Onsdag 16. oktober skal jeg tilbake til jobben etter 1 års
mamma-permisjon. Et helt år hjemme sammen med min vakre datter Aila. Tiden har
stått stille, men på samme tid sprunget av gårde. Tenk at jeg skal tilbake på
jobb om bare litt under to dager! Disse siste formiddagstimene hjemme med Aila tenker
jeg å nyte til fulle! Eller kanskje jeg må gråte litt? Det er så vemodig å
tenke på at jeg ikke skal være der hele tiden for henne. Tenke på at hvis hun
trenger meg så er jeg ikke der. Hvis hun gråter og sier «mamma», så er jeg i
stedet for på jobben og gjør noe totalt meningsløst. Kanskje jeg sitter på
kontoret og kjeder meg mens min lille datter trenger meg?
Selvfølgelig skal pappa være hjemme og passe på henne. Mannen min
er en flott pappa som stiller opp og er rolig og fin. Det er bare det at båndet
mellom min datter og meg er så sterkt at det blir svært smertefullt å rive det
opp. Selvfølgelig skal pappa trøste når Aila trenger det, han skal være der
hele tiden, få oppleve latter og skøy, gråt og tissebleier, de varme hendene
hennes rundt halsen, den fuktige munnen på kinnet.
Kanskje er jeg mer avhengig av min datter enn hun er av meg?
Kanskje det blir godt for henne å slippe andre mennesker litt tettere inn på
seg. Kanskje hun blir beriket av å ha pappaen sin der hele tiden. Jeg vet i
alle fall at pappa blir å storkose seg hjemme sammen med vår vakre, livlige og
eventyrlystne datter. Allikevel gruer jeg meg!
Jeg er nok egoistisk når jeg tenker at jeg ikke vil dra på
jobb, men være hjemme sammen med Aila hele tiden. Det er mine behov jeg tenker
på da. Mitt behov for å gi henne nærhet, omsorg og pupp. Mitt behov for å se
henne smile, være der når hun smaker og utforsker ulike matsorter, kaster
brødskiva på gulvet og spiser glupsk en hel banan på styrten. Mitt behov for å løfte
henne opp i armene mine, danse rundt omkring på kjøkkengulvet til en teit sang
på radioen, mens Aila legger hodet sitt inntil skulderen min, hviler ut etter
en av sine løpeturer bortover gulvet med gåstolen. Mitt behov for bare å lukte
på mitt lille mirakel, studere henne mens hun sover og kjenne hjertet mitt ese
opp av lykke og stolthet, lik brøddeigen som har fått alt for mye gjær og
veller utenfor brødbaljen.
Meningsløst er ordet jeg tenker på når jeg ser for meg en
arbeidsdag på kontoret, en hel dag uten min datter. Hva skal jeg på kontoret å
gjøre når de viktige tingene skjer hjemme? Hvorfor skal jeg skrive den
rapporten når jeg heller kan kile min datter under armen med nesen min?
Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!
 |
| "Heia mamma!" |
 |
| "Ka? Får æ ikke lov til å bruke stolen som trilla, sir du?" |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
NÅH? Få høre hva du mener!