Nå holder jeg på å venne meg til en annerledes kropp. En kroppsform jeg aldri har hatt før. Tynne ben, flat rumpe, samt en mage som minner om en gymball der mesteparten av luften er sluppet ut. Jeg er ikke lengre misfornøyd med utseendet mitt, absolutt ikke! Det er herlig å finne klær som passer meg og som jeg ser fin ut i. Jeg elsker følelsen av å gå inn i en butikk, finne min størrelse, prøve klesplagget, og det sitter perfekt.
Allikevel er jeg ukomfortabel med at magen min er to størrelser større en resten av kroppen. Jeg er tynn, men jeg føler meg ikke tynn. Jeg føler meg ikke tykk heller. Er ikke helt sikker på hva jeg føler meg som. Kanskje som en godt brukt gymball? Den gymballen som kunne være liten og spretten, men som ble diger og litt treg. Plutselig ble gymballen mindre igjen, men siden den hadde vært stor så kunne den aldri bli liten og spretten igjen. Den ble bare mindre og .... dvask.
Den siste tiden har jeg tenkt på om det å operere bort løshud vil hjelpe meg. Det er egentlig verst rundt magen, selv om huden på overarmene og lårene sægger. Å operere bort løshud virker som en tiltalende løsning. Tanken på å ha en stram, flatere mage er unektelig svært fristende. Hadde jeg bare ikke vært så redd for konsekvensene av å legge meg under kniven. Jeg ser for meg store smerter og enda større arr. Kanskje også en infeksjon eller to som ikke vil heles.
Ikke nok med det. Jeg tenker også på at jeg egentlig er veldig, veldig imot all plastisk kirurgi. Har alltid snakket om at jeg skal bli gammel med verdighet og ikke storme til nærmeste plastisk-kirurg så snart tyngdekraften begynner å vinne håndbak-brytingen. Å operere seg av forfengelighets-grunner er skikkelig FY-FY i mitt hode!
Da jeg snakket med ei venninne av meg som har gått gjennom det samme som meg, fortalte jeg at jeg syntes det var en dårlig grunn å operere seg av forfengelighet. Vel, svarte venninnen min, forfengelighet er en GOD grunn! Ja, kanskje er forfengelighet en god grunn til å ta en operasjon. Men hvem er det jeg ønsker å se bra ut for? Er det for meg? Er det derfor jeg kjøper og kjøper klær, og det aldri blir nok? Jeg blir aldri fornøyd uansett hvor mange klær jeg handler, og så ender jeg opp med å tusle hjemme i den utslitte joggebuksa og t-skjorte fra H&M. Jeg mener.... hva skal jeg med en flat mage, liksom?
Kan jeg klare å akseptere min nye kroppsfasong slik den er nå? Jeg må nok ta tiden til hjelp for å finne ut hva jeg skal gjøre.
 |
| I hvit t-skjorte blir det tydelig at jeg har litt ekstra rundt magen |
 |
| Pinglebein og bollemage |
Nei synes ikke det er forfengelighet, og ikke er det å pynte på sannheten heller ;) Du har for mye hud, og der har du jo verdens enkleste grunn til å ta operasjon! Jeg har også tenkt tanken om løshud og operasjon, er helt sikker på at hvis jeg klarer å gå ned de kiloene jeg vil ha bort, så kommer jeg også til å ha mye løshud. Ser nok antydningen nå så, og det vil jeg ha bort. Men jeg gruer meg, liker ikke operasjoner, og jeg vet at den er jo ikke direkte liten heller.
SvarSlettJeg har vært totalt mot botox og alt sånt også, men trur du ikke æ har tenkt tanken at det hadde jo vært fint hvis sinnarynkene i panna kunne blitt litt mindre ;) Jaja tiden vil vise :)
Ha en fortsatt flott uke!
Ja, det er ingen lett avgjørelse, det er sikkert! Heldigvis er det ingen bråhast, skal først se om jeg klarer å bli gravid igjen før noe annet gjøres.
SlettIkke kun for forfengelighet, men at det psykiske; å like seg selv, er en god grunn.
SvarSlettEr det forfengelighet? Ja, kanskje. Men det er lov å ønske å like seg selv fysisk!
Det er sant :) Forfengelighet handler jo om å føle seg bra, ha det bra med seg selv og kroppen sin. Jeg er ennå i tenkeboksen om dette er et så stort problem for meg at jeg skal operere.
Slett