mandag 25. mars 2013

Minus 50 kilo

I morges gikk jeg på vekta. Tallene 62 lyste mot meg. 62 kilo. I dag er mitt offisielle jubileum: minus 50 kilo siden toppvekta mi for 1.5 år siden. Det er nesten uvirkelig å tenke på at jeg på så kort tid har mistet 50 kilo kroppsvekt. Jeg er så forandret men allikevel er jeg den samme.

Det å gå ned så mye i vekt har vært en merkverdig reise som jeg aldri kunne ha forestilt meg. Den første tiden etter operasjonen stresset jeg veldig med vekta. Veide meg minst en gang om dagen, hver dag. Misset aldri morgenavtalen min med badevekta. Avtalen var den samme hver morgen: Naken på vekta etter at jeg hadde vært på do. Gud forby at jeg hadde på meg ei t-skjorte som kunne dra opp tallet med 0,01 kilo! Med andre ord... vekta og jeg har alltid hatt et anstrengt forhold etter årevis med vekselsvis slanking og overspising.

Det var spennende men også frustrerende å følge med på vektnedgangen den første tiden etter operasjonen. Ei uke kunne jeg gå ned 3 kilo, den neste uka sto vekta helt stille. Noen ganger gikk jeg litt opp i vekt, og da mista jeg nesten troen på at dette ville virke. Jeg så for meg at de hadde koblet feil inni magen min, slik at operasjonen ikke virka på meg og jeg endte opp 50 kilo tyngre enn før!

Etter hvert slapp den verste vekt-angsten. 3 måneder etter operasjonen hadde jeg gått ned 20 kilo, og jeg følte meg bedre enn på lenge. Garderoben min måtte totalrenoveres, og kredittkortet mitt skrek av fortvilelse så mye ble det brukt! Men det var skikkelig morsomt å shoppe, for nå kunne jeg driste meg inn i normale butikker. Jeg passet klær i andre butikker enn KappAhls avdeling for gigantstørrelser.

Et par måneder senere, og ytterligere 10 kilo mindre oppdaga jeg at jeg var gravid. Kroppen min gikk gjennom en ny forandring. Armer og ben krympet i takt med at magen min vokste. Jeg følte meg så flott, kjente meg tvers igjennom lykkelig og alle kommenterte at jeg strålte. Jeg som alltid har skammet meg over min store mage var litt engstelig for hvordan jeg ville takle å få stor mage igjen midt opp i prosessen med å gå ned i vekt. Det ble helt annerledes; jeg elsket magen min og resten av kroppen min.

Da babyen ble født kom en ny kroppslig forandring: Jeg raste ned 15 kilo i vekt på 10 dager. En del var sikkert vann etter graviditeten, men samtidig merket jeg at kroppen min forandret seg igjen. Plutselig var magen min slapp, og jeg passet ingen av klærne jeg kjøpte før jeg ble gravid. Det var en ny runde med shopping. Denne gangen var det en merkelig følelse. Ikke bare passet jeg det meste av klær i vanlige butikker, men det meste jeg prøvde var for stort.

Nå ser jeg meg i speilet 50 kilo mindre enn det jeg har vært vant til å være i mange år. Jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke lengre er overvektig, for det var veldig slitsomt både fysisk og psykisk. Samtidig tror jeg ikke at jeg helt har blitt vant med den nye kroppen min. Armene og føttene er tynne, magen slapp og ansiktet mitt er halvparten i størrelse. Mange jeg kjenner passerer meg på gata uten å hilse, de kjenner meg ikke igjen. De som kjenner meg igjen stopper opp og kommenterer: "gud så tynn du har blitt!" Det blir ofte sagt i en tone som forteller: "nå har du blitt for tynn, det er ikke pent". Jeg likte det bedre da jeg fikk kommentarer om at jeg strålte og var flott.

Det å se seg i speilet er et morsomt syn. Jeg har hengerumpe som en 80 år gammel mager gubbe! Plutselig har jeg oppdaget at overkroppen min er lang, lengre enn gjennomsnittet. Jeg har hud som henger på de rareste plassene: under armene, innsiden av lårene, på magen og under haka. Jeg som alltid har vært vant til å være rund, jeg aner plutselig ikke hvordan kle denne merkelige og "guttete" kroppen. Kanskje jeg må melde meg på en slik "bli-ny spalte" i et ukeblad for å få tips til hva som kler meg og hva som ikke kler meg?

Det er mange fordeler med å ikke være overvektig mer. Jeg har mer overskudd, det er superlett å gå turer, jeg trenger ikke handle klær i spesialbutikker og jeg skammer meg ikke over meg selv. Men en liten del av meg har begynt å savne de runde armene jeg hadde, de fyldige lårene mine og de myke kinnene mine, den stramme huden min og den fine gløden jeg hadde. Det vil nok ta litt tid å venne meg til denne nye kroppen.

Her er bilde av meg når jeg er høygravid  :)

Bloggurat

Jeg har presentert bloggen min på bloggurat:

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/e1bf530fae8fedf9e0400a6ae2ba988a025f097e


http://bloggurat.net/kart/registrere/3930/hammerfest

søndag 24. mars 2013

Barføtt?

Merkelig navn på en blogg, tenker kanskje noen: Barføtt? Hva har det med noe som helst å gjøre?

De fleste som kjenner meg vet at jeg helst tilbringer livet barføtt. Bortsett fra at jeg er konstant varm på føttene slik at jeg ikke klarer å gå med sokker på, så er det også noe svært befriende å kunne vifte med tærne når jeg vil. Fri og uhemmet. Det gir meg også bedre bakkekontakt, og det kan trenges i støytene. Jeg har nemlig en tendens til å drømme meg bort, og da går jeg meg gjerne litt vill i store visjoner om alt jeg skal få til her i livet. Så bakkekontakt er da en lur ting!

I tillegg tenker jeg at i denne bloggen skal jeg være ganske personlig. Det blir nesten som å kle seg naken. Ikke vær engstelig, jeg beholder trusa på! Men ganske så barføtt blir det. Jeg vil gjerne fortelle åpent og ærlig om min slankeoperasjon og tiden etterpå, samt prosessen med å bli gravid og plutselig befinne meg i rollen som nybakt mamma i en alder av 40 år. Kanskje viser jeg noen av drømmene mine også her, jeg får se hvor dristig jeg vil være.

Litt kort om hvem jeg er aller først: Jeg heter Beate og er nå 41 år gammel. Jeg er gift med drømmemannen, han fant jeg for nesten 9 år siden..... eller var det han som fant meg? Jeg er ikke sikker. Sikkert er det imidlertid at alliansen ble riktig så bra. Jeg ble også samtidig stemor til to flotte unger. Kanskje jeg ikke kan kalle de for unger nå mer, da de er henholdsvis 16 og 18 år gamle. Stemor-rollen har gått veldig bra, men savnet etter egne barn har alltid vært der. Etter å ha forsøkt å få barn i 15 år, var jeg rimelig sikker på at jeg måtte gi opp den drømmen. Det var helt til jeg tok en gastric bypass-operasjon i oktober 2011, og jeg satt med en positiv graviditetstest i hånda et halvt år senere. Nå er jeg stolt mamma til vakre og nysgjerrige Aila.

Av yrke er jeg utdannet psykiatrisk sykepleier, men jeg har vært innom litt av hvert i jobbsammenheng. Nå er jeg i mammapermisjon fra jobben som veileder i fosterhjemstjenesten (Bufetat), og før det jobbet jeg som høgskolelærer på sykepleieutdanninga. Har også startet på et masterstudium i psykososialt arbeid med barn og unge, som jeg håper å få fullført etter hvert. Foreløpig har jeg lagt alt annet på is mens jeg konsentrerer meg om å bli kjent med min flotte datter og tilbringer hverdagene sammen med henne. Denne tiden vil jeg nyte til fulle, for tiden går så fort. Plutselig er hun voksen og flyttet hjemmefra!

lørdag 23. mars 2013

Snart 40, feit og barnløs

Der satt jeg i sofaen en sen kveld for nesten to år siden: snart 40 år, feit og barnløs. Det føltes som om alle togene hadde gått og jeg satt alene igjen på en øde stasjon i ingenmannsland. Hva nå? Jeg som hadde lyktes på alle andre områder i livet mitt bortsett fra to, jeg følte meg totalt mislykket. Jeg hadde forsøkt iherdig alt av slankekurer og opplegg for å gå ned i vekt uten at det hadde gitt varige resultat. I tillegg hadde jeg forsøkt å bli gravid i like mange år uten nevneverdige resultat. Polycystisk ovariesyndrom kalte legene det. En hormonsykdom som rammer mange kvinner og som resulterer i overvekt, vanskelig for å gå ned i vekt og ufrivillig barnløshet. Navnet skjemmer ingen, sies det. Vel, det hjalp meg ikke så mye heller. Jeg hadde for kort tid siden fått beskjed fra sykehuset om at jeg var for gammel og for tykk til å få hjelp til prøverørsbehanding (ivf-behandling). Det var virkelig et spark i magen!

Når alt annet er forsøkt så står man igjen med det mest opplagte tilbake: man forsøker noe ekstremt. Den kvelden i sofaen visste jeg hva jeg måtte gjøre. Tanken hadde vært der i mange år, men det var først nå jeg innså at alt annet var forsøkt og at dette var siste utvei for meg. Jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle slankeopereres, og det skulle skje NÅ. Neste morgen snakket jeg med mannen min, og allerede kort tid etterpå refinansierte vi huslånet. Jeg valgte å ta gastric bypass operasjon og valgte Aleris privatsykehus i Oslo til å utføre jobben. Når man går så drastisk til verks som å legge seg under kniven, da er det lurt å velge de beste til å utføre jobben, tenkte jeg.

3. oktober 2011 var operasjonsdatoen. Mannen min var med til Oslo som god støtte. Jeg hadde valgt slankeoperasjon i visshet om at vi da ikke ville ha råd til privat prøverørsbehandling i tillegg. Det føltes en periode som om jeg hadde valgt å bli slank fremfor å få egne barn. Samtidig hadde jeg lest at gastric bypass-opererte hadde større sjanse for å bli gravid, så jeg øynet et håp om at det også skulle gjelde meg. Legene gir advarsler om at man bør vente ett til to år etter operasjonen før man forsøker å bli gravid. 6 måneder etter min slankeoperasjon sto jeg der med en positiv graviditetstest i hånda, da var jeg allerede nesten 2 måneder på vei.

Den 26 november, 10 dager på overtid fødte jeg en velskapt datter på 4 kilo. Noen få uker senere var jeg normalvektig for første gang siden ungdomstiden. Jeg hadde på like over ett år gått ned 50 kilo og i tillegg født en velskapt baby. Nå er lille Aila blitt 4 måneder gammel, jeg stortrives som mamma, og jeg kan trygt si at hele livet mitt har blitt totalt snudd opp-ned! Jeg har så lyst til å gå tilbake og trøste den fortvilte 39 år gamle Beate som innerst inne trodde alt håp var ute, og si til henne: Du vil ikke tro det, men om under to år vil alt ha ordnet seg!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...