. Jeg har lyst til at hun skal oppdage hvor flotte farger lyngen har når solen lyser.

 

 

Jeg vil at hun skal kjenne gleden av iskaldt, klart vann fra en rennende elv. Føle steinenes glatthet, skarphet og hvordan de kan glitre i alle regnbuens farger.

 

 

 

Selvfølgelig ønsker jeg ikke at noe skal skje med min dyrebare datter, men jeg ønsker også at hun skal få oppleve noen av naturens utfordringer og farer. Kanskje skrubbe seg litt på knærne. Føle på kroppen at naturen skal oppleves og nytes, men også respekteres. Steiner kan glitre vakkert, men har også spisse kanter.

 

 

 

Jeg vil at Aila skal lære å respektere naturen, slik at hun som voksen ønsker å ta vare på den, bevare den, og elske den.

Jeg har dilla på Polyvore!

Untitled #8 by beate-lill-ekrem featuring a black skirt

Ralph lauren shirt
farfetch.com

Balmain black skirt
stylebop.com

Badgley Mischka leather shoes
piperlime.gap.com

MICHAEL Michael Kors Jet Set Travel Medium Tote
piperlime.gap.com

De siste kveldene etter at Aila har sovnet har jeg sittet limt til pc-en. Jeg har nemlig oppdaget et nytt nettsted. Vil bare umiddelbart advare om at Polyvore kan være svært avhengighets-skapende! Her kan man sette sammen ulike antrekk, oppdage diverse godbiter, få tips og inspirasjon. Jeg digger det!

Besøk gjerne siden min og se hvilke antrekk jeg har satt sammen:
http://beate-lill-ekrem.polyvore.com/

Stedatteren min er også hekta. Hennes kreasjoner finner du her:
http://seekrem.polyvore.com/
 

Plutselig!

Jeg gikk bare en snartur på kjøkkenet for å hente meg frokost.........

Plutselig ble det så stille........ og plutselig var Aila blitt stor!

 

 

Jeg har hørt ordtaket: "Man snur seg rundt en gang, og så er ungen voksen". Ikke visste jeg at det skulle tas bokstavelig!

 

 

 

Som den ansvarsfulle mor jeg er, reagerte jeg momentant når jeg så babyen min stå oppreist alene for første gang: Jeg stormet bort til........

 

 

 

.... mobilen.... og fikk knipset noen bilder av det historiske øyeblikket!





Takk for maten!

Aila har fått sin første brødskive med leverpostei

Hihi, det var kjempegøy!

Se hvor flink jeg har vært å fordele alt utover!

Gulvet måtte jo også få litt (Dette ble ganske raskt mat for Buster)

Takk for maten, mamma! Dette må vi gjenta!

Drømmer

Jeg er en drømmer, det har jeg alltid vært. Det er viktig for meg å ha store drømmer og visjoner som jeg kan tylle meg inn i når hverdagen er repeterende og forutsigbar.

Hus er noe jeg elsker å drømme meg bort i. Jeg ser for meg at vi flytter til et større hus, og jeg drømmer om alt jeg vil ha i det nye, flotte huset mitt: stor hage, mange soverom, gjerne et eget bibliotek, kanskje et trimrom eller et lekerom for både store og små? Jeg ser for meg en miks av nytt og gammelt, med flotte farger på veggene og unike møbler ingen andre har. Det er spennende å drømme meg bort og jeg kikker daglig innom finn.no for å vurdere eventuelle godbiter. Dessverre er husprisene helt sinnsyke her i Hammerfest, så det blir nok kun drømming en stund til.

En annen ting jeg drømmer om er å reise. I dag fikk jeg plutselig veldig lyst til å flytte til England for en periode. Den tanken har slått meg før, men jeg har lagt den i dvale i flere år. Så i dag slo drømmen ut i full blomst igjen. Jeg har så lyst til å oppleve å bo i et annet land, få nye impulser og opplevelser. Tenk hvor spennende det hadde vært å oppleve hverdagen i travle London, eller kanskje en vakker universitetsby i en annen kant av landet? Jeg drømmer også om å feriere i Italia og oppleve all kunst, kultur, mat og mennesker i dette fantastiske landet. Det har også vært en drøm veldig lenge å dra tilbake til Tampa, Florida, der jeg bodde i et år fra 1989 til 1990. Herregud det er lenge siden!

Å drømme slik om flytting og reising gir meg en stor glede. Selv om jeg vet at drømmen ikke alltid er like realistisk, så tenker jeg at dette er min måte å ha det fint i hverdagen på. Jeg har det veldig bra her jeg er nå, både i huset vi bor i, de menneskene jeg deler livet mitt med, den flotte naturen jeg får nyte daglig, og ellers alle hverdagslige små og store gleder og utfordringer. Men jeg har alltid vært en drømmer, og alltid drømt meg bort til fjerne strøk og andre situasjoner. Det er en slags avhengighet jeg ikke kan gi slipp på. Og hvem vet..... plutselig en dag går drømmer i oppfyllelse!

 

Ja, jeg trives best opp i skyene, er ikke et luft-tegn for ingenting.