tirsdag 24. september 2013

NAMINAM!

Ka du gjør, Aila-vennen?

Mamma snudde sæ bare bort i et øyeblikk

Så fant du en spennandes boks!

Så klisjat og artig!



Mamma, det her va jo godt!

Se så fin!

Naminam!



søndag 22. september 2013

Offentlig eller privat?

Da jeg endelig hadde bestemt meg for å ta en gastric bypass-operasjon etter årevis med grubling, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg kjente inni meg at det var rett avgjørelse, og jeg skulle ta operasjonen NÅ. Jeg var 39 og et halvt år, og hadde kastet bort mesteparten av livet mitt på å kjempe en håpløs kamp mot vekta mi og kiloene som bare ble flere og flere.

Jeg var såpass stor at jeg allerede hadde vært en "rettighetspassient" i flere år i det offentlige systemet. Det betydde at jeg var så tjukk at det ble karakterisert som sykelig overvekt, og jeg hadde krav på hjelp fra det offentlige. Krav på hjelp betyr ikke at man har krav på å få slankeoperasjon. Hjelpen kan være andre ting, slik som oppfølging fra spesialister, opptreningssenter, medisiner mot overvekt osv. Jeg hadde vært i gjennom det meste av annen hjelp, blant annet 2 opphold på Tonsåsen opptreningssenter, oppfølging og "kursing" via UNN (universitetssykehuset NordNorge, Tromsø), utprøving av ulike slankepiller, diabetespiller og sprøyter.

Min erfaring med det offentlige var at TING TAR TID. Det tok 3,5 ÅR fra jeg ble søkt til Bodø for vurdering av slankeoperasjon til jeg fikk min første (og eneste) time der. Det gikk 1 år fra jeg ble søkt til Tonsåsen før jeg fikk plass der. Oppfølgingen fra UNN var preget av utsettelser. Der gikk det også 1,5 år etter at "fristen" gikk ut før jeg ble innkalt til oppfølgingstime. Vente, vente, vente, vente.

Derfor valgte jeg å ta slankeoperasjonen privat. Jeg ville ikke vente mer. Var dritt lei av å bli behandla som en annenrangs borger som stod med lua i hånda og tagg om å få hjelp. Det private helsevesenet tok imot meg på en helt annen måte. Jeg ringte Aleris overvektsklinikk i august 2011. "Når passer det for deg å komme?" svarte den hyggelige damen i telefonen. Når det passer MEG å komme, ikke: "Du må stå og vente her til vi sier i fra at vi gidder å ta deg i mot, så smør deg med masse tålmodighet". Jøss, tenkte jeg. Her er de bra ivrige etter å få pengene mine, siden de er så imøtekommende.

Jeg valgte å dra dit 24. august. Det passet best for meg og min timeplan. Der fikk jeg informasjon om hva slankeoperasjonen gikk ut på, jeg fikk snakke med kirurg og anestesilege som tok vurderinger på om jeg var egnet for operasjonen. Da dagen var over, kom jeg inn til en sykepleier som sa at alt var i orden, jeg kunne fritt velge dato for operasjon. De hadde dessverre litt ventetid, fikk jeg vite, så operasjonen kunne først skje om 3 uker. Jeg lo godt inni meg. Kalte de 3 uker for ventetid? Prøv 3,5 år som var tiden jeg hittil hadde stått i den offentlige køen! Jeg valgte 3.oktober som min operasjonsdag. Da rakk jeg å gjøre ferdig studiesamlinga, og jeg hadde tid nok til å klare eksamen i slutten av oktober.

Det var ikke bare ventetiden som var forskjell mellom det offentlige og det private helsevesenet. Behandlingen var også en helt annen. Jeg måtte ikke gjennom kurser eller formaninger i forkant av operasjonen. Det lurte jeg litt på. Tok det private kanskje litt for lett på ting, slik at "alle" slapp igjennom nåløyet i forhold til å få en slik operasjon? Folk som kanskje ikke hadde blitt akseptert en slik operasjon i det offentlige helsevesen?

Igjen måtte jeg ta utgangspunkt i meg selv. Jeg var kommet til Aleris fordi jeg var KLAR, både mentalt og følelsesmessig, for å ta en slik operasjon. Å bruke penger på å operere meg var et valg jeg hadde tatt, og jeg visste det var rett for meg. Da hadde det virket meningsløst for meg å gjennomgå venting, kursing, testing og utprøving for å finne ut om jeg egnet meg for en slik operasjon. Det er jo tross alt MIN kropp det er snakk om. Ingen kjenner bedre min kropp enn meg selv.

Det var også en helt annen holdning til overvektige på Aleris enn i det offentlige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått ut fra et legekontor eller et offentlig sykehus og skammet meg over at jeg ikke fikset å gå ned i vekt selv. På Aleris sa de "Vi vet hvor vanskelig det er å gå ned i vekt uten operasjon. Du har vært dyktig og iherdig, forsøkt det meste, og nå er du klar til operasjon. Du har tatt et valg som passer for deg". Jeg kjente at jeg ble møtt med respekt for den jeg var og det jeg hadde opplevd, ikke dømt, undervurdert eller mistrodd som jeg opplevde i det offentlige.

Hver gang debatten har gått i det offentlige om privatisering av det norske helsevesenet, har jeg tenkt at det er skummelt med private aktører. Man gjør om helse til en vare og setter penger først, på bekostning av det å se HELE mennesket. Altså at penger og profitt blir gjeldende, og da mister man omsorgen, det å se mennesket bak lidelsene, og det å bli møtt på en god måte. Jeg har alltid vært i mot privatisering av helsevesenet. Paradoksalt nok valgte jeg selv å gå ut av helsekøen og kjøpe helsetjenester privat. Det er jo litt som å møte seg selv i døren, ikke sant?

Men så har jeg tenkt at det offentlige helsevesenet OGSÅ er preget av en tenkning der penger og profitt styrer, bare se på hvordan sykehusene i dag finansieres med "stykkpris". Jeg har opplevd et mangedelt system der jeg SJELDENT blir tatt for et helt menneske, men som oftest blir sendt rundt omkring i ulike avdelinger alt etter som hva som feiler meg. Helhetstenkningen er ikke dominerende i det offentlige, mener jeg. I tillegg er jo de som jobber i det offentlige også mottakere av lønn. De utfører jobbene sine mye fordi det gir en inntekt, på lik linje med de som jobber i det private. Det er jo for så vidt ingen hindring i å utføre god omsorg.

Jeg er så GLAD for at jeg hadde et privat alternativ da jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon! Jeg fikk de beste kirurgene, en god oppfølging, ble møtt av dyktige mennesker som både hadde fagkunnskaper og som evnet å se meg og mine behov. Jeg følte at JEG hadde kontrollen for en gangs skyld, både med tanke på når jeg ville operere og hvilken oppfølging jeg trengte. Jeg kunne blant annet når som helst på døgnet ringe Aleris og få snakke med min kontaktperson eller med min kirurg hvis jeg hadde behov. Hvilken offentlig instans kan gi det samme tilbudet?

Et annet spørsmål jeg har stilt meg er om motivasjonen for å lykkes etter en slankeoperasjon er annerledes om man har utført operasjonen privat i stedet for i det offentlige. Blir man automatisk mer motivert for å lykkes når man har betalt selv? Kanskje det kan sammenlignes med et klesplagg; hvis man har betalt masse penger for et klesplagg vil man gjerne ta godt vare på det, i motsetning til et klesplagg man har kjøpt kjempebillig eller fått. Da er det liksom ikke like nøye. Det jeg i alle fall har lagt merke til, er at maktforholdet mellom pasient og behandler er annerledes i det private. I det offentlige opplevde jeg ofte avmakt. Det var behandlerne som satt med autoriteten og derigjennom retten til å bestemme hva som var best for meg. De kunne alltids høre på min historie, men det var de som tok avgjørelsene. I det private opplevde jeg en maktforskyvning, der jeg opplevde MER medbestemmelse. Kanskje henger motivasjon sammen med medbestemmelse? At man blir mer motivert når man selv er herren i sitt eget hus?

Mange har ikke råd til å oppsøke det private helsevesenet. De som ikke har råd er prisgitt et godt offentlig tilbud. Derfor kan jo en sterk privatisering av helsetjenester på sikt bidra til et todelt samfunn, der de som har råd kan kjøpe seg den beste behandlingen, mens de som ikke har råd får en annenrangs behandling gjennom et sterkt redusert offentlig helsevesen. Der de beste kirurgene har gått til privat sektor, for der tjener de mest penger.

Som pasient både i det offentlige og det private helsevesen ser jeg at det er store mangler i det offentlige. Jeg har også jobbet i det offentlige helsevesenet, og vet at de mange som jobber der er dyktige, omsorgsfulle og vil det beste for pasientene sine. Det er ikke enkeltpersonene jeg sikter til, men systemet som helhet. Det er ikke riktig at man som syk skal vente i årevis på behandling, det er heller ikke riktig at man ikke skal kunne være medbestemmende i sin egen prosess. Der tror jeg det offentlige kunne ha lært mye av hvordan det private møter pasientene sine.

Offentlig eller privat? Hva er dine erfaringer? Jeg vil gjerne høre fra deg.


3.oktober. En time før operasjonen
Operasjonssårene et par dager etterpå

tirsdag 10. september 2013

Ei tidsinnstilt bombe på kjøkkenet!

Jeg visste ikke at jeg hadde ei tidsinnstilt bombe på kjøkkenet mitt! Det fant jeg ut på søndag, da den plutselig detonerte.

Jeg kom inn på kjøkkenet med Aila i armene mine. Mannen min stod ved komfyren, og var på tur til å sette brødene inn i en varm ovn. Uten forvarsel eksploderte glasset i ovnen! Det føltes som om glasset hoppet ut av døra og spredte seg i tusen biter ut over gulvet. Jeg hoppet forskrekket tilbake! Mannen min bannet høyt.

 
 
Hva om lille Aila hadde krabbet rundt på gulvet fremfor ovnen da dette skjedde? Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg holdt henne i armene mine og at hun ikke var på gulvet og lekte. 



Er dette mulig, tenkte jeg forskrekket. Kan glasset på ovnen bare knuses i tusen biter helt uten forvarsel? Jeg ante ikke at noe slik kunne skje. Forskrekkelsen min ble ikke mindre da jeg la ut en melding på facebook om hendelsen og fikk flere kommentarer fra andre som hadde opplevd nesten det samme. Er det virkelig meningen at man skal godta at slikt "bare kan skje"?

Det som knustes var sikkerhetsglasset i herdet glass, altså det ytterste glasset i ovnen. Dette glasset var varmt fordi ovnen hadde blitt varmet opp til å gjøre klar til steking av brød. Varmt glass som dusj over vår 9 måneder gamle baby? Det er jeg IKKE villig til å akseptere som farer hun kan bli utsatt for!

Dagen etter hendelsen forsøkte jeg å kontakte IKEA, hvor ovnen er kjøpt. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg startet å forfatte en e-post, men fant ingen e-mail adresse til IKEA. De vil rett og slett ikke at man skal kunne kontakte dem via e-post. Merkelig! Jeg forsøkte også å ringe service-nummeret til bedriften, men der satt jeg i over 20 minutter og hørte på dårlig ventemusikk til jeg bare ga opp og la på. Det var ikke før tirsdag at jeg fant et annet nummer man kunne ringe. Mannen min tok da kontakt med Ikea, som har lovet oss at en lokal reparatør skal ta kontakt. Jeg venter spent!

I mellomtiden fant jeg på å kontakte lokalavisa angående denne saken. Her ser du resultatene av det:
http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article6856443.ece

 
 
Saken havnet også på nettavisen:

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3676298.ece

søndag 8. september 2013

Baby og studier - lar de seg kombinere?

Da jeg gikk gravid var jeg lykkelig uvitende om hvordan det ville bli å få en liten baby i hus. Jeg var 40 år, verdensvant (trodde jeg), og var sikker på at det kom til å gå helt fint å kombinere baby-tilværelse med studiene mine. Jeg hadde studert i litt over ett år. Spennende studier i psykososialt arbeid med barn og unge, et masterstudium over 3 år på deltid.

Det vil vel ikke være noe problem å føde babyen i november, skippe studiesamlinga i november og ta eksamen i desember, tenkte jeg djervt. I samme slengen tenkte jeg å ta en eksamen til i februar, ha 2 måneder praksis i mars og april og levere prosjektskisse i mai. Alt mens jeg gikk hjemme med en liten baby. Mannen min kunne jo ta sin del av permisjonen mens jeg skulle i praksis, babyen ville jo være hele 3 måneder da, så det skulle jo gå helt fint!

SÆRLIG!

Totalt overveldet av situasjonen, fødselen, ammetåka og den altoppslukende følelsen av å bli mor, innså jeg at jeg aldri i livet ville klare å levere en fornuftig eksamen kun 3 uker etter fødselen. Ikke ville jeg klare å gå fra det lille nøstet mitt etter tre måneder heller! Jeg kom meg knapt ut døra de første månedene! Høydepunktet var da jeg klarte å dra på barseltreff og være der i 2 timer uten at Aila gråt så alt for mye. Jeg kunne bare glemme å dra alene til byen, gå i butikker og på cafè. Det funket ikke!

Jeg innså fakta ganske raskt, søkte om permisjon fra studiene, og har ikke angra ett sekund på den avgjørelsen. Nå er snart permisjonen over. Jeg skal tilbake på jobb, og jeg skal tilbake til studiene. Nå tenker jeg på hvordan jeg skal kombinere småbarnslivet med et studium som er nesten 60 mil unna OG skal vare i 2 uker i strekk. Jeg kan jo ikke forlate babyen min! Løsningen er å ta med både mann og barn på slep når jeg skal til Tromsø i november. Det blir koselig! .... og dyrt.

Hvordan klarer andre mødre å kombinere studier med baby? I fjor hadde vi ei som var høygravid den første samlinga, og som dukket opp på neste samling med en liten baby i armene. Andre mødre jeg vet om klarer (fint?) å dra bort i et par uker i slengen uten å ha med babyen. Er det bare meg som ikke får dette til?

Jeg gleder meg til å gjenoppta studiene, det skal bli godt å bruke hodet igjen. Heldigvis har jeg mulighet til å ta med meg mann og barn på samling i november, og kanskje får jeg det til i januar også. Vi får se. Nå satser jeg på at det tykke teflon-belegget i hjernen min er slitt bort, og at amme-tåka letter såpass at jeg klarer å lese hva som står i de vitenskapelige artiklene.

Mamma - hvordan gjettet du at jeg har spist is?
 

fredag 6. september 2013

Ikke godt valg, men sjokk-valg!

Jeg har ennå ikke kommet meg over sjokket! Det må jo være graviditeten og den nyervervede mamma-rollen som har totalt endret hjernen min, tankene mine og følelsene mine. At det går an!

Du skjønner kanskje ikke hva det er jeg roper for? Det gjelder valget, selvfølgelig. I "alle" år har jeg vært en SV-kvinne, kun avbrutt av en tendens til å like Rødt. I år ble jeg lettere overraska av at de valgomatene jeg testet viste at jeg burde stemme MDG (miljøpartiet de grønne). Lenge vurderte jeg faktist å stemme på miljøpartiet, nettopp fordi miljø ER viktig. Dessverre fant jeg ut at partiet falt flatt igjennom på de fleste andre punkter jeg bryr meg om, slik som familie, utdanning og helse. Da de i tillegg kom med et fjasete utspill om at hasj skulle legaliseres, da var min avgjørelse tatt. Det ble IKKE MDG.

Her om dagen kom jeg over denne siden fra babyverden hvor de har stilt de fleste partiene 13 spørsmål om familiepolitikk. Jeg leste gjennom de ulike svaralternativene til alle partier. Det var her sjokket kom! Jeg er mest enig med.... med..... ja jeg vet ikke om jeg tør si det engang! Med kristelig folkeparti!??!! (Unnskyld alle utropstegnene, men dette er virkelig et sjokk for meg!!)

Hvordan kan dette ha skjedd? Fra SV til KRF? Er det kanskje slik at en graviditet og en fødsel ikke bare forandrer kroppen, men også hjernen og sjela? Bare så det er sagt, jeg er ikke kristen, så det å stemme KRF har aldri tidligere falt meg inn. Men jeg tror det var det grunnleggende verdisynet til partiet som falt i smak. Allerede etter første spørsmål lot jeg meg begeistre. Her er spørsmålet og svaret:

1. Ultralyd: Ønsker dere å innføre tidlig ultralyd (uke 12) for alle gravide?
Svar: Nei, KrF er i mot at alle gravide skal få tilbud om tidlig ultralyd. Kunnskapssenteret har konkludert med at det ikke er dokumentert gjennom forskning at innføring av tilbud om tidlig ultralyd til alle gravide har noen helsegevinst. KrF synes at dagens ordning, der gravide kan få ultralyd når som helst i svangerskapet dersom de føler uro for at svangerskapet ikke utvikler seg normalt - på medisinsk indikasjon, er en god ordning.

Selv om mange gravide i dag velger tidlig ultralyd, vil et tilbud til alle sette en norm – vi som samfunn gir et klart signal om at det er et mål å oppdage barn med Downs syndrom. I Danmark fødes nesten ikke barn med Downs syndrom lenger, etter at alle kvinner fikk tilbud om ultralyd/fosterdiagnostikk i 12. uke, noe de omtaler som en suksess. Utviklingen på dette feltet i Danmark er skremmende. Det viser at rutinemessig tidlig ultralyd til alle gravide fører til et sorteringssamfunn der noen blir valgt bort. KrF mener dette gir oss et mindre mangfoldig og et kaldere samfunn, og det også gjør noe med holdningene hos folk. Vi vet at enkelte danske foreldre som har fått barn med funksjonshemminger, nærmest har blitt møtt med oppgitthet fra andre fordi de har valgt å få barn som «koster samfunnet ekstra». Heldigvis er det ikke alle som tenker slik, men en slik tankegang er et uttrykk for et menneskesyn som KrF tar sterk avstand fra. Mennesket får ikke sin verdi på bakgrunn av hvilke egenskaper det har, eller hvor mye det kan produsere og bidra til samfunnet. Alle mennesker er like mye verdt og har akkurat like stor rett til å leve, ene og alene fordi de er mennesker. Praksisen med tidlig ultralyd til alle og det at fostre med Downs syndrom sorteres bort er også en tankevekker fordi det reiser spørsmålet om hva som er det neste som kan sorteres bort. KrF ønsker ikke et samfunn der det mer og mer legges opp til at alle skal være «perfekte». Et samfunn som begir seg ut på å utelukke enkeltgrupper, kan ende opp med å ikke ha plass til noen. (Hentet HER)

Så.... eh... ja man kan vel si at jeg ble frelst?

 
 
En liten tilføyning.... Det virker kanskje som at jeg har endret ståsted politisk på bakgrunn av ett enkeltspørsmål. Det er altså ikke tilfelle. Det ene spørsmålet nevnt over var bare ment som et eksempel på det jeg mener er viktigst i valgkampen, nemlig ikke enkeltsakene men de grunnleggende verdiene i samfunnet. Jeg synes alt for ofte at valgkamp handler om enkeltsaker og ikke om de store linjene. Jeg undersøkte selvsagt mye mer om partiet og fant ut at de sto meg nærmest ideologisk.


torsdag 5. september 2013

Høst-stemning

Høsten har alltid vært min absolutte favoritt-årstid. Etter mange måneder med lys døgnet rundt begynner det å mørkne om kveldene. Luften blir kjøligere, nesten litt krisp-aktig. Naturen skifter farger.





Jeg er så heldig at jeg bor rett i nærheten av et flott naturområde. Dette året i mamma-permisjon har også bragt meg nærmere naturen, med daglige gåturer ute i all slags vær i alle årsider. Nå gleder jeg meg til å nyte den siste måneden i mamma-perm mens høsten utfolder seg.


 
Er du glad i høsten?


tirsdag 3. september 2013

Kroppsbilde til besvær - blir man noen gang fornøyd?

For tiden strever jeg en del med mitt kroppsbilde. I over 20 år har jeg vært overvektig, mesteparten av tiden svært overvektig. Ingen muligheter til å finne klær i normale butikker, et midjemål på størrelse med en stor gymball, en skulderbredde som enhver mannlig kroppsbygger ville ha misunt meg!

Nå holder jeg på å venne meg til en annerledes kropp. En kroppsform jeg aldri har hatt før. Tynne ben, flat rumpe, samt en mage som minner om en gymball der mesteparten av luften er sluppet ut. Jeg er ikke lengre misfornøyd med utseendet mitt, absolutt ikke! Det er herlig å finne klær som passer meg og som jeg ser fin ut i. Jeg elsker følelsen av å gå inn i en butikk, finne min størrelse, prøve klesplagget, og det sitter perfekt.

Allikevel er jeg ukomfortabel med at magen min er to størrelser større en resten av kroppen. Jeg er tynn, men jeg føler meg ikke tynn. Jeg føler meg ikke tykk heller. Er ikke helt sikker på hva jeg føler meg som. Kanskje som en godt brukt gymball? Den gymballen som kunne være liten og spretten, men som ble diger og litt treg. Plutselig ble gymballen mindre igjen, men siden den hadde vært stor så kunne den aldri bli liten og spretten igjen. Den ble bare mindre og .... dvask.

Den siste tiden har jeg tenkt på om det å operere bort løshud vil hjelpe meg. Det er egentlig verst rundt magen, selv om huden på overarmene og lårene sægger. Å operere bort løshud virker som en tiltalende løsning. Tanken på å ha en stram, flatere mage er unektelig svært fristende. Hadde jeg bare ikke vært så redd for konsekvensene av å legge meg under kniven. Jeg ser for meg store smerter og enda større arr. Kanskje også en infeksjon eller to som ikke vil heles.

Ikke nok med det. Jeg tenker også på at jeg egentlig er veldig, veldig imot all plastisk kirurgi. Har alltid snakket om at jeg skal bli gammel med verdighet og ikke storme til nærmeste plastisk-kirurg så snart tyngdekraften begynner å vinne håndbak-brytingen. Å operere seg av forfengelighets-grunner er skikkelig FY-FY i mitt hode!

Da jeg snakket med ei venninne av meg som har gått gjennom det samme som meg, fortalte jeg at jeg syntes det var en dårlig grunn å operere seg av forfengelighet. Vel, svarte venninnen min, forfengelighet er en GOD grunn! Ja, kanskje er forfengelighet en god grunn til å ta en operasjon. Men hvem er det jeg ønsker å se bra ut for? Er det for meg? Er det derfor jeg kjøper og kjøper klær, og det aldri blir nok? Jeg blir aldri fornøyd uansett hvor mange klær jeg handler, og så ender jeg opp med å tusle hjemme i den utslitte joggebuksa og t-skjorte fra H&M. Jeg mener.... hva skal jeg med en flat mage, liksom?

Kan jeg klare å akseptere min nye kroppsfasong slik den er nå? Jeg må nok ta tiden til hjelp for å finne ut hva jeg skal gjøre.

I hvit t-skjorte blir det tydelig at jeg har litt ekstra rundt magen

Pinglebein og bollemage
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...