Det vil vel ikke være noe problem å føde babyen i november, skippe studiesamlinga i november og ta eksamen i desember, tenkte jeg djervt. I samme slengen tenkte jeg å ta en eksamen til i februar, ha 2 måneder praksis i mars og april og levere prosjektskisse i mai. Alt mens jeg gikk hjemme med en liten baby. Mannen min kunne jo ta sin del av permisjonen mens jeg skulle i praksis, babyen ville jo være hele 3 måneder da, så det skulle jo gå helt fint!
SÆRLIG!
Totalt overveldet av situasjonen, fødselen, ammetåka og den altoppslukende følelsen av å bli mor, innså jeg at jeg aldri i livet ville klare å levere en fornuftig eksamen kun 3 uker etter fødselen. Ikke ville jeg klare å gå fra det lille nøstet mitt etter tre måneder heller! Jeg kom meg knapt ut døra de første månedene! Høydepunktet var da jeg klarte å dra på barseltreff og være der i 2 timer uten at Aila gråt så alt for mye. Jeg kunne bare glemme å dra alene til byen, gå i butikker og på cafè. Det funket ikke!
Jeg innså fakta ganske raskt, søkte om permisjon fra studiene, og har ikke angra ett sekund på den avgjørelsen. Nå er snart permisjonen over. Jeg skal tilbake på jobb, og jeg skal tilbake til studiene. Nå tenker jeg på hvordan jeg skal kombinere småbarnslivet med et studium som er nesten 60 mil unna OG skal vare i 2 uker i strekk. Jeg kan jo ikke forlate babyen min! Løsningen er å ta med både mann og barn på slep når jeg skal til Tromsø i november. Det blir koselig! .... og dyrt.
Hvordan klarer andre mødre å kombinere studier med baby? I fjor hadde vi ei som var høygravid den første samlinga, og som dukket opp på neste samling med en liten baby i armene. Andre mødre jeg vet om klarer (fint?) å dra bort i et par uker i slengen uten å ha med babyen. Er det bare meg som ikke får dette til?
Jeg gleder meg til å gjenoppta studiene, det skal bli godt å bruke hodet igjen. Heldigvis har jeg mulighet til å ta med meg mann og barn på samling i november, og kanskje får jeg det til i januar også. Vi får se. Nå satser jeg på at det tykke teflon-belegget i hjernen min er slitt bort, og at amme-tåka letter såpass at jeg klarer å lese hva som står i de vitenskapelige artiklene.
 |
| Mamma - hvordan gjettet du at jeg har spist is? |
Lykke til!
SvarSlettJeg tok deltidsstudier (ikke på masternivå) med baby og det gikk fordi jeg ville det sterkt og var sta. Det er ikke nødvendigvis det smarteste valget, så hver enkelt må vurdere for seg selv om dette er nødvendig eller smart å gjennomføre. En trenger ikke være supereffektiv hele tiden, sånn vanligvis.
Takk :) Ja jeg tror det vil gå greit å studere nå når hun har blitt ett år snart, men så trodde jeg jo også at det ville gå helt fint å studere med en nyfødt baby, hehe. Jeg får se hvordan det går. Er ikke verdens undergang hvis jeg må utsette det litt til. Synes du er tøff som studerte med baby i tillegg!
SlettHei Beate. Har akkurat oppdaget bloggen din, og synes den ser spennende ut. Ville bare si at jeg heller aldri har klart å gå fra lillemor, så du er ikke unormal der. Da hun begynte i barnehagen hadde jeg aldri vært mer enn 5.5 timer vekk fra henne. (og det var under pappapermisjonen og jeg måtte på jobb, inkludert ammepauser var ikke arbeidsdagen så lang i starten.) Å studere nå kunne ikke falt meg inn, men så har jeg jo rettebunke som lærer, og det er knapt nok timer i døgnet til å få den unna. :-)
SvarSlettHilsen Kine
Hei Kine :)
SlettSå godt å høre at jeg ikke er alene om å være så knyttet til ungen min :) Det er vanskelig å gå fra henne, selv bare for et par timer. Jeg skal fortsette studiene nå, og tar like så godt med både mann og barn på samling i Tromsø. Det blir jo som en utflukt/ferietur sammen :) Gleder meg faktisk til det. Men å studere med et spedbarn på armen hadde jeg nok aldri klart.