Sove-så-søtt

Her i heimen fungerer leggerutinene for 6 måneder gamle Aila slik: Mor (altså jeg) ammer Aila i storsenga til hun sovner (Aila, altså... ikke mor. Vel, noen ganger sovner mor også og våkner desorientert en time senere). Hvis Aila våkner igjen, noe hun gjerne gjør, ja så får hun puppen igjen til hun sovner. Dette er sikkert ikke etter forskriftene eller anbefalingene fra ekspertene, men det har hittil fungert bra for oss.

Men den siste tiden har hun slitt litt ekstra med å finne roen. Da har det gått med nesten hele kvelden å legge henne. Det er jo bare så lenge man kan amme før det blir fullt i den lille magen, og er det fullt så vet hverken hun eller jeg hva vi skal finne på for å få henne til å sovne. Her om dagen forsøkte jeg en liten trilletur ute i vogna. Hun sovner jo ganske raskt når jeg legger henne i vogna på dagtid, så det blir sikkert bra, tenkte jeg optimistisk. Vel, det fungerte IKKE. Hun gråt det første kvarteret, og det siste kvarteret på tur hjem igjen hylte hun høyere og høyere. Jeg er sikker på at jeg fikk mange rare og skulende blikk etter meg av forbipasserende på gata, men jeg hadde ikke tid til å sjekke. Vel hjemme igjen sovnet hun ikke før klokken 23 på kvelden.

Da hun igjen begynte å tulle med sovinga i går kveld, etter at jeg hadde brukt en time på amming og hun hadde sovet kun en halv time for så å våkne igjen, så tilkalte jeg forsterkninger (les: far i huset). Han trøstet og bar, vugget og sang. Til slutt begynte hun å glippe med øynene, og han la henne i sin egen seng. Der sov hun resten av kvelden.

En time senere krøp jeg opp i dobbeltsenga etter å ha stått og sett på lille Aila sovende så søtt og stille i senga si. Dobbeltsenga var plutselig så enormt stor. Der var ingen armer som skulle daske meg i ansiktet, ingen små lubne ben som skulle kose-trø meg på magen, ingen nese som skulle snuse opp puppen min så snart jeg kom og la meg. Lille Aila er plutselig blitt så stor, tenkte jeg mens jeg forsøkte å svelge unna tårene jeg kjente ville presse seg frem. Hun har nettopp fått tenner, har begynt å ake seg fremover, spiser litt grøt, og nå skal hun plutselig også sove i egen seng!

Så kom tårene trillende. Mannen min kikket forundret på meg der jeg lå og snufset. Var det ikke en fin ting at hun sov i egen seng, og vi kunne få sengen for oss selv for første gang på 6 måneder, kanskje? Joda, fint.... men samtidig skremmende! Jeg vet ikke om mamma-hjertet er forberedt på slike store og plutselige omveltninger.