fredag 17. januar 2014

Vi selger drømmehuset

Onsdag overtok vi det nye huset vårt.... det GAMLE nye huset vårt. Vi har nemlig kjøpt et hus som er over 30 år gammelt. Etter å ha bodd i et flunke nytt hus de siste årene, blir det en omveltning å gå fra nytt til gammelt.

"Dere har jo et så fantastisk flott hus! Hvorfor i all verden skal dere selge det vakre huset?" Det har flere sagt til oss. Er vi ikke helt riktig vel bevarte? Hvem i all verden går fra nytt og flott til gammelt og brukt?

Huset vårt var selveste DRØMMEHUSET da vi kjøpte det for 5 år siden. Nytt, rent, lyst og ubebodd. Fiks ferdig til å flytte inn, ingen renovering eller annet styr for oss to voksne med til sammen 20 tommeltotter. Huset var perfekt! Jeg husker mannen min og jeg brukte å stå utenfor huset og se på den fantastiske stjernehimmelen på kveldstid den første tiden vi bodde her. Drømme om livet vi skulle dele her.

Det vakre huset vårt i Granittveien

Helt uventet ble jeg gravid, og vi gikk fra å være en familie på 4 til å bli en familie på 5. I tillegg drømmer vi om et barn til. Drømmehuset vårt var plutselig ikke stort nok. Et større hus med tilsvarende standard og alder ville ha kostet oss minst 4,5 millioner, kanskje mer. Det var litt mer penger enn vi hadde!

Dermed har vi byttet ut et hvitt designkjøkken med et blått kjøkken fra 90-tallet. To flislagte bad blir byttet ut med et fint bad og et bad som er oppussingsprosjekt. Ei lys stue med varmekabler i gulvet og store flotte vindu blir byttet ut med ei stue som sårt trenger et malingsstrøk eller tre, og bytte av et vindu eller flere.

Det store flotte kjøkkenet vårt
Badet vårt nede

Badet vårt oppe
Deler av den store, lyse stua vår

Angrer jeg? Nei, så absolutt ikke! Vi bytter ut noe men får noe annet igjen: 5 soverom og plass nok til alle i familien og alles behov. Stor hage hvor lille Aila kan leke og stupe kråke på plenen, klatre i trær og kose seg i dukkestua. Bare det at Aila kan få sitt eget rom snart er verdt alle pengene!

Jeg kommer nok til å savne drømmehuset mitt, men gleder meg til å skape et nytt hjem i Stjerneveien. Nå er det tid for en ny familie som kan skape sitt drømmehjem i Granittveien 4.

 

torsdag 16. januar 2014

Spise sjøl!

Mamma... æ KAN spise sjøl!

Litt tomatfrø i håret e jo bare fint!

Åsså e d jo så arti å spise sjøl!

Sjekk den fine hårsveisen min.

E vi ferdig å spise allerede? Katti blir det mat neste gang, mamma?

torsdag 9. januar 2014

Jeg stikker nesa frem igjen

Jaja, når man velger å stikke nesa si frem, kan det raskt "baille på sæ"!

Det startet med et kort innlegg jeg skrev på Aleris sine facebook-sider. Der ble jeg trukket ut og vant en bli-ny dag i Oslo. Resultatet av denne bli-ny dagen ble presentert i bl.a VG.no som reklame for sykehuset og slankeoperasjon. Dette kom lokalavisa for øre, og en hyggelig journalist tok kontakt med meg 2. januar.

Allerede to dager senere; lørdag 4. januar var artikkelen på trykk. Flere sider og masse bilder! Jeg er ikke videre mediesky, så oppslaget plaget ikke meg! Tvert imot har jeg gjømt meg unna i så mange år på grunn av overvekta at det nå er deilig å bare slippe tak! I tillegg er jeg opptatt av at man skal kunne snakke åpent om overvekt og slankeoperasjon, det kan være med på å redusere skam og belastninger for mange.

Her er link til artikkelen på FD.no: Gi meg gjerne tilbakemelding på hva du synes.

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article7092847.ece


http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article7092847.ece
"Dobbelt lykke i "halv" kropp" var overskriften i FD.

onsdag 1. januar 2014

Den tykke følelsen

"Æ føle mæ tjukk!" klaget jeg til mannen min her om dagen. Etter ei hel uke med å stappe i meg feit julemat til alle måltidene supplert med et daglig godteri-inntak som ville ha gjort Willy Wonka imponert, så følte jeg meg temmelig oppblåst og tykk. Jeg observerte en ganske god kul på magen da jeg passerte det store speilet i gangen.

"Vi har betalt over hundre tusen for at du ikke skal være tjukk mer, så nei Beate, du e IKKE tjukk!" var svaret jeg fikk kontant fra min kjære.

Han har jo helt rett. Jeg har gått opp 1 kilo i vekt i jula, det betyr ikke at jeg er tykk. Jeg veier fortsatt rundt 60 kilo. Men følelse og virkelighet spiller ikke alltid på samme lag. Jeg kan fortsatt føle meg tykk noen ganger. Kan hende er det slik andre normalvektige har det? At de føler seg litt oppblåst og lubben etter ei uke med mye god mat. En helt naturlig følelse som hjelper til slik at man tar tak og ikke ender opp som ei sprekkferdig pølseskinn på over 100 kilo.

Nyttårsaften tilbragte jeg i sofaen, så på bilder fra de siste årene. Nå når jeg ikke er tykk mer, først nå klarer jeg å se på bildene av tykke Beate uten å brekke meg eller få angstanfall. Tenkte jeg skulle dele noen av disse bildene med dere. Alle bildene er tatt av min stedatter, Sigrid.

Fest, og jeg har pynta meg med hold-in for magen, det vises ikke

Mannen min og jeg på tur

Jeg har så lyst til å klatre opp på den store steinen!

Jeg liker å gå turer, men sliter med all overvekten

På tur igjen

Husker at jeg følte meg slankere i denne sorte jakka

Det var til og med tungt å sitte normalt pga alle kiloene. Jeg hadde mye vondt i nakke og skuldre!

Nå skjønner jeg hvorfor kinnene mine er litt slappe. Ansiktet mitt var stort.

Jeg spanderer et smil på fotografen

Som normalvektig kan jeg leke med min datter uten problemer

Magen min er ikke i veien mer

17.mai i år
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...