Å lære barn å elske naturen

Da jeg var lita elska jeg å gå på oppdagelsesferd i naturen. "Hagen" min var ei bratt steinrøys der jeg daglig lekte, klatret, testet kroppen min, og utforsket naturen. Det var ingen voksne som viste meg hvordan jeg skulle leke i naturen, eller hva jeg skulle passe meg for. Det var heller ingen voksne som "hoovret" over meg som et helikopter, klar til å berge meg unna det minste fall.

Selvfølgelig ramlet jeg og slo meg. Mange ganger. En gang (jeg mener jeg var ca 11 år gammel) hoppet jeg fra stein til stein, feilberegna litt, og ramla på trynet og slo meg kraftig over nesa. Det resulterte i ei permanent skjev nese, med påfølgende blå "briller" som dekorasjon rundt øynene i en 14-dagers tid.

Gleden over å være ute i naturen har jeg lyst til å dele med min datter. Jeg har lyst til at hun skal oppdage hvor flotte farger lyngen har når solen lyser.

 

 

Jeg vil at hun skal kjenne gleden av iskaldt, klart vann fra en rennende elv. Føle steinenes glatthet, skarphet og hvordan de kan glitre i alle regnbuens farger.

 

 

 

Selvfølgelig ønsker jeg ikke at noe skal skje med min dyrebare datter, men jeg ønsker også at hun skal få oppleve noen av naturens utfordringer og farer. Kanskje skrubbe seg litt på knærne. Føle på kroppen at naturen skal oppleves og nytes, men også respekteres. Steiner kan glitre vakkert, men har også spisse kanter.

 

 

 

Jeg vil at Aila skal lære å respektere naturen, slik at hun som voksen ønsker å ta vare på den, bevare den, og elske den.