fredag 31. mai 2013

Introspection

Jeg må bare tipse dere om ei dame jeg nettopp oppdaga! Hun har tatt en slankeoperasjon, gått ned 50 kilo, og så har hun laget et kunstprosjekt av kroppen sin og den overflødige huden etter det store vekttapet. Prosjektet heter "Introspection" og damen heter Tine Dyrkorn. Snakk om flott og modig dame!

Bildet er hentet HERFRA. Besøk gjerne siden og se de andre fantastiske bildene av henne.

"Jeg vil gjøre narr av klisjeene i dagens kroppsfikserte samfunn. Jeg vil bryte med alt som heter tabu. Jeg vil få frem min prosess på ett dypere plan der jeg setter fokus på hvor fremmed man kan føle seg i sin egen kropp og ikke minst hvor vakker en kropp er selv om det ikke faller inn under idealkroppen i et overfladisk samfunn", sier Tine. Les mer om prosjektet hennes på NISS.

Her er et intervju med dama:


Dette er altså ett resultat av en slankeoperasjon, noe som sjeldent snakkes om. Det er jo forventet at når man blir tynn så er alt bra! Jeg har også en del overflødig hud rundt omkring. Dette var litt sjokkartet i begynnelsen, men jeg holder på å venne meg til min nye kropp. Det tar jo tid.

Jeg synes dette prosjektet utfordrer forestillingen vi alle har om hva som er vakkert og hva som er "riktig" kroppsfasong. Bildene inspirerer meg til å akseptere min kropp slik den har blitt og forsøke å legge vekk streben etter det perfekte. For hvem av oss er vel egentlig perfekt?

Foto: Tine Dyrkorn

onsdag 29. mai 2013

Sove-så-søtt

Her i heimen fungerer leggerutinene for 6 måneder gamle Aila slik: Mor (altså jeg) ammer Aila i storsenga til hun sovner (Aila, altså... ikke mor. Vel, noen ganger sovner mor også og våkner desorientert en time senere). Hvis Aila våkner igjen, noe hun gjerne gjør, ja så får hun puppen igjen til hun sovner. Dette er sikkert ikke etter forskriftene eller anbefalingene fra ekspertene, men det har hittil fungert bra for oss.

Men den siste tiden har hun slitt litt ekstra med å finne roen. Da har det gått med nesten hele kvelden å legge henne. Det er jo bare så lenge man kan amme før det blir fullt i den lille magen, og er det fullt så vet hverken hun eller jeg hva vi skal finne på for å få henne til å sovne. Her om dagen forsøkte jeg en liten trilletur ute i vogna. Hun sovner jo ganske raskt når jeg legger henne i vogna på dagtid, så det blir sikkert bra, tenkte jeg optimistisk. Vel, det fungerte IKKE. Hun gråt det første kvarteret, og det siste kvarteret på tur hjem igjen hylte hun høyere og høyere. Jeg er sikker på at jeg fikk mange rare og skulende blikk etter meg av forbipasserende på gata, men jeg hadde ikke tid til å sjekke. Vel hjemme igjen sovnet hun ikke før klokken 23 på kvelden.

Da hun igjen begynte å tulle med sovinga i går kveld, etter at jeg hadde brukt en time på amming og hun hadde sovet kun en halv time for så å våkne igjen, så tilkalte jeg forsterkninger (les: far i huset). Han trøstet og bar, vugget og sang. Til slutt begynte hun å glippe med øynene, og han la henne i sin egen seng. Der sov hun resten av kvelden.

En time senere krøp jeg opp i dobbeltsenga etter å ha stått og sett på lille Aila sovende så søtt og stille i senga si. Dobbeltsenga var plutselig så enormt stor. Der var ingen armer som skulle daske meg i ansiktet, ingen små lubne ben som skulle kose-trø meg på magen, ingen nese som skulle snuse opp puppen min så snart jeg kom og la meg. Lille Aila er plutselig blitt så stor, tenkte jeg mens jeg forsøkte å svelge unna tårene jeg kjente ville presse seg frem. Hun har nettopp fått tenner, har begynt å ake seg fremover, spiser litt grøt, og nå skal hun plutselig også sove i egen seng!

Så kom tårene trillende. Mannen min kikket forundret på meg der jeg lå og snufset. Var det ikke en fin ting at hun sov i egen seng, og vi kunne få sengen for oss selv for første gang på 6 måneder, kanskje? Joda, fint.... men samtidig skremmende! Jeg vet ikke om mamma-hjertet er forberedt på slike store og plutselige omveltninger.

mandag 27. mai 2013

Skapnerd?

"Du er litt nerd" sa mannen min til meg kort tid etter at vi ble sammen. "Næhæi!" svarte jeg kontant. Jeg så på meg selv som en ganske vanlig jente med normale jente-interesser slik som shopping, mote, byliv, reiser, musikk osv. Ikke var jeg noen nerd! Men mannen min mente det altså som et kompliment, ikke som en fornærmelse.

Vel, jeg anser fortsatt meg som ei normal dame med interesse for helt vanlige dame-ting, men må nok innrømme at jeg kanskje har en liten nerd i meg. Her er noen av tegnene:

Jeg liker matte!
Jepp, jeg lyver ikke! Jeg var alltid flink i matte på skolen, og tall og tallkombinasjoner er gøy. I hodet mitt kan det plutselig surre et regnestykke eller to. Sånn for eksempel brukte jeg å regne ut gjennomsnittshastigheten i hodet mitt hver gang jeg kjørte langturer i forbindelse med jobben min. Jeg tar de fleste regnestykkene lett i hodet før noen andre klarer å komme på svaret, til og med raskere enn mannen min som har vært mattelærer på videregående.

Tallrekker fester seg automatisk i hjernen min.
Jeg kan selvfølgelig personnummeret mitt og til kjæresten min utenat. I tillegg kan jeg alle bankkontoer utenat (både nåværende og tidligere kontoer). Videre husker jeg mange telefon-numre, bursdager, bilskilt og andre viktige og mindre viktige tall. Men spør meg om navn.... der er jeg håpløs!

Jeg fikk gode karakterer på skolen.
Gode karakterer var lett for meg å få, jeg trengte ikke å pugge for å oppnå gode resultater. Tror jeg er heldig og har en god hukommelse i tillegg til god gjetning og logisk sans. På den måten fikk jeg toppkarakterer på prøver jeg ikke engang leste til. Vennene mine mente dette var et svært irriterende karaktertrekk hos meg!

Jeg elsker science fiction og fantacy.
Mannen min falt blant annet for meg fordi jeg hadde lest "Ringenes herre" før filmene kom ut. Min absolutte favorittbok som barn var "Den uendelige historie" av Michael Ende. I voksen alder har jeg lest "Ender`s game" og grått. Jeg digga "Babylon 5", "Star trek", og min favorittserie over alle er "Battlestar Galactica".

Jeg har spilt dataspill i et døgn i strekk, uten annet enn tissepauser.
Eller kanskje det var mer enn ett døgn. Jeg ble hekta på spillet "Civilization 2" for mange år siden. Der gikk det mange timer, gitt. Nå i voksen alder med jobb, mann, barn, hus og andre ting strekker dessverre ikke tiden til, så da må jeg nøye meg med å sitte med laptopen i fanget et par timer på kveldstid.

Jeg elsker også hjernetrim-oppgaver.
Faktisk har jeg alle utgavene av bladet "Hjernetrim" som ble utgitt, og jeg gråt en skvett da bladet ikke kom ut mer. Jeg gikk over til å løse "Sudoku-oppgaver" og likte det, men det var liksom ikke helt det samme.

..... men sånn ellers er jeg en helt normal dame som liker "Sex og singelliv", shopping, mammating, skriving, samt fjellturer og sånt.

Hva med deg? Har du litt nerd gjemt i deg?

søndag 26. mai 2013

Aila 6 måneder

I dag er vakre Aila 6 måneder gammel. Ja jeg vet det er en klisjè, men det er også sant.... tiden flyr avgårde! Jeg går i min egen lille boble her hjemme, tilbringer tiden sammen med min datter og forundres og forbauses daglig av alt hun rommer og alt hun gir meg.

På morgenen blir jeg vekket av verdens vakreste smil
 
Hun elsker å ta tran, her venter hun i spenning på sin daglige dose
 
Kjempefascinert av Buster, perserkatta i huset. Fascinasjonen er IKKE gjensidig, hehe.
 
Rygging og rulling er oppdaget, man kommer seg langt med det.
 
Aila elsker å bade!
 
Ikke særlig trøtt, nei! I pysjen og klar for senga.
 

 
Gratulerer med dagen, vakre Aila Olivia! 

fredag 24. mai 2013

Naturlig fødsel?

Jeg fikk lyst til å dele her på bloggen noe veldig spesielt som jeg opplevde da jeg fødte Aila for 6 måneder siden. Det handler om å se ting som ikke nødvendigvis er der, og det handler om noe som mange kaller overtro og oppspinn. Andre velger å kalle det for alternativt. Jeg har opplevd lignende ting før, og opplever det kanskje mer som noe naturlig selv om det er veldig spesielt.

Da jeg endelig var fødeklar og riene hadde herjet en stund dro mannen min og jeg til sykehuset. Dette var i 5-tiden mandags morgen den 26. november. Som førstegangsfødende ante jeg ikke hva som ventet meg, men jeg hadde sett for meg en naturlig fødsel uten hjelpemidler og kunstig inngripen. Jeg skulle finne urkvinnen i meg og føde naturlig!

Straks jeg trådte over dørterskelen til fødeavdelinga koblet de meg opp med all slags ledninger og registreringer. Jeg kunne knapt bevege meg. Da riene ble vondere og vondere hadde jeg en meter jeg kunne stå og gå på, og jeg måtte passe på for å ikke vikle meg alt for mye inn i ledningene. Ikke videre naturlig, nei. Etter 6 timer med hyppige rier uten noe særlig hvile imellom slagene, ba jordmoren meg pent om å vurdere epidural-bedøvelse. Det var lite fremgang å spore, fødselen kom ennå til å vare i mange timer, mente hun. Jeg som hadde bestemt meg for den naturlige fødselen, kapitulerte og takket ja.

Epiduralen virker og jeg får en etterlengtet pust i bakken


Da epiduralen begynte å virke, fikk jeg hvile en stund. Men epiduralen gjorde slik at riene avtok, og jeg måtte kobles opp med flere ledninger: intravenøs drypp med oxitocyn, noe som skulle fremkalle rier. De neste timene tilbragte jeg i senga med et hav av ledninger koblet til all slags deler av kroppen min, uten smerter av noe slag. Er dette en fødsel, funderte jeg over der jeg lå.

Sent på ettermiddagen begynte de å snakke om keisersnitt, både jordmødrene, legen og overlegen. NEI! ropte jeg inni meg. Det var ikke slik jeg skulle føde! Jeg som hadde vært så rolig under hele fødselen, gitt meg over til deres ekspertise, jeg begynte nå å gjøre meg klar til å protestere. Det skulle IKKE bli keisersnitt etter nesten et døgn med rier, smerter, slit og usikkerhet.

Plutselig var jeg alene i rommet, bare et lite sekund eller tre. Jordmødrene sto på gangen og rådslo, mannen var på toalettet, legen hadde gått for å tilkalle overlegen igjen. Det var da jeg så henne..... min bestemor Hilda. Hun sto nede ved fotenden i senga og smilte. Hjertet mitt fyltes av ro og styrke, øynene mine så plutselig uklart da de ble fylt av tårer. Hun sa ingenting, men jeg følte inni meg og visste i det sekundet at alt kom til å ordne seg. Jeg skulle føde naturlig, og det skulle skje nå snart. Om kort tid skulle jeg bli mamma, og min bestemor var her for å passe på oss; lille Aila og meg.


Like etterpå fyltes rommet igjen av mennesker. Jordmoren klemte hånda inn mellom bena mine, jeg var for nummen til å føle noe som helst. Hun konstaterte at det var full åpning og jeg var klar til å presse. Like under en time senere ble mitt lille mirakel lagt på brystet mitt. Inni meg takket jeg bestemor Hilda for støtten. Lykkelig, sliten, forundret.

I ettertid har jeg tenkt på det at jeg så bestemor Hilda der. Det kunne jo ha vært min fantasi som spilte meg et puss. Jeg velger å tro på det jeg så og følte, og mener at hun viste seg for meg. Bestemor Hilda døde for noen år siden. Jeg var også overrasket over at det var henne jeg så. Jeg hadde nemlig et veldig nært forhold til min andre bestemor, Erna. Det hadde vært mer naturlig at hun kom frem.

Hva var det som skjedde? Jeg har valgt å ikke gruble for mye på det, men bare ta imot og takke for den spesielle støtten og den unike opplevelsen. Jeg har også valgt å se på det jeg opplevde som noe naturlig, selv om mange nok ikke er enige med meg i den beskrivelsen.
....min naturlige fødsel :)

onsdag 22. mai 2013

Kort med øran, takk!

I mange måneder har jeg spikket og spart for å oppleve det å ha langt hår, i alle fall halvlangt sånn ned til skuldrene. Spareprosjekt har jeg forsøkt meg på flere ganger før, men har alltid gitt opp et sted rett nedfor ørene. I dag kapitulerte jeg igjen, styrtet til frisøren og ba henne rake vekk alt! Her ser dere meg før jeg klikka:
 

Førbilde: Håret dekker så vidt ørene

Førbilde: Forferdelig frisyre, forsøker fortvilet å rette på inntrykket ved å ha håret bak ørene.
 

Etter fødsel, amming og slankeoperasjon bestemte håret mitt seg for at det rett og slett ikke giddet mer, og begynte å falle av i store dryss. Jeg tettet sluken hver gang jeg dusjet. Først når jeg vasket håret og dro digre hårdotter ut med hendene, deretter når jeg tørket håret og dusjgulvet igjen ble pelskledd (ja jeg måtte tørke håret mens jeg sto i dusjen slik at baderomsgulvet ikke fikk pelslaget mitt).

Etter: Kort ved ørene, takk!

Etter: Vennligst se bort fra det stygge munnsåret ;)

Sånn gikk altså mitt spareprosjekt! Kanskje like greit å innse fakta: Jeg trives best med kort hår.


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/e1bf530fae8fedf9e0400a6ae2ba988a025f097e

lørdag 18. mai 2013

Bunad på hjernen

Merkelig den mammarollen! Jeg tror det å bli mor gjør hjernen litt forskrudd! Plutselig våkner jeg opp, ser meg selv litt sånn utenifra, og skjønner at jeg ikke kjenner meg selv igjen. For gjett hva den tullete hjernen har fått meg til å tenke på nå?! Jeg ønsker meg BUNAD!

La meg først forklare en ting. Mitt forhold til 17 mai har i mange år vært heller labert. Jeg har ikke skjønt vitsen med å marsjere i utakt mens man hoier og skriker, gjerne i en bunad som er tre nummer for stor, og så varm at man kveles. Å betale flere titalls tusen kroner for et plagg man ufrivillig trer på seg en gang i året og lider hele dagen, nei det så jeg ikke vitsen med. I mange år feiret jeg 17 mai med å liste meg via bakgater hjem fra fest tidlig på morgenen. Med festkjolen i en krøll og håret i uorden forsøkte jeg som best jeg kunne å unngå de nystrigla og bunadskledde på sin tur til tog-oppstilling. Resten av dagen brukte jeg å tilbringe i senga i håp om at korpsmusikken ikke skulle sprenge trommehinnene mine.

Etter som årene gikk ble det sjeldnere og sjeldnere festligheter på 16 mai, men tog-marsjeringa mi tok neppe av selv om formen var bedre 17. mai. Lat som jeg var tilbrakte jeg fortsatt dagen i senga. Da jeg traff min nåværende mann og plutselig befant meg i rollen som stemor, måtte jeg prioritere litt annerledes. Det ble 17.mai-tog, pølser og fest på samfunnshuset. Et år husker jeg vi gikk i snøstorm, med dunjakka godt pakket rundt meg. Tuba-dama i korpset måtte måke snøen ut av hornet med spade! Men fortsatt holdt jeg stand og kjente ingen plass at det fristet med bunad.

Hva har nå skjedd med hjernen min siden jeg plutselig har lyst å ikle meg denne merkelige drakten? Kanskje er det slik at når man blir mamma så settes det inn en ekstra chip i hjernen som overkjører alle tidligere program? Tradisjoner, ritualer, sosial tilhørighet og identitet blir viktig. Man gir opp drømmen om å reise jorda rundt og får i stedet lyst på stasjonsvogn, hus med hage, og .... ja nettopp: BUNAD.

Hvilken bunad skal man velge? Er det "lov" å velge en bunad fra et område man ikke har tilknytning til? Jeg synes denne bunaden er så vakker:
 
Beltestakk fra Bø i Telemark
Bildet er hentet HER.
 
 
Men Finnmarksbunaden er også fin, i tillegg er det jo flott å ha noe fra det stedet man er fra.
 
Bildet er hentet HER.
 
 


 Har du bunad? Hvilken bunad synes du er finest?

tirsdag 14. mai 2013

Ikke Albert Åberg!

Å nei! Albert Åberg!

Jeg liker ikke Albert Åberg!
 
Han er skummel og har jo et digert hode! Ikke normalt!
 
Mamma!! Slutt å ta bilder og kom å trøst meg!


lørdag 11. mai 2013

Kropp og sånnt

6 av 10 kvinner er misfornøyd med kroppen sin forteller kk i nettutgaven. Dette er resultatet av en britisk undersøkelse. Jeg tror at tallet er høyere! En uhøytidelig meningsmåling på samme siden bekrefter mistanken min. 85% svarer der at de enten er veldig misfornøyd eller av og til misfornøyd med kroppen sin.

Jeg har i de fleste av mine leveår vært i den kategorien hvor jeg var veldig misfornøyd med min kropp. Denne gangen svarte jeg "Nja, egentlig ikke misfornøyd". Jeg er egentlig ganske fornøyd med kroppen min!



La meg bare først poengtere at man ikke nødvendigvis får drømmekroppen når man går mye ned i vekt. Det blir en del ekstra hud til overs litt rundt omkring, og det ser ikke alltid like lekkert ut. For eksempel undersiden av armene og i armhulene der jeg har nok ekstrahud til å dekke ett års forbruk av pølseskinn! Magen min er kvapsete, bløt, og et par nummer større enn resten av kroppen min. Det står ikke bedre til med innsiden av lårene mine. Hvis jeg ligger på ryggen og strekker beina i været, så samler det seg et lite "telt" med hud rundt lysken. Rumpa mi er så og si fraværende.... bortsett fra hudfoldene som så strategisk har lagt seg helt nederst på rumpa, der i overgangen mellom rumpe og baklår. Det ser ut som rumpa til en 85 års gammel mager gubbe!

Men jeg er veldig fornøyd med at kroppen min fungerer som den skal. Jeg kan gå ganske raskt opp en bakke med barnevogn uten å kveles i mitt eget slim og gisp, men faktisk så føles det ganske godt. Den bløte deig-magen min har rommet et lite mirakel. Da var magen min stor, stram og flott. Tenk at kroppen min klarte å romme et lite menneske, og tenk at kroppen min klarte en langdryg fødsel! Deig-magen er nå ypperlig som kosepute for lille Ailas føtter, der vi ligger i senga og ammer. Når jeg springer, så føles det av og til som om jeg er nesten vektløs. Føttene bærer meg dit jeg ønsker.

Kroppen min er egentlig ganske fantastisk. Tenk alt den har klart! Den har taklet både ekstrem vektnedgang og en graviditet i løpet av ett og et halvt år. Jeg har ingen sykdommer eller plager. Til tross for at ting henger og slenger rundt omkring på kroppen min, så er det ganske enkelt å kle den opp. Jeg passer nå helt vanlige klær i helt vanlige størrelser i helt vanlige butikker. Det er til og med morsomt å pynte meg i kjoler!

Egentlig skulle jeg ha svart: "Nei, jeg er ikke misfornøyd, jeg elsker kroppen min". (For øvrig valgte kun 4% dette alternativet)

Er du fornøyd eller misfornøyd med din kropp?

tirsdag 7. mai 2013

Takk for kampen!

Ja, takk for kampen, du gjenstridige kroppen min! Vi har kjempet mot hverandre i mange år nå. Var det ikke allerede på barneskolen at du bestemte deg for å straffe meg med å pakke på et ekstra lag med spekk slik at når jeg prøvde buksa til den tynne venninna mi så spjæla hele bukseræva opp og den hvite trusa mi lyste opp hele gata? Ganske ufint, spør du meg!

Det var bare starten på den skitne, mangeårige, og ganske brutale kampen. I normale fotballkamper fins det regler, men "fair play" og alt det der gjaldt visst ikke i vår kamp, du kroppen min. Jeg forsøkte de fleste metoder for å kvitte meg med noe av fettet du bestemte deg for å fordele så generøst utover lårene, magen, haka og armene mine, men så vellykket var det ikke. For hvert forsøk fant du en ny og utspekulert måte å sklitakle meg på. Som for eksempel de gangene jeg hadde vært flink og gått 5 kilo ned i vekt. Før jeg viste ordet av det hadde du funnet de 5 kiloene, klasket de på magen min igjen... og jammen fant du ikke 5 kilo ekstra som du også bestemte deg for å fordele ut over den allerede litt for store kroppen min. Når jeg så neste gang skulle kvitte meg med 10 kilo, og trodde jeg hadde klart det, ja så fant du på å komme snikende tilbake med 17 kilo ekstra! Utspekulert taktikkeri!

Etter hvert som årene gikk fant du på mer og mer skitne metoder for å gruse meg. Du nektet å reprodusere, så uansett hvor mye jeg forsøkte ble jeg aldri gravid. Men gravidemagen fikk jeg allikevel, så "generøs" bestemte du deg for å være, du kroppen min. De fleste går med gravidemage i noen måneder, jeg gikk i 20 år. Ja, jeg sammenligner jo vår kamp med en fotballmatch, så fotballen måtte jo plasseres et sted, ikke sant?

Andre skitne triks du spilte mot meg, når du først var i gang liksom: eksem i ørene, kuler i armhulene, hovne føtter, digre fotball-legger, trippel-hake (minst!), vonde knær, gussen hud og et blodsukkernivå som kunne minne om toppene i Himalaya. Jepp, du satte virkelig inn skyts for å vinne matchen!

I alle kamper er det en skikk at man etter endt match tar hverandre i hendene og takker for kampen. Jeg rekker frem hånden til deg, har faktisk sluttet å telle mål, men tror det ble 104-1 i din favør... sånn røft regnet. Jeg fikk inn et mål til slutt, det siste avgjørende målet! Takk for kampen, kjære kroppen min. Du var en hard nøtt å kjempe imot, det skal sies! Fra nå av skal vi spille på samme lag, du og jeg.

Bildet er hentet herfra

lørdag 4. mai 2013

Shit, så tjukk du har blitt!

"Dæven, nu har du virkelig lagt dæ ut, Beate. Du har jo rett og slett blidd feit!"

Nei, det var aldri noen som sa dette til meg da jeg tidlig i 20-årene este ut, og etter hvert ble dobbelt så stor som jeg var i tenårene. Det ville ha vært ufint. Jeg ville i alle fall ha blitt veldig fornærma, det er sikkert! Stort sett er det ansett som dårlig folkeskikk å kommentere andres overvekt, i hvert fall til personen direkte.

Nå om dagene får jeg ofte en annen kommentar: "Gud så tynn du har blitt! Nå må du ikke gå mer ned i vekt, du har jo blitt alt for mager!" Det er ingen som vegrer seg for å fortelle meg nå hvor mye jeg har gått ned i vekt. Hvorfor er ikke det like galt å kommentere tynn som tykk?

Det har forundret meg den siste tiden; at det er greit å kommentere når noen er tynne, men ikke greit å kommentere når noen er tykke. Hvorfor er det slik? Jeg tror at det er fordi det er sosialt akseptabelt, og sikkert også greit å være tynn, mens det ikke er sosialt akseptabelt å være tykk. Tykk er ennå tabu, tynn er det ikke.

Nå blir jeg faktisk hverken fornærma eller såra når noen forteller meg at jeg har blitt litt i tynneste laget. Jeg skjønner jo også at kommentarene ikke er vondt ment. Ja, jeg forstår også at folk har behov for å snakke med meg om min nokså drastiske forandring. Det er faktisk helt greit at du kommenterer vekta mi når du ser meg. Det er også helt greit at du ikke sier noe om hvor tynn jeg har blitt, men bare behandler meg som vanlig. For inni meg er jeg faktisk den samme Beate, om jeg er tykk eller tynn.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...