Jeg er hjemme!

I dag hos kiropraktoren, etter at han hadde knekket hoftene mine på plass, så spurte han meg om hvordan jeg har det nå etter å ha gått ned så mye i vekt. Han fortalte at andre slankeopererte han hadde snakket med fortsatt følte seg like tykk. Hodet hadde ikke fulgt med kroppen, liksom. Det er ikke et uvanlig problem, jeg har hørt mange fortelle om det samme. Kroppen har blitt tynn, men hodet skjønner det ikke helt, og man føler seg like tykk som før.

Da jeg var overvektig fungerte forsvarsmekanismene mine for fullt. Fortrengning kalles det når man ikke vil innse noe ubehagelig. Jeg kalte det "strutse-mentaliteten" min. Hvis jeg ikke innså at jeg var tykk og hadde et problem, ja da slapp jeg å ha det fælt med meg selv. Nesten som en vampyr, skydde jeg alt av speil. Jeg kunne gå forbi speil og ikke se meg selv. Ingen fikk lov til å ta bilder av meg, jeg gjømte meg i store klær. Hjernen min jobbet som en helt med å unngå å tenke på at jeg faktisk var 50 kilo overvektig. Derfor opplevde jeg som oftest meg ikke som tykk. Jeg klarte også å ignorere alle de fysiske plagene med overvekten min. Ikke før jeg ble tynn forsto jeg hvor mye overvekten egentlig hadde hemmet og plaget meg.

Resultatet av en slik fortrengning er jo at man ikke er i kontakt med kroppen sin. Jeg var fremmed i min egen kropp. Kjente ikke etter på hvordan den hadde det. Etter å ha ignorert alle signalene kroppen min forsøkte å sende meg, så ga den vel sikkert opp å få kontakt. Det ble som å være i et hus som du helst ikke vil være i, et mørklagt, fremmed hus.

Nå, 2 år etter min slankeoperasjon, har jeg endelig kommet hjem! Jeg føler meg hjemme i min egen kropp. Jeg går forbi et speil, ser på meg selv og tenker "ja der er du". Det er ikke lengre smertefullt og sjokkpreget å se bilder av meg selv. Bildene viser bare hva jeg også tenker om meg selv i mitt hode. Det å være hjemme betyr at det føles trygt, godt og naturlig. Jeg merker hvis noe ikke er som det burde; om jeg har vondt, om jeg er sulten eller mett, om blæra er full, at nakken er litt stiv. Ja sånne normale ting man burde legge merke til.

Derimot må man ikke forveksle det å være hjemme med at alt er perfekt. Det er alltid småting og fikse i et hus, alltid et par ting som ikke er som man har lyst til, noe man har lyst til å forbedre. Av og til kan man også ønske seg et annet hus, et litt finere og bedre i et mer populært strøk. Stort sett har jeg det veldig bra i min egen kropp. Jeg er hjemme og jeg trives. Så, nei, jeg føler meg ikke ennå tykk, jeg føler at jeg er akkurat slik jeg skal være.

Beate 15 år