søndag 15. desember 2013

Levende, vandrende reklame

Beate, du er på forsiden av VG.no!!
 
Jepp, det stemmer. Jeg er "forsidepiken" og driver reklame for Aleris, et privatsykehus som tar betaling fra tykke, lidende mennesker for å utføre slankeoperasjoner.

Her reklamerer jeg for slankeoperasjon på forsiden av VG.no

I forbindelse med bli-ny dagen min som jeg vant på Aleris sine facebook-sider, ble jeg spurt om det var greit at en journalist fulgte med på dagen min, og at det ble skrevet en artikkel om meg. Det sa jeg ja til. Denne artikkelen kan du lese her: "Beate stråler i ny kropp". Det var jo en morsom dag, og jeg synes artikkelen var flott.

Det er også morsomt å bli stoppet på gata av mennesker jeg ikke kjenner, og som kommenterer hvor fin jeg ble og hvor flott kjole jeg hadde på. Jeg har utelukkende fått positive kommentarer i forbindelse med annonsen i Vg.no.

Allikevel har jeg lyst til å presisere et par ting. Først og fremst: Jeg har ikke fått noe som helst slags betaling for å stille opp i reklame for Aleris. Jeg vant selve bli-ny dagen, og fikk dekket reise, opphold og selve "shaininga". Klærne kjøpte jeg selv. Jeg hadde aldri stilt opp i en slik reklame hvis jeg ikke var 100% sikker på at jeg sto inne for det som ble reklamert for. Jeg synes oppriktig at Aleris har gjort en flott jobb og gitt meg muligheten til å oppleve ting jeg aldri turte drømme om engang.

På den annen side har jeg ikke lyst til å gi inntrykk av at "det er bare å betale for en slankeoperasjon, så vips er du supertynn og lykkelig og kan gå i kroppsnære kjoler med den største selvfølge". De fleste skjønner jo at det ikke er slik. Men jeg har vært den tykke dama, som hadde forsøkt "alt" men som på samme tid håpet på et under slik at også jeg kunne oppleve å bli tynn.

Jeg hadde betalt hvilken pris som helst for å få muligheten til å oppleve å være tynn, til og med solgt sjela mi. Slik hadde jeg det, og slik vet jeg at mange andre overvektige har det. Derfor tenker jeg også at en slik reklame på forsiden av Vg.no er rettet mot en sårbar gruppe. Å rette reklame mot sårbare grupper skal man være svært varsom med.

Er slankeoperasjon en god løsning? For meg var det så absolutt den beste løsningen. Er det den beste løsningen for alle overvektige? Det tror jeg faktisk ikke. Jeg har møtt mange slankeopererte, og ikke alle var like fornøyde.

Jeg oppfordrer alle som tenker og vurderer en slik operasjon å undersøke NØYE om dette er løsningen for deg. Livet er aldri så enkelt som det fremstilles i reklamen, selvfølgelig vet vi det. Jeg vil bare minne på det en gang til.

lørdag 7. desember 2013

Bli-ny dag i Oslo

Etter å ha delt min historie om gastric bypass operasjonen på Aleris sine facebook-sider, ble jeg trukket ut som vinner av en bli-ny dag i Oslo. Jeg gledet meg, men hadde det også så travelt i tiden før selve bli-ny dagen at jeg ikke rakk å bygge meg opp noen store forventninger til hva som skulle skje. Det var først på flyet ned til Oslo kvelden før at hodet mitt begynte å spinne: Hva skal egentlig skje på denne bli-ny dagen? Kommer det til å bli bra? Jeg har jo sett i diverse ukeblader at ikke alle make-over blir like vellykka. Uansett resultat hadde jeg bestemt meg for å bare kose meg og nyte noen dager egenpleie og husmorferie.

Ansiktet mitt har gjennomgått en stor forandring de siste to årene. Før-bildet er tatt dagen før operasjonen, etter-bildet er tatt på bli-ny dagen.

Jeg troppet opp på Aleris klokken 9 fredags morgen 29.november, spent på hva dagen ville bringe. Aller først fikk jeg en sjekk med blodprøver og kontrolltime. De var svært fornøyde med resultatet mitt: 46 kilo vekttap siden operasjonen, 52 kg vekttap totalt. Livvidde på 84 cm kontra tidligere livvidde på 130 cm. Jeg har med andre ord krympa en halv meter rundt magen! Jeg følte meg straks litt bedre, tenkte at den ekstra løshuden rundt magen jeg har nå er ingenting i forhold til hva jeg drasset på i mange år!

Blodtrykket var nok litt ekstra høyt på kontrollen (pga nervøsitet), men heldigvis var livvidden krympa betraktelig!

En hyggelig journalist fulgte meg hele dagen, hun knipset bilder og stilte spørsmål. Ganske uvant i begynnelsen (sjekk de kunstige smilene) men etter hvert ble jeg så vant til å bli knipset bilder av at jeg ikke merket at hun gjorde det. Det er forresten hun som har tatt alle bildene i dette blogginnlegget, hun heter Vedis Kristine Borstad.

Jeg fikk også møtt stylisten, ei flott jente som heter Cecilie Jevanord. Hun forvandlet straks mine viltvoksende buske-øyenbryn til å bli lekre buer som rammet inn øynene mine. Deretter la hun en naturlig sminke på meg. Jeg klaget til henne over mine tunge øyelokk, linjer i ansiktet og henge-haka mi, mens hun kommenterte den glatte huden min, den rynkefrie panna mi, og den vakre fargen på øynene mine. Det fikk meg til å tenke..... kanskje jeg er litt vel selvkritisk? Kanskje det er bedre å lete etter de positive tingene med seg selv i stedet for å henge seg opp i det som ikke er perfekt?

Cecilie fokuserer på det vakre, mens jeg henger meg opp i de slappe kinnene mine

Cecilie mente også at jeg kunne bruke sterke farger. Jeg var helt enig med henne, og trodde hun siktet til klær, helt til hun dro frem en knallrød lebestift! Det var vel den største forandringen. Jeg bruker aldri noe som helst farge på leppene, rett og slett fordi jeg har en skikkelig sur-munn og ingen overleppe. Men det ble faktisk ikke så verst med lebestift, det satt farge på ansiktet mitt.

Det er gøy med sminke!

Etter en lunsjpause bar det videre til frisørsalongen Syndikatet og frisør Sindre Helgesen. Jeg ga ham frie tøyler, forventa nesten en sprø frisyre med lilla og blått. Heldigvis kunne mannen faget sitt veldig godt. En flott brunfarge med varme rødtoner i, iblandet litt lysere striper, og en klipp som faller lett og ikke krever noe stell. Perfekt til meg! Skulle gjerne hatt ham tilgjengelig hver gang jeg hadde behov for frisør!

En sårt tiltrengt time hos frisøren

Mens jeg kosa meg hos frisøren var stylist Cecilie og fant en kjole med tilbehør som hun mente ville passe bra til meg. Jeg hadde fortalt henne at en av mine utfordringer var å finne en kjole som satt bra til kroppen min. Jeg har prøvd MANGE kjoler det siste året uten å finne en eneste som var skikkelig fin til meg. Cecilie traff derimot blink på første forsøk:

Jeg fungerer som utstillingsdokke hos frisøren

Fornøyd med resultatet!

Bli-ny dagen ble en veldig koselig dag, og jeg var fornøyd med resultatet. Cecilie lovet meg også at hun skulle lage forslag til garderobe og beskrivelse av hvilke type klær jeg ville kle. Det gleder jeg meg veldig til å få! Jeg så hvor godt hun traff med kjolen, og hun plukket også ut ei bukse som satt perfekt til meg. Dette er hjelp som vil være gull verdt! For det har vært en del bomkjøp av klær de siste to årene. Det tar tid å venne seg til å kle en helt ny kropp.

tirsdag 3. desember 2013

Hektiske dager

Plutselig var de rolige dagene hjemme sammen med Aila over, livet skiftet gir og satte full fart fremover. Den siste måneden har væt svært hektisk, spennende og innholdsrik!

Jeg har begynt å jobbe igjen, og i det året jeg har vært borte har det skjedd masse på arbeidsplassen! Bufetat er en organisasjon i store endringer og omorganiseringer for tiden. Det innebærer blant annet at jeg har fått nye sjefer som sitter nesten 60 mil unna, helt i andre enden av fylket. Heldigvis er det flotte sjefer jeg har fått, så forandringen er til det bedre.

"Sliter" på jobben

Studiet jeg holdt på med før jeg gikk ut i svangerskapspermisjon har jeg nå tatt opp igjen. 2 uker på samling i Tromsø sammen med mann og barn var lærerrikt, spennende og til tider hektisk. Nytt kull og bare fremmede studenter. Heldigvis tok de godt vare på meg, og jeg ble kjent med de andre studentene. Jeg er egentlig litt imponert over at hodet mitt klarte å følge med etter å ha vært i amme-tåka i et helt år. DET er en langt større prestasjon enn at fotballfrue viser six-pack-magen 4 dager etter fødselen, synes nå jeg da! På toppen av det hele klarte jeg å skrive en eksamen i forskningsmetode 2 uker senere. Jeg må nok innrømme at eksamens-stresset var ekstra belastende denne gangen, men jeg rodde oppgaven i havn.

Fantastiske farger og lys på Hurtigruteturen til Tromsø

Mens vi satt i Tromsø dukket plutselig et flott hus opp til salgs. Dagen etter vi kom hjem var vi på visning, og neste dag igjen hadde vi plutselig kjøpt nytt hus! Det skjedde veldig raskt, vi var nok ikke helt forberedt på det. Egentlig hadde vi lagt huskjøp-planene på is, vi skulle vente et par år og se ting an. Slik gikk det derimot ikke, og plutselig var vi blitt eiere av dette store og koselige huset med flott hage.

Vårt nye hjem

Midt opp i eksamen, huskjøp og hussalg, rakk vi å feire vakre Aila som fylte 1 år den 26.november. Tenk at hun har blitt så stor! Nå går hun med vaggende skritt, utforsker stadig nye ting i den store verden, alltid nysgjerrig! Dette året har gått så fort, men på samme tid kan jeg nesten ikke huske livet mitt uten Aila, det føles som et helt liv siden.

Hipp-hurra for Aila 1 år!

Sist helg fikk jeg litt egentid, med Oslo-tur og bli-ny dag. Jeg tenkte å skrive mer om bli-ny dagen i et eget innlegg, men her ser du i alle fall resultatet. Stylisten var kjempeflink! Skulle gjerne hatt henne med meg hver gang jeg shoppa. Tenk hvor mange bomkjøp jeg kunne ha unngått!

Bli-ny dagen var gøy!

Ja, så her har du litt av det jeg har drevet med den siste måneden. Nå planlegger jeg å roe litt ned, iallefall såpass at jeg rekker å skrive et blogginnlegg eller to før jul.


torsdag 14. november 2013

Om å slippe tak

Jeg elsker forandringer, fart og spenning. Men noen ganger kan til og med jeg bli svimmel av å sitte i en karusell som styrter av gårde i lynfart. Det er ikke så grei å finne mulighet til å blogge når jeg er opptatt med å klamre meg fast med begge hendene for ikke å ramle av. Jeg tviholder i stålet på berg-og-dalbanen mens jeg skytes fremover i full fart. Det kiler og ruller i magen, en skrekkblandet fryd som vises i det brede gliset mitt og de oppsperrede øynene mine! 

Livets karusell er det ultimate kicket! Angsten for forandringer og det ukjente ligger der også på lur. Jeg har forsøkt å ikke lytte til den, men når jeg tar meg selv i å ringe spåkone for å få litt oversikt over fremtiden, da har jeg innerst inne forstått at det ikke er helt problemfritt at det kiler i magen. Men hva om jeg våger å slippe taket på jernstanga? Er det farlig å bare la seg rive med, la livet og skjebnen styre veien min?

I en karusell har man ikke kontroll over hverken fart, retning, svingene eller tiden heisaturen tar. Kan jeg da våge å knytte opp hendene mine, stole på at jeg ikke ramler ut av vogna, og bare la meg suse av gårde? Kanskje jeg til og med kan tørre å løfte hendene i været, la kroppen bli kastet opp og til sidene alt etter hvor karusellen tar meg, kjenne på at jeg ikke har kontroll. Slippe meg fri.

Du har sikkert sett noen av de menneskene som sitter i en berg-og-dalbane, på tur i flere hundre kilometer i timen. Noen klamrer seg fast med skrekk i blikket, sitter stiv som en pinne, og er kvalm og uvel når de går av. Lover seg selv «aldri mer karusell»! Andre har løftet hendene i været, hyler av fryd og lar kroppen slenges dit karusellen vil, som en slapp gummi-dukke. Det er to ulike måter å møte livet på. Jeg er sånn midt imellom: fryder meg over turen, men har ikke helt turt å slippe taket. Liker spenningen, men vil helst beholde litt av kontrollen.

Men så har jeg tenkt litt…. Kanskje opplevelsen best kan nytes når man ikke tviholder? 

  

fredag 25. oktober 2013

Verden utvider seg igjen

Nå har jeg vært ute i jobb i til sammen 8 arbeidsdager. Det var ikke like ille som frykta. Fælt var det å forlate vesle Aila-pia mi hjemme mens jeg dro på jobb, men selve arbeidsdagen går greit. Tiden flyr av sted og plutselig er det tid for å dra hjem igjen etter en litt kortere arbeidsdag.

Jeg er så heldig å jobbe i staten der jeg har krav på inntil 2 timer amme-fri hver dag. Dermed kan jeg dra på jobb klokken 9 og dra hjem igjen i halv 3-tiden. 5,5 timer borte fra Aila er ikke så ille. Hun sover jo en del av tiden, og ellers er hun sammen med sin pappa og storkoser seg. Tiden vi har sammen på ettermiddagene blir desto mer dyrebare.

Dessuten tror jeg det er sunt for meg å bryte litt ut fra mamma-boblen; treffe andre mennesker, bruke hjernen til noe annet enn å telle antall bleieskift og sovetimer, lese meg opp på faglitteratur, løfte blikket og se andre ting enn hjemmets fire vegger. Jeg elsker å være hjemme sammen med min datter, men trenger nok også tid for meg selv og tid til andre oppgaver enn mamma-rollen og husmor-rollen.

Etter en endt arbeidsdag er det ekstra godt å holde rundt vesla mi igjen. Se hennes strålende smil og høre latteren hennes, høre henne si mamma-mamma og strekke armene sine ut mot meg i glede. Jeg brukte å si før at det aller beste med å jobbe var den deilige følelsen når det endelig var helg. Nå er det aller beste med jobben den ubeskrivelige lykkefølelsen av å se mi elskede datter igjen etter endt arbeidsdag.

Verdenen utvider seg igjen, litt etter litt. Først jobb, og nå til uka drar jeg til Tromsø på studiesamling. Da skal jeg ha med mann og barn, men det blir uansett lange studiedager uten amme-fri. Det blir spennende. Om en måned drar jeg til Oslo ALENE! Tror til og med jeg skal ha ei overnatting eller to. Jeg har vunnet en make-over, og har store planer om å boltre meg i hovedstaden med hotellovernatting, shopping og kos. Skikkelig husmorferie! Gleder meg vilt! ..... og gruer meg til å være SÅ vanvittig lenge borte fra Aila.

SE MAMMA! SNE!

lørdag 19. oktober 2013

Bra bok om demens

I anledning årets innsamlingsaksjon som går til bekjempelse av sykdommen demens, så vil jeg anbefale ei bok til dere. Dette innlegget har jeg tidligere skrevet på bokbloggen min; Beate blogger om bøker.

Jeg jobber nå som veileder i fosterhjemtjenesten, men er utdannet sykepleier. Mange ganger i min yrkeskarriere har jeg møtt på pasienter med demens og sett hvordan de sliter med å orientere seg i hverdagen. Det har vært både givende og utfordrende å møte disse pasientene, og etterpå har jeg alltid tenkt for meg selv: vær så snill, jeg kan få alle slags sykdommer og plager, men ikke la meg bli dement! Tenk hvor grusomt å ikke kunne kjenne igjen sin nærmeste familie, eller å ikke huske at moren din er død og stadig oppleve sorgen som et slag i magen hver gang en pleier minner deg på det, eller å ikke klare å sitte stille men må vandre rundt omkring, å ikke forstå klokka eller det som blir sagt.

Fra bokomslaget:
"Alltid Alice" av Lisa Genova handler om en 50 år gammel professor som jobber ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. En dag går hun seg bort bare et par kvartaler hjemmefra. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimers sykdom.

Min mening om boka:
Selv om jeg har haugevis med andre fagbøker jeg må lese nå for tiden, så slukte jeg denne boka på to korte kvelder. Dette er ei tankevekkende, gripende, opplysende, og vakker historie. Vi møter Alice når hun oppdager at hun er blitt "glemsk og surrete", og får følge hennes tanker og opplevelser ettersom sykdommen utvikler seg. Vi får ta del i hvordan hun opplever å føle seg både ensom og fortvilet, vi ser hvordan familie, venner, kolleger og andre reagerer, og vi tar del i en del tragikomiske situasjoner utløst av hennes sykdom.

En gang drar hun til en forelesning og setter seg på første rad. Alle i salen venter på foreleseren som ikke kommer. Alice blir lei og reiser seg opp og går etter en stund. Senere viser det seg at det er hun som skulle være foreleser nettopp denne dagen.

Jeg synes forfatteren forteller historien om Alice på en flott og meget troverdig måte. Jeg har aldri opplevd å være dement, men jeg kjenner igjen mange av symptomene og reaksjonene som beskrives. Det virker som om forfatteren har gjort en meget grundig research før hun har skrevet boka. Det liker jeg!

Det er som sagt en vakker og sår fortelling, og mange ganger satt jeg med klumpen i halsen. I ettertid har den gitt meg mange tanker, ikke minst om hvor viktig det er å behandle alle mennesker med respekt. Det er så selvfølgelig, men samtidig viser historien at det er så lett å glemme seg. Blant annet diskuterer familien til Alice hennes fremtid mens hun sitter foran dem, men de snakker på en måte som om hun ikke var tilstede i rommet.

Noen lyspunkt finnes absolutt i fortellingen, selv om sykdommen ikke lar seg kurere men springer raskt avgårde mot glemselen. Det er flott å se hvordan Alice og den ene datteren, som tidligere har vært på kollisjonskurs, finner tonen igjen og viser sin kjærlighet til hverandre. Det er også andre lyspunkt, men jeg tenkte å ikke røpe alt her.

Jeg har faktisk ikke en eneste negativ ting å si om boka. Normalt er jeg en kritisk person, men denne gangen fant jeg ingenting å kritisere, rett og slett! Teksten flyter lett, man blir revet med. Dette er en rørende bok uten at det blir sentimentalt eller overdrevent.

fredag 18. oktober 2013

Modig?

Du har sikkert sett flere facebook-statuser i det siste, der man bes beskrive personen med ett ord som begynner på bokstaven......

Jeg fikk bokstaven M. Hmm... ikke så mye respons på den statusen, men noen tilbakemeldinger kom det. Ingen som beskrev meg som morsom! Sjokk og vantro! Her satt jeg i min lille verden og trodde jeg var både vittig og slagkraftig. Jaja, så feil kan man ta! Heldigvis fikk jeg ingen åpenbare negative tilbakemeldinger. Det er mange tvilsomme adjektiver som begynner på M: morderisk, manisk, misvisende, manipulerende, malabarisk... ja dere skjønner sikkert tegninga.

Et par stykker beskrev meg som moderlig eller mamma, den er jeg enig i. Jeg føler meg i alle fall veldig moderlig nå for tiden. Fikk også en "mystisk", hun kjenner meg godt så det stemmer også. Det som overrasket meg var tilbakemeldingen jeg fikk flest av: "MODIG".

Modig, jeg? Den har jeg tygget på en stund. Hva er det som gjør at jeg oppfattes som modig? Er jeg modig som har tatt en slankeoperasjon? Tja, det krevde nok en del mot å gjennomføre inngrepet, eller i alle fall det å ta avgjørelsen krevde mye mot. Kanskje det er modig at jeg er såpass åpen om mine erfaringer som slankeoperert? Det at jeg deler mine tanker og opplevelser her på bloggen?

Jeg vet at det er vanskelig for noen å fortelle åpent om sin slankeoperasjon, spesielt siden det ennå er mye skam knyttet til det å være overvektig. For min del opplever jeg ikke at det er spesielt modig av meg å fortelle om min historie og mine opplevelser. Jeg gjør det gjerne! I mange år følte jeg at det var det ultimate nederlaget å gå til det steget å slanke-operere seg. Selvfølgelig skulle jeg klare å gå ned i vekt på egenhånd! Det var ingen verdighet eller stolthet i å "jukse" med en operasjon for å bli tynn. Da jeg våknet opp fra narkosen den oktober-mandagen for to år siden var jeg bare lettet! Endelig hadde jeg fått hjelp og endelig skulle jeg lykkes!

Jeg er stolt av at jeg har tatt grep om mitt liv og min helse, stolt av at jeg var modig nok til å gjennomføre noe som i utgangspunktet virket veldig skremmende, stolt av at jeg lyktes. Men er jeg modig? En vanlig definisjon på ordet modig er: uredd, å være i stand til å gjøre noe man er redd for.

Nå vet jeg jo ikke hva de som kommenterte facebook-statusen min mente når de sa "modig". Kanskje sikter de til noe helt annet! I hverdagen føler jeg meg ikke spesielt modig, men kanskje er vi alle modige på hvert vårt vis? Det kreves ganske mye mot å leve i en usikker verden, hvor man kan bli overveldet av alle skumle ting. Det krever mot å bytte jobb, noe som mange har opplevd. Det krever mot å oppdra barn i en verden hvor skumle farer lurer både hjemme og ute. Det krever mot å møte hverdagens sorger, bekymringer, usikkerheter og tvil.

Ikke minst krever det mot å åpne hjertet sitt for andre mennesker og slippe de inn. Der ligger min største frykt.... frykten for å bli forlatt av noen jeg bryr meg om. Jeg føler meg modig når jeg tør slippe andre inn i hjertet mitt.

Hva er det som gjør deg modig?

Vinteren har kommet til Hammerfest

mandag 14. oktober 2013

Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!


Onsdag 16. oktober skal jeg tilbake til jobben etter 1 års mamma-permisjon. Et helt år hjemme sammen med min vakre datter Aila. Tiden har stått stille, men på samme tid sprunget av gårde. Tenk at jeg skal tilbake på jobb om bare litt under to dager! Disse siste formiddagstimene hjemme med Aila tenker jeg å nyte til fulle! Eller kanskje jeg må gråte litt? Det er så vemodig å tenke på at jeg ikke skal være der hele tiden for henne. Tenke på at hvis hun trenger meg så er jeg ikke der. Hvis hun gråter og sier «mamma», så er jeg i stedet for på jobben og gjør noe totalt meningsløst. Kanskje jeg sitter på kontoret og kjeder meg mens min lille datter trenger meg?

Selvfølgelig skal pappa være hjemme og passe på henne. Mannen min er en flott pappa som stiller opp og er rolig og fin. Det er bare det at båndet mellom min datter og meg er så sterkt at det blir svært smertefullt å rive det opp. Selvfølgelig skal pappa trøste når Aila trenger det, han skal være der hele tiden, få oppleve latter og skøy, gråt og tissebleier, de varme hendene hennes rundt halsen, den fuktige munnen på kinnet.

Kanskje er jeg mer avhengig av min datter enn hun er av meg? Kanskje det blir godt for henne å slippe andre mennesker litt tettere inn på seg. Kanskje hun blir beriket av å ha pappaen sin der hele tiden. Jeg vet i alle fall at pappa blir å storkose seg hjemme sammen med vår vakre, livlige og eventyrlystne datter. Allikevel gruer jeg meg!

Jeg er nok egoistisk når jeg tenker at jeg ikke vil dra på jobb, men være hjemme sammen med Aila hele tiden. Det er mine behov jeg tenker på da. Mitt behov for å gi henne nærhet, omsorg og pupp. Mitt behov for å se henne smile, være der når hun smaker og utforsker ulike matsorter, kaster brødskiva på gulvet og spiser glupsk en hel banan på styrten. Mitt behov for å løfte henne opp i armene mine, danse rundt omkring på kjøkkengulvet til en teit sang på radioen, mens Aila legger hodet sitt inntil skulderen min, hviler ut etter en av sine løpeturer bortover gulvet med gåstolen. Mitt behov for bare å lukte på mitt lille mirakel, studere henne mens hun sover og kjenne hjertet mitt ese opp av lykke og stolthet, lik brøddeigen som har fått alt for mye gjær og veller utenfor brødbaljen.
 
Meningsløst er ordet jeg tenker på når jeg ser for meg en arbeidsdag på kontoret, en hel dag uten min datter. Hva skal jeg på kontoret å gjøre når de viktige tingene skjer hjemme? Hvorfor skal jeg skrive den rapporten når jeg heller kan kile min datter under armen med nesen min?
 
Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!
"Heia mamma!"
 
"Ka? Får æ ikke lov til å bruke stolen som trilla, sir du?"

 
 

tirsdag 8. oktober 2013

Spør meg!

Jevnt og trutt får jeg henvendelser fra kjente og ukjente som har ulike spørsmål angående en gastric bypass operasjon og forhold rundt dette. Jeg forsøker så godt jeg kan å svare på alle henvendelsene. Det er veldig koselig å få mail og meldinger fra dere, så fortsett gjerne med det!

Spørsmålene fra dere, og svarene jeg gir, tror jeg mange flere kan ha nytte av å lese. Derfor har jeg lyst til å publisere dem på bloggen.

Så.... SPØR MEG!

Du kan legge igjen en kommentar her på dette innlegget, kontakte meg på facebook, eller sende meg en mail (beatelill@gmail.com).

Det er ingen begrensninger i hva du kan spørre meg om, men jeg kommer nok ikke til å svare på slibrige, usaklige og fornærmende spørsmål. Bortsett fra det er det fritt frem!

Jeg vet... det er ikke alltid like lett å komme på spørsmål man ønsker å stille. Da jeg jobbet som lærer på sykepleieutdanninga kunne jeg noen ganger underveis i timen si "er det noen spørsmål?" Som oftest ble det stille som på vidda, man kunne høre støvet som rullet bortover gulvet!

Føler du det slik nå, så har jeg et tips. Det trenger ikke nødvendigvis være et spørsmål. Du kan komme med dine tanker om slankeoperasjon, overvekt osv. Du kan fortelle om din situasjon, kanskje jeg kan komme med noen betraktninger som flere vil kjenne seg igjen i. Kanskje er det noe du frykter eller ser for deg blir vanskelig, det kan du fortelle meg om. Ja, som sagt... ikke tenk at det må være spørsmål i spørsmålsform (hvem, hva, hvor, hvorfor, osv).

Hvem er du? Kanskje du har tatt gastric bypass operasjon selv og lurer på om jeg har lignende erfaringer som deg, eller du vil fortelle om dine erfaringer? Kanskje du vurderer en slik operasjon men er usikker/redd/skeptisk/begeistret m.m. Kanskje vurderer du ikke slankeoperasjon i det hele tatt selv, men kjenner noen som vurderer dette. Eller kanskje du bare er nysgjerrig på hvem jeg er.

Mine svar baserer seg på mine personlige erfaringer som gastric bypass-operert. I tillegg har jeg utdanning som psykiatrisk sykepleier og har arbeidserfaring både innen fysisk og psykisk helse, men jeg uttaler meg ikke som fagperson, men som privatperson.

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Såeee... hva lurer du på?

fredag 4. oktober 2013

Ammer du? ENNÅ?

Å bli mamma for første gang har vært en svært spennende reise for meg, helt ulikt alt annet jeg har opplevd i livet! Det har vært skremmende å plutselig ha et så stort ansvar uten at kunnskapene har vært like store. Jeg har vært vant til å ha mye ansvar i de ulike jobbene mine, men da har jeg hatt med et sett kunnskaper og ferdigheter som har hjulpet meg på vei.

Som nybakt mamma startet jeg helt på scratch! Var helt grønn. Hvordan skulle jeg gjøre med amming? Hva gjør jeg når babyen skriker? Hvordan får jeg henne til å sove? Hva hvis hun blir syk? Den røde flekken på låret, hva skyldes det... er det noe farlig? Bleieskift, sikkerhet, mat-tilvenning, språkutvikling, lengde-vekt, sosial tilpasning med mer! Lista er jo utrolig lang over ting man skal kunne og må passe på!

Jeg har brukt mye mage-følelse for å finne ut hvordan jeg skal gripe an mamma-rollen. Hva føles naturlig for meg? Hva virker på min datter? Hva gjør henne rolig? Det å høre på min intuisjon og mine følelser i forhold til hva som er rett for meg og mitt barn har vært svært viktig. Det har derimot ikke fungert like bra å søke kunnskap om barn og mamma-rollen via bøker og internett. For vær så god å bli totalt forvirret, sier jeg bare! Det florerer av ulike meninger som totalt motsier hverandre.

Er man så heldig at man klarer å unngå å lese om baby og mamma-rollen med tilhørende utfordringer på nett, så er man ikke forskånet for "gode" råd og "velmente" ytringer i det virkelige liv, som forteller at det du gjør er totalt feil. "Ammer du" fikk jeg ofte spørsmål om den første tiden etter at Aila var født. Da jeg svarte bekreftende, fikk jeg fine tilbakemeldinger om at jeg gjorde det rette for meg og babyen. Etter hvert har tilbakemeldingene vært av en litt annen karakter: "Ammer du? .... ENNÅ!!" Mellom linjene hører jeg: "Er det ikke på tide at du slutter med den ammingen? Hun er jo snart så gammel at hun ber om puppen selv!"

På nett leser man at amming er bra for barnet, men på samme tid kan man lese at amming om natta bør man helst ikke gjøre for lenge. Det er hverken bra for tarmsystemet, nattesøvnen eller tennene til babyen. Min magefølelse forteller meg at min baby på 10 måneder fortsatt har god nytte av morsmelk som en tillegg til den vanlige maten hun får. Ja, jeg ammer til og med på natta. Opptil flere ganger! Noen ganger sover Aila helt til klokken 7 bare fordi jeg har koblet henne til puppen i 5-tiden og hun koser seg og døser videre.

Jeg ble så glad da jeg leste dette blogginnlegget om nattamming! Det bekrefter min magefølelse om at nattamming fortsatt er bra for min datter OG for meg! Blogginnlegget er skrevet av den fantastiske bloggeren "Mammalivet".

For øvrig har jeg sikkert laget litt ris til egen bak ved at jeg også bruker amming som sovemedisin til Aila. Jeg ammer henne hver kveld i søvn, og jeg ammer henne når hun skal sove sine blunder på dagtid. Om under 2 uker skal jeg tilbake til jobb, så da er det spørs hvordan det blir med ammingen. Jeg håper jeg får til å amme en stund til. Det har gitt og gir fortsatt både Aila og meg en nærhet som jeg ikke vil miste med det første.... i tillegg til at det føles rett for meg og henne.

Hører/hørte du på "ekspertene" på nettet og i det virkelige liv når det kommer til barn, mammarolle og oppdragelse?

Har du opplevd sprikende og motstridende råd angående mammarollen?

"Mammaaaa? Du skal vel ikke høre på de dumme "ekspertene"
som mener at jeg ikke skal få natta-puppen min mer?"


torsdag 3. oktober 2013

2 år siden slankeoperasjonen

I dag jubilerer jeg!
Det er 2 år siden jeg ble slankeoperert.
 
Dagen før slankeoperasjonen



3 måneder senere


5 måneder senere



9 måneder senere
 


12 måneder senere
 

15 måneder senere



18 måneder senere
 


2 år etter operasjonen


tirsdag 1. oktober 2013

Jeg er hjemme!

I dag hos kiropraktoren, etter at han hadde knekket hoftene mine på plass, så spurte han meg om hvordan jeg har det nå etter å ha gått ned så mye i vekt. Han fortalte at andre slankeopererte han hadde snakket med fortsatt følte seg like tykk. Hodet hadde ikke fulgt med kroppen, liksom. Det er ikke et uvanlig problem, jeg har hørt mange fortelle om det samme. Kroppen har blitt tynn, men hodet skjønner det ikke helt, og man føler seg like tykk som før.

Da jeg var overvektig fungerte forsvarsmekanismene mine for fullt. Fortrengning kalles det når man ikke vil innse noe ubehagelig. Jeg kalte det "strutse-mentaliteten" min. Hvis jeg ikke innså at jeg var tykk og hadde et problem, ja da slapp jeg å ha det fælt med meg selv. Nesten som en vampyr, skydde jeg alt av speil. Jeg kunne gå forbi speil og ikke se meg selv. Ingen fikk lov til å ta bilder av meg, jeg gjømte meg i store klær. Hjernen min jobbet som en helt med å unngå å tenke på at jeg faktisk var 50 kilo overvektig. Derfor opplevde jeg som oftest meg ikke som tykk. Jeg klarte også å ignorere alle de fysiske plagene med overvekten min. Ikke før jeg ble tynn forsto jeg hvor mye overvekten egentlig hadde hemmet og plaget meg.

Resultatet av en slik fortrengning er jo at man ikke er i kontakt med kroppen sin. Jeg var fremmed i min egen kropp. Kjente ikke etter på hvordan den hadde det. Etter å ha ignorert alle signalene kroppen min forsøkte å sende meg, så ga den vel sikkert opp å få kontakt. Det ble som å være i et hus som du helst ikke vil være i, et mørklagt, fremmed hus.

Nå, 2 år etter min slankeoperasjon, har jeg endelig kommet hjem! Jeg føler meg hjemme i min egen kropp. Jeg går forbi et speil, ser på meg selv og tenker "ja der er du". Det er ikke lengre smertefullt og sjokkpreget å se bilder av meg selv. Bildene viser bare hva jeg også tenker om meg selv i mitt hode. Det å være hjemme betyr at det føles trygt, godt og naturlig. Jeg merker hvis noe ikke er som det burde; om jeg har vondt, om jeg er sulten eller mett, om blæra er full, at nakken er litt stiv. Ja sånne normale ting man burde legge merke til.

Derimot må man ikke forveksle det å være hjemme med at alt er perfekt. Det er alltid småting og fikse i et hus, alltid et par ting som ikke er som man har lyst til, noe man har lyst til å forbedre. Av og til kan man også ønske seg et annet hus, et litt finere og bedre i et mer populært strøk. Stort sett har jeg det veldig bra i min egen kropp. Jeg er hjemme og jeg trives. Så, nei, jeg føler meg ikke ennå tykk, jeg føler at jeg er akkurat slik jeg skal være.

Beate 15 år


tirsdag 24. september 2013

NAMINAM!

Ka du gjør, Aila-vennen?

Mamma snudde sæ bare bort i et øyeblikk

Så fant du en spennandes boks!

Så klisjat og artig!



Mamma, det her va jo godt!

Se så fin!

Naminam!



søndag 22. september 2013

Offentlig eller privat?

Da jeg endelig hadde bestemt meg for å ta en gastric bypass-operasjon etter årevis med grubling, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg kjente inni meg at det var rett avgjørelse, og jeg skulle ta operasjonen NÅ. Jeg var 39 og et halvt år, og hadde kastet bort mesteparten av livet mitt på å kjempe en håpløs kamp mot vekta mi og kiloene som bare ble flere og flere.

Jeg var såpass stor at jeg allerede hadde vært en "rettighetspassient" i flere år i det offentlige systemet. Det betydde at jeg var så tjukk at det ble karakterisert som sykelig overvekt, og jeg hadde krav på hjelp fra det offentlige. Krav på hjelp betyr ikke at man har krav på å få slankeoperasjon. Hjelpen kan være andre ting, slik som oppfølging fra spesialister, opptreningssenter, medisiner mot overvekt osv. Jeg hadde vært i gjennom det meste av annen hjelp, blant annet 2 opphold på Tonsåsen opptreningssenter, oppfølging og "kursing" via UNN (universitetssykehuset NordNorge, Tromsø), utprøving av ulike slankepiller, diabetespiller og sprøyter.

Min erfaring med det offentlige var at TING TAR TID. Det tok 3,5 ÅR fra jeg ble søkt til Bodø for vurdering av slankeoperasjon til jeg fikk min første (og eneste) time der. Det gikk 1 år fra jeg ble søkt til Tonsåsen før jeg fikk plass der. Oppfølgingen fra UNN var preget av utsettelser. Der gikk det også 1,5 år etter at "fristen" gikk ut før jeg ble innkalt til oppfølgingstime. Vente, vente, vente, vente.

Derfor valgte jeg å ta slankeoperasjonen privat. Jeg ville ikke vente mer. Var dritt lei av å bli behandla som en annenrangs borger som stod med lua i hånda og tagg om å få hjelp. Det private helsevesenet tok imot meg på en helt annen måte. Jeg ringte Aleris overvektsklinikk i august 2011. "Når passer det for deg å komme?" svarte den hyggelige damen i telefonen. Når det passer MEG å komme, ikke: "Du må stå og vente her til vi sier i fra at vi gidder å ta deg i mot, så smør deg med masse tålmodighet". Jøss, tenkte jeg. Her er de bra ivrige etter å få pengene mine, siden de er så imøtekommende.

Jeg valgte å dra dit 24. august. Det passet best for meg og min timeplan. Der fikk jeg informasjon om hva slankeoperasjonen gikk ut på, jeg fikk snakke med kirurg og anestesilege som tok vurderinger på om jeg var egnet for operasjonen. Da dagen var over, kom jeg inn til en sykepleier som sa at alt var i orden, jeg kunne fritt velge dato for operasjon. De hadde dessverre litt ventetid, fikk jeg vite, så operasjonen kunne først skje om 3 uker. Jeg lo godt inni meg. Kalte de 3 uker for ventetid? Prøv 3,5 år som var tiden jeg hittil hadde stått i den offentlige køen! Jeg valgte 3.oktober som min operasjonsdag. Da rakk jeg å gjøre ferdig studiesamlinga, og jeg hadde tid nok til å klare eksamen i slutten av oktober.

Det var ikke bare ventetiden som var forskjell mellom det offentlige og det private helsevesenet. Behandlingen var også en helt annen. Jeg måtte ikke gjennom kurser eller formaninger i forkant av operasjonen. Det lurte jeg litt på. Tok det private kanskje litt for lett på ting, slik at "alle" slapp igjennom nåløyet i forhold til å få en slik operasjon? Folk som kanskje ikke hadde blitt akseptert en slik operasjon i det offentlige helsevesen?

Igjen måtte jeg ta utgangspunkt i meg selv. Jeg var kommet til Aleris fordi jeg var KLAR, både mentalt og følelsesmessig, for å ta en slik operasjon. Å bruke penger på å operere meg var et valg jeg hadde tatt, og jeg visste det var rett for meg. Da hadde det virket meningsløst for meg å gjennomgå venting, kursing, testing og utprøving for å finne ut om jeg egnet meg for en slik operasjon. Det er jo tross alt MIN kropp det er snakk om. Ingen kjenner bedre min kropp enn meg selv.

Det var også en helt annen holdning til overvektige på Aleris enn i det offentlige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått ut fra et legekontor eller et offentlig sykehus og skammet meg over at jeg ikke fikset å gå ned i vekt selv. På Aleris sa de "Vi vet hvor vanskelig det er å gå ned i vekt uten operasjon. Du har vært dyktig og iherdig, forsøkt det meste, og nå er du klar til operasjon. Du har tatt et valg som passer for deg". Jeg kjente at jeg ble møtt med respekt for den jeg var og det jeg hadde opplevd, ikke dømt, undervurdert eller mistrodd som jeg opplevde i det offentlige.

Hver gang debatten har gått i det offentlige om privatisering av det norske helsevesenet, har jeg tenkt at det er skummelt med private aktører. Man gjør om helse til en vare og setter penger først, på bekostning av det å se HELE mennesket. Altså at penger og profitt blir gjeldende, og da mister man omsorgen, det å se mennesket bak lidelsene, og det å bli møtt på en god måte. Jeg har alltid vært i mot privatisering av helsevesenet. Paradoksalt nok valgte jeg selv å gå ut av helsekøen og kjøpe helsetjenester privat. Det er jo litt som å møte seg selv i døren, ikke sant?

Men så har jeg tenkt at det offentlige helsevesenet OGSÅ er preget av en tenkning der penger og profitt styrer, bare se på hvordan sykehusene i dag finansieres med "stykkpris". Jeg har opplevd et mangedelt system der jeg SJELDENT blir tatt for et helt menneske, men som oftest blir sendt rundt omkring i ulike avdelinger alt etter som hva som feiler meg. Helhetstenkningen er ikke dominerende i det offentlige, mener jeg. I tillegg er jo de som jobber i det offentlige også mottakere av lønn. De utfører jobbene sine mye fordi det gir en inntekt, på lik linje med de som jobber i det private. Det er jo for så vidt ingen hindring i å utføre god omsorg.

Jeg er så GLAD for at jeg hadde et privat alternativ da jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon! Jeg fikk de beste kirurgene, en god oppfølging, ble møtt av dyktige mennesker som både hadde fagkunnskaper og som evnet å se meg og mine behov. Jeg følte at JEG hadde kontrollen for en gangs skyld, både med tanke på når jeg ville operere og hvilken oppfølging jeg trengte. Jeg kunne blant annet når som helst på døgnet ringe Aleris og få snakke med min kontaktperson eller med min kirurg hvis jeg hadde behov. Hvilken offentlig instans kan gi det samme tilbudet?

Et annet spørsmål jeg har stilt meg er om motivasjonen for å lykkes etter en slankeoperasjon er annerledes om man har utført operasjonen privat i stedet for i det offentlige. Blir man automatisk mer motivert for å lykkes når man har betalt selv? Kanskje det kan sammenlignes med et klesplagg; hvis man har betalt masse penger for et klesplagg vil man gjerne ta godt vare på det, i motsetning til et klesplagg man har kjøpt kjempebillig eller fått. Da er det liksom ikke like nøye. Det jeg i alle fall har lagt merke til, er at maktforholdet mellom pasient og behandler er annerledes i det private. I det offentlige opplevde jeg ofte avmakt. Det var behandlerne som satt med autoriteten og derigjennom retten til å bestemme hva som var best for meg. De kunne alltids høre på min historie, men det var de som tok avgjørelsene. I det private opplevde jeg en maktforskyvning, der jeg opplevde MER medbestemmelse. Kanskje henger motivasjon sammen med medbestemmelse? At man blir mer motivert når man selv er herren i sitt eget hus?

Mange har ikke råd til å oppsøke det private helsevesenet. De som ikke har råd er prisgitt et godt offentlig tilbud. Derfor kan jo en sterk privatisering av helsetjenester på sikt bidra til et todelt samfunn, der de som har råd kan kjøpe seg den beste behandlingen, mens de som ikke har råd får en annenrangs behandling gjennom et sterkt redusert offentlig helsevesen. Der de beste kirurgene har gått til privat sektor, for der tjener de mest penger.

Som pasient både i det offentlige og det private helsevesen ser jeg at det er store mangler i det offentlige. Jeg har også jobbet i det offentlige helsevesenet, og vet at de mange som jobber der er dyktige, omsorgsfulle og vil det beste for pasientene sine. Det er ikke enkeltpersonene jeg sikter til, men systemet som helhet. Det er ikke riktig at man som syk skal vente i årevis på behandling, det er heller ikke riktig at man ikke skal kunne være medbestemmende i sin egen prosess. Der tror jeg det offentlige kunne ha lært mye av hvordan det private møter pasientene sine.

Offentlig eller privat? Hva er dine erfaringer? Jeg vil gjerne høre fra deg.


3.oktober. En time før operasjonen
Operasjonssårene et par dager etterpå

tirsdag 10. september 2013

Ei tidsinnstilt bombe på kjøkkenet!

Jeg visste ikke at jeg hadde ei tidsinnstilt bombe på kjøkkenet mitt! Det fant jeg ut på søndag, da den plutselig detonerte.

Jeg kom inn på kjøkkenet med Aila i armene mine. Mannen min stod ved komfyren, og var på tur til å sette brødene inn i en varm ovn. Uten forvarsel eksploderte glasset i ovnen! Det føltes som om glasset hoppet ut av døra og spredte seg i tusen biter ut over gulvet. Jeg hoppet forskrekket tilbake! Mannen min bannet høyt.

 
 
Hva om lille Aila hadde krabbet rundt på gulvet fremfor ovnen da dette skjedde? Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg holdt henne i armene mine og at hun ikke var på gulvet og lekte. 



Er dette mulig, tenkte jeg forskrekket. Kan glasset på ovnen bare knuses i tusen biter helt uten forvarsel? Jeg ante ikke at noe slik kunne skje. Forskrekkelsen min ble ikke mindre da jeg la ut en melding på facebook om hendelsen og fikk flere kommentarer fra andre som hadde opplevd nesten det samme. Er det virkelig meningen at man skal godta at slikt "bare kan skje"?

Det som knustes var sikkerhetsglasset i herdet glass, altså det ytterste glasset i ovnen. Dette glasset var varmt fordi ovnen hadde blitt varmet opp til å gjøre klar til steking av brød. Varmt glass som dusj over vår 9 måneder gamle baby? Det er jeg IKKE villig til å akseptere som farer hun kan bli utsatt for!

Dagen etter hendelsen forsøkte jeg å kontakte IKEA, hvor ovnen er kjøpt. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg startet å forfatte en e-post, men fant ingen e-mail adresse til IKEA. De vil rett og slett ikke at man skal kunne kontakte dem via e-post. Merkelig! Jeg forsøkte også å ringe service-nummeret til bedriften, men der satt jeg i over 20 minutter og hørte på dårlig ventemusikk til jeg bare ga opp og la på. Det var ikke før tirsdag at jeg fant et annet nummer man kunne ringe. Mannen min tok da kontakt med Ikea, som har lovet oss at en lokal reparatør skal ta kontakt. Jeg venter spent!

I mellomtiden fant jeg på å kontakte lokalavisa angående denne saken. Her ser du resultatene av det:
http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article6856443.ece

 
 
Saken havnet også på nettavisen:

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3676298.ece

søndag 8. september 2013

Baby og studier - lar de seg kombinere?

Da jeg gikk gravid var jeg lykkelig uvitende om hvordan det ville bli å få en liten baby i hus. Jeg var 40 år, verdensvant (trodde jeg), og var sikker på at det kom til å gå helt fint å kombinere baby-tilværelse med studiene mine. Jeg hadde studert i litt over ett år. Spennende studier i psykososialt arbeid med barn og unge, et masterstudium over 3 år på deltid.

Det vil vel ikke være noe problem å føde babyen i november, skippe studiesamlinga i november og ta eksamen i desember, tenkte jeg djervt. I samme slengen tenkte jeg å ta en eksamen til i februar, ha 2 måneder praksis i mars og april og levere prosjektskisse i mai. Alt mens jeg gikk hjemme med en liten baby. Mannen min kunne jo ta sin del av permisjonen mens jeg skulle i praksis, babyen ville jo være hele 3 måneder da, så det skulle jo gå helt fint!

SÆRLIG!

Totalt overveldet av situasjonen, fødselen, ammetåka og den altoppslukende følelsen av å bli mor, innså jeg at jeg aldri i livet ville klare å levere en fornuftig eksamen kun 3 uker etter fødselen. Ikke ville jeg klare å gå fra det lille nøstet mitt etter tre måneder heller! Jeg kom meg knapt ut døra de første månedene! Høydepunktet var da jeg klarte å dra på barseltreff og være der i 2 timer uten at Aila gråt så alt for mye. Jeg kunne bare glemme å dra alene til byen, gå i butikker og på cafè. Det funket ikke!

Jeg innså fakta ganske raskt, søkte om permisjon fra studiene, og har ikke angra ett sekund på den avgjørelsen. Nå er snart permisjonen over. Jeg skal tilbake på jobb, og jeg skal tilbake til studiene. Nå tenker jeg på hvordan jeg skal kombinere småbarnslivet med et studium som er nesten 60 mil unna OG skal vare i 2 uker i strekk. Jeg kan jo ikke forlate babyen min! Løsningen er å ta med både mann og barn på slep når jeg skal til Tromsø i november. Det blir koselig! .... og dyrt.

Hvordan klarer andre mødre å kombinere studier med baby? I fjor hadde vi ei som var høygravid den første samlinga, og som dukket opp på neste samling med en liten baby i armene. Andre mødre jeg vet om klarer (fint?) å dra bort i et par uker i slengen uten å ha med babyen. Er det bare meg som ikke får dette til?

Jeg gleder meg til å gjenoppta studiene, det skal bli godt å bruke hodet igjen. Heldigvis har jeg mulighet til å ta med meg mann og barn på samling i november, og kanskje får jeg det til i januar også. Vi får se. Nå satser jeg på at det tykke teflon-belegget i hjernen min er slitt bort, og at amme-tåka letter såpass at jeg klarer å lese hva som står i de vitenskapelige artiklene.

Mamma - hvordan gjettet du at jeg har spist is?
 

fredag 6. september 2013

Ikke godt valg, men sjokk-valg!

Jeg har ennå ikke kommet meg over sjokket! Det må jo være graviditeten og den nyervervede mamma-rollen som har totalt endret hjernen min, tankene mine og følelsene mine. At det går an!

Du skjønner kanskje ikke hva det er jeg roper for? Det gjelder valget, selvfølgelig. I "alle" år har jeg vært en SV-kvinne, kun avbrutt av en tendens til å like Rødt. I år ble jeg lettere overraska av at de valgomatene jeg testet viste at jeg burde stemme MDG (miljøpartiet de grønne). Lenge vurderte jeg faktist å stemme på miljøpartiet, nettopp fordi miljø ER viktig. Dessverre fant jeg ut at partiet falt flatt igjennom på de fleste andre punkter jeg bryr meg om, slik som familie, utdanning og helse. Da de i tillegg kom med et fjasete utspill om at hasj skulle legaliseres, da var min avgjørelse tatt. Det ble IKKE MDG.

Her om dagen kom jeg over denne siden fra babyverden hvor de har stilt de fleste partiene 13 spørsmål om familiepolitikk. Jeg leste gjennom de ulike svaralternativene til alle partier. Det var her sjokket kom! Jeg er mest enig med.... med..... ja jeg vet ikke om jeg tør si det engang! Med kristelig folkeparti!??!! (Unnskyld alle utropstegnene, men dette er virkelig et sjokk for meg!!)

Hvordan kan dette ha skjedd? Fra SV til KRF? Er det kanskje slik at en graviditet og en fødsel ikke bare forandrer kroppen, men også hjernen og sjela? Bare så det er sagt, jeg er ikke kristen, så det å stemme KRF har aldri tidligere falt meg inn. Men jeg tror det var det grunnleggende verdisynet til partiet som falt i smak. Allerede etter første spørsmål lot jeg meg begeistre. Her er spørsmålet og svaret:

1. Ultralyd: Ønsker dere å innføre tidlig ultralyd (uke 12) for alle gravide?
Svar: Nei, KrF er i mot at alle gravide skal få tilbud om tidlig ultralyd. Kunnskapssenteret har konkludert med at det ikke er dokumentert gjennom forskning at innføring av tilbud om tidlig ultralyd til alle gravide har noen helsegevinst. KrF synes at dagens ordning, der gravide kan få ultralyd når som helst i svangerskapet dersom de føler uro for at svangerskapet ikke utvikler seg normalt - på medisinsk indikasjon, er en god ordning.

Selv om mange gravide i dag velger tidlig ultralyd, vil et tilbud til alle sette en norm – vi som samfunn gir et klart signal om at det er et mål å oppdage barn med Downs syndrom. I Danmark fødes nesten ikke barn med Downs syndrom lenger, etter at alle kvinner fikk tilbud om ultralyd/fosterdiagnostikk i 12. uke, noe de omtaler som en suksess. Utviklingen på dette feltet i Danmark er skremmende. Det viser at rutinemessig tidlig ultralyd til alle gravide fører til et sorteringssamfunn der noen blir valgt bort. KrF mener dette gir oss et mindre mangfoldig og et kaldere samfunn, og det også gjør noe med holdningene hos folk. Vi vet at enkelte danske foreldre som har fått barn med funksjonshemminger, nærmest har blitt møtt med oppgitthet fra andre fordi de har valgt å få barn som «koster samfunnet ekstra». Heldigvis er det ikke alle som tenker slik, men en slik tankegang er et uttrykk for et menneskesyn som KrF tar sterk avstand fra. Mennesket får ikke sin verdi på bakgrunn av hvilke egenskaper det har, eller hvor mye det kan produsere og bidra til samfunnet. Alle mennesker er like mye verdt og har akkurat like stor rett til å leve, ene og alene fordi de er mennesker. Praksisen med tidlig ultralyd til alle og det at fostre med Downs syndrom sorteres bort er også en tankevekker fordi det reiser spørsmålet om hva som er det neste som kan sorteres bort. KrF ønsker ikke et samfunn der det mer og mer legges opp til at alle skal være «perfekte». Et samfunn som begir seg ut på å utelukke enkeltgrupper, kan ende opp med å ikke ha plass til noen. (Hentet HER)

Så.... eh... ja man kan vel si at jeg ble frelst?

 
 
En liten tilføyning.... Det virker kanskje som at jeg har endret ståsted politisk på bakgrunn av ett enkeltspørsmål. Det er altså ikke tilfelle. Det ene spørsmålet nevnt over var bare ment som et eksempel på det jeg mener er viktigst i valgkampen, nemlig ikke enkeltsakene men de grunnleggende verdiene i samfunnet. Jeg synes alt for ofte at valgkamp handler om enkeltsaker og ikke om de store linjene. Jeg undersøkte selvsagt mye mer om partiet og fant ut at de sto meg nærmest ideologisk.


torsdag 5. september 2013

Høst-stemning

Høsten har alltid vært min absolutte favoritt-årstid. Etter mange måneder med lys døgnet rundt begynner det å mørkne om kveldene. Luften blir kjøligere, nesten litt krisp-aktig. Naturen skifter farger.





Jeg er så heldig at jeg bor rett i nærheten av et flott naturområde. Dette året i mamma-permisjon har også bragt meg nærmere naturen, med daglige gåturer ute i all slags vær i alle årsider. Nå gleder jeg meg til å nyte den siste måneden i mamma-perm mens høsten utfolder seg.


 
Er du glad i høsten?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...