mandag 15. juli 2013

Å dele av seg selv

På facebook har jeg mange venner. De er veldig forskjellige. Noen deler nesten alt med omverdenen, viser mye av seg selv og hva de liker og er opptatt av. Andre deler ikke fult så mye. Enkelte har kun et profilbilde av seg selv tatt på så lang avstand at man umulig klarer å gjette hvem det er. Bildet er fra 1997 og statusoppdateringene er sjeldnere enn ferske norske jordbær på vinteren.

Det er jo et personlig og individuelt valg hvorvidt man deler av seg selv på nettet, slik som på facebook og andre steder. Det er jo slik i det virkelige liv også. Er man på en fest så er det garantert at noen er mer utadvendt enn andre. Noen deler mye, andre ikke fult så mye.

Da jeg bestemte meg for å ta en gastric bypass-operasjon leste jeg om det på nettet. Da kom jeg over et nettsted for slankeopererte hvor de diskuterte hvorvidt man skulle fortelle omverdenen om sin operasjon. Noen hadde ikke engang fortalt dette til barna sine, langt mindre til venner og bekjente. Jeg tok da et bevisst valg om å være åpen og ærlig om hva jeg hadde bestemt meg for. Familien fikk vite det tidlig at jeg planla en slik operasjon, og hva en slik prosedyre innebar. På jobben forberedte jeg sjefen min på at jeg skulle opereres og at jeg kom til å bli sykemeldt. Jeg fortalte det også til noen kolleger og venner.

Det å være åpen om noe så drastisk var ganske befriende. Etter at operasjonen var overstått og kiloene begynte å rase av, fikk jeg ofte kommentarer om at jeg hadde gått ned i vekt. Jeg svarte nesten alltid med å fortelle om operasjonen min. Det var ingen negative reaksjoner i det hele tatt. Ikke som jeg kan huske i alle fall. Jeg fikk mange støttende og oppmuntrende kommentarer og tilbakemeldinger. Det var så flott å bli møtt slik! Det opplevdes ikke som om jeg gikk gjennom dette alene, men at jeg hadde mange støttespillere rundt meg. Jo mer jeg delte, jo mer fikk jeg tilbake.

De samme reaksjonene fikk jeg da jeg begynte å skrive blogg igjen, og delte av mine opplevelser med slankeoperasjonen og tiden etterpå. Flere har skrevet til meg, støttet meg, og fortalt meg at de leser det jeg skriver og liker det. Når jeg møter kjente på butikken, trenger jeg ikke fortelle hele historien min på nytt. De har allerede lest det på bloggen min.

Hvorfor velger noen å dele mye av seg selv og sine opplevelser, mens andre liker å holde ting mer for seg selv, eller bare innvier den innerste kretsen? Jeg valgte åpenhet i forhold til hva jeg har gått gjennom fordi det føltes mest naturlig for meg. Jeg vet om andre slankeopererte som har valgt å ikke fortelle om sine opplevelser. Det må jo være like akseptert å velge begge deler. Vi er alle forskjellige.

Utsikt over Jansvannet i Rypefjord.

12 kommentarer:

  1. Ja,det er stor variasjon ang å være åpen om opr. For min del er det ikke hemmelig at jeg er operert, men det er heller ikke noe jeg "roper ut" eller deler noe om på Facebook. Før opr fortalte jeg det til mine nærmeste, det var nok. Nå i etterkant er det jo mange som spør siden de ser jeg er så forandra. Noen ganger forteller jeg at jeg er opr, andre ganger ikke. Føler ikke at jeg må dele alt med alle,men gjør det som føles naturlig der og da. Jeg har også bare fått positive tilbakemeldinger, og det gjør godt! :) Randi.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja man må velge selv hvor åpen man har lyst til å være, hva som føles naturlig. Det er ikke alle som liker å dele. En av grunnene til at jeg ønsket å blogge om min prosess er at jeg selv savnet slik informasjon da jeg sto midt opp i alt, både når jeg tok operasjonen og når jeg ble gravid kort tid etter. Dessuten liker jeg jo å skrive, så det hjelper på :)

      Slett
    2. Ja,ble kjempeglad da jeg oppdaga bloggen din! Finns jo flere som blogger om det,men du skriver så bra! Kjenner meg godt igjen i dine tanker om opr. Jeg har gått ned over 40 kg,og har en super sommer! Aktiv og sporty som aldri før,det er så moro! Men har samme cola-problem som deg da :p

      Slett
  2. Jeg syntes det er fint at man er åpen om det. Jeg har vært åpen om det privat til venner og familie, men på jobb har jeg valgt å ikke si noe. Jeg er 5 uker post-op og har gått ned 13 kilo. Jeg var ikke sykemeldt, men la operasjonen til en ukes sommerferie.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så flott å høre fra en "operasjons-søster" :) Jeg regner med at de på jobben ganske straks merker vektnedgangen din og begynner å lure på hva som skjer med deg. Tror du at du kommer til å fortelle på jobben hva du har gjort?

      Slett
  3. Interessant innlegg. Det er nok, som du seier, fleire faktorar som speler inn, når det kjem til kor åpen ein er på nett. Eg er nok relativt lukka om ting som opplevest som private på facebook, blogg og twitter, samtidig som eg er glad i å skrive og liker å dele tankar om ulike ting.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det varierer jo ikke bare hvor mye eller lite man deler av seg selv, men også HVA man deler. Jeg har valgt å ikke dele en del ting som omhandler familie og venner. Derfor blogger jeg ikke om festen jeg var på, eller om besøket jeg hadde. Slike ting legger jeg heller ikke ut på facebook.

      Slett
  4. Ja det kan være litt vanskelig å ta stilling til graden av åpenhet. Det er klart at man blir litt mer sårbar når man deler av sitt liv offentlig. Men det er jo først når man deler erfaringer at det ofte oppstår gjenkjennelse og identifisering mellom mennesker. Det er helt sikkert mange som setter pris på din åpenhet om et tema som kan være vanskelig for andre i samme situasjon! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har vært veldig svingende i det å være åpen eller ikke. Har i noen perioder blogget om svært personlige ting (sletta den bloggen), blogget om bøker og lite personlig en god stund, lagt bloggen i dvale en god stund og delt minimalt på facebook... og nå tilbake til det litt mer personlige med denne bloggen. Til syvende og sist er det jo hva man selv føler er greit, både nå og senere, som gjelder.

      Slett
  5. Jeg tenker som så at er det ikke hemmelig, så deler jeg hvis jeg føler for det. Men for privat blir jeg nok aldri. Som regel skriver jeg ikke alt for personlige innlegg i bloggen min, men enkelte ganger så koker det over for meg også, og da må jeg bare dele. Akkurat som det er en terapi for meg selv. Men det er heldigvis ikke ofte, og jeg veier mine ord.

    Jeg har også valgt å være åpen om min sykdom, lavt stoffskifte. Det ses ikke på meg, eller jo det gjør jo egentlig det (kiloene), så det er nok vanskelig å skjønne at jeg er blitt ufør for mange. Og vil de vite, så får de det, men jeg roper det ikke ut i hytt og pine heller.

    Vi alle er ulike, og vi forandrer oss underveis. I ene øyeblikket vil vi dele, i andre ikke. Så lenge vi gjør det som passer oss på fb eller blogg, uten at det skader andre, så er det jo vårt valg. Da synes jeg det er mye værre med endel snikere på fb som bare er ute etter å snike hos andre enn å dele noe som helst ;) Hvis du skjønner ;)

    Jaja dette ble langt :) Du får ha ei god helg!

    Hilsen Desirée

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg liker lange kommentarer :) Du har jo også lang erfaring som blogger, og har erfart hvordan det er å balansere mellom å være åpen og hva man holder for seg selv. Ikke lett i disse internet-tider å vite hva som er riktig. Tidligere kunne man jo si ting som kanskje ikke burde blitt sagt, men det ble jo glemt og sto ikke til "evig" tid og allmenn beskuelse. Men jeg er nok som deg.... liker bedre at folk er åpne enn at de ikke deler noe som helst :)

      Slett
    2. Enig :)

      Det mest skumle med internet og det skrevne ord er at det er lett å misforstå. Du hører ikke tonefallet som følger med, sinnsstemninga, og slikt. Jeg forsøker å putte på et smilefjes eller blinkefjes for at folk som leser skal skjønne litt av meningen min med en kommentar eller innlegg. Likevel kan det misforståes, og noen er rett og slett født kverulanter.... ;)

      Slett

NÅH? Få høre hva du mener!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...