Vi selger drømmehuset

Onsdag overtok vi det nye huset vårt.... det GAMLE nye huset vårt. Vi har nemlig kjøpt et hus som er over 30 år gammelt. Etter å ha bodd i et flunke nytt hus de siste årene, blir det en omveltning å gå fra nytt til gammelt.

"Dere har jo et så fantastisk flott hus! Hvorfor i all verden skal dere selge det vakre huset?" Det har flere sagt til oss. Er vi ikke helt riktig vel bevarte? Hvem i all verden går fra nytt og flott til gammelt og brukt?

Huset vårt var selveste DRØMMEHUSET da vi kjøpte det for 5 år siden. Nytt, rent, lyst og ubebodd. Fiks ferdig til å flytte inn, ingen renovering eller annet styr for oss to voksne med til sammen 20 tommeltotter. Huset var perfekt! Jeg husker mannen min og jeg brukte å stå utenfor huset og se på den fantastiske stjernehimmelen på kveldstid den første tiden vi bodde her. Drømme om livet vi skulle dele her.

Det vakre huset vårt i Granittveien

Helt uventet ble jeg gravid, og vi gikk fra å være en familie på 4 til å bli en familie på 5. I tillegg drømmer vi om et barn til. Drømmehuset vårt var plutselig ikke stort nok. Et større hus med tilsvarende standard og alder ville ha kostet oss minst 4,5 millioner, kanskje mer. Det var litt mer penger enn vi hadde!

Dermed har vi byttet ut et hvitt designkjøkken med et blått kjøkken fra 90-tallet. To flislagte bad blir byttet ut med et fint bad og et bad som er oppussingsprosjekt. Ei lys stue med varmekabler i gulvet og store flotte vindu blir byttet ut med ei stue som sårt trenger et malingsstrøk eller tre, og bytte av et vindu eller flere.

Det store flotte kjøkkenet vårt

Badet vårt nede

Badet vårt oppe

Deler av den store, lyse stua vår

Angrer jeg? Nei, så absolutt ikke! Vi bytter ut noe men får noe annet igjen: 5 soverom og plass nok til alle i familien og alles behov. Stor hage hvor lille Aila kan leke og stupe kråke på plenen, klatre i trær og kose seg i dukkestua. Bare det at Aila kan få sitt eget rom snart er verdt alle pengene!

Jeg kommer nok til å savne drømmehuset mitt, men gleder meg til å skape et nytt hjem i Stjerneveien. Nå er det tid for en ny familie som kan skape sitt drømmehjem i Granittveien 4.

 

Spise sjøl!

Mamma... æ KAN spise sjøl!

Litt tomatfrø i håret e jo bare fint!

Åsså e d jo så arti å spise sjøl!

Sjekk den fine hårsveisen min.

E vi ferdig å spise allerede? Katti blir det mat neste gang, mamma?

Jeg stikker nesa frem igjen

Jaja, når man velger å stikke nesa si frem, kan det raskt "baille på sæ"!

Det startet med et kort innlegg jeg skrev på Aleris sine facebook-sider. Der ble jeg trukket ut og vant en bli-ny dag i Oslo. Resultatet av denne bli-ny dagen ble presentert i bl.a VG.no som reklame for sykehuset og slankeoperasjon. Dette kom lokalavisa for øre, og en hyggelig journalist tok kontakt med meg 2. januar.

Allerede to dager senere; lørdag 4. januar var artikkelen på trykk. Flere sider og masse bilder! Jeg er ikke videre mediesky, så oppslaget plaget ikke meg! Tvert imot har jeg gjømt meg unna i så mange år på grunn av overvekta at det nå er deilig å bare slippe tak! I tillegg er jeg opptatt av at man skal kunne snakke åpent om overvekt og slankeoperasjon, det kan være med på å redusere skam og belastninger for mange.

Her er link til artikkelen på FD.no: Gi meg gjerne tilbakemelding på hva du synes.

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article7092847.ece



"Dobbelt lykke i "halv" kropp" var overskriften i FD.

Den tykke følelsen

"Æ føle mæ tjukk!" klaget jeg til mannen min her om dagen. Etter ei hel uke med å stappe i meg feit julemat til alle måltidene supplert med et daglig godteri-inntak som ville ha gjort Willy Wonka imponert, så følte jeg meg temmelig oppblåst og tykk. Jeg observerte en ganske god kul på magen da jeg passerte det store speilet i gangen.

"Vi har betalt over hundre tusen for at du ikke skal være tjukk mer, så nei Beate, du e IKKE tjukk!" var svaret jeg fikk kontant fra min kjære.

Han har jo helt rett. Jeg har gått opp 1 kilo i vekt i jula, det betyr ikke at jeg er tykk. Jeg veier fortsatt rundt 60 kilo. Men følelse og virkelighet spiller ikke alltid på samme lag. Jeg kan fortsatt føle meg tykk noen ganger. Kan hende er det slik andre normalvektige har det? At de føler seg litt oppblåst og lubben etter ei uke med mye god mat. En helt naturlig følelse som hjelper til slik at man tar tak og ikke ender opp som ei sprekkferdig pølseskinn på over 100 kilo.

Nyttårsaften tilbragte jeg i sofaen, så på bilder fra de siste årene. Nå når jeg ikke er tykk mer, først nå klarer jeg å se på bildene av tykke Beate uten å brekke meg eller få angstanfall. Tenkte jeg skulle dele noen av disse bildene med dere. Alle bildene er tatt av min stedatter, Sigrid.

Fest, og jeg har pynta meg med hold-in for magen, det vises ikke

Mannen min og jeg på tur

Jeg har så lyst til å klatre opp på den store steinen!

Jeg liker å gå turer, men sliter med all overvekten

På tur igjen

Husker at jeg følte meg slankere i denne sorte jakka

Det var til og med tungt å sitte normalt pga alle kiloene. Jeg hadde mye vondt i nakke og skuldre!

Nå skjønner jeg hvorfor kinnene mine er litt slappe. Ansiktet mitt var stort.

Jeg spanderer et smil på fotografen

Som normalvektig kan jeg leke med min datter uten problemer

Magen min er ikke i veien mer

17.mai i år

Levende, vandrende reklame

Beate, du er på forsiden av VG.no!!
 
Jepp, det stemmer. Jeg er "forsidepiken" og driver reklame for Aleris, et privatsykehus som tar betaling fra tykke, lidende mennesker for å utføre slankeoperasjoner.

Her reklamerer jeg for slankeoperasjon på forsiden av VG.no

I forbindelse med bli-ny dagen min som jeg vant på Aleris sine facebook-sider, ble jeg spurt om det var greit at en journalist fulgte med på dagen min, og at det ble skrevet en artikkel om meg. Det sa jeg ja til. Denne artikkelen kan du lese her: "Beate stråler i ny kropp". Det var jo en morsom dag, og jeg synes artikkelen var flott.

Det er også morsomt å bli stoppet på gata av mennesker jeg ikke kjenner, og som kommenterer hvor fin jeg ble og hvor flott kjole jeg hadde på. Jeg har utelukkende fått positive kommentarer i forbindelse med annonsen i Vg.no.

Allikevel har jeg lyst til å presisere et par ting. Først og fremst: Jeg har ikke fått noe som helst slags betaling for å stille opp i reklame for Aleris. Jeg vant selve bli-ny dagen, og fikk dekket reise, opphold og selve "shaininga". Klærne kjøpte jeg selv. Jeg hadde aldri stilt opp i en slik reklame hvis jeg ikke var 100% sikker på at jeg sto inne for det som ble reklamert for. Jeg synes oppriktig at Aleris har gjort en flott jobb og gitt meg muligheten til å oppleve ting jeg aldri turte drømme om engang.

På den annen side har jeg ikke lyst til å gi inntrykk av at "det er bare å betale for en slankeoperasjon, så vips er du supertynn og lykkelig og kan gå i kroppsnære kjoler med den største selvfølge". De fleste skjønner jo at det ikke er slik. Men jeg har vært den tykke dama, som hadde forsøkt "alt" men som på samme tid håpet på et under slik at også jeg kunne oppleve å bli tynn.

Jeg hadde betalt hvilken pris som helst for å få muligheten til å oppleve å være tynn, til og med solgt sjela mi. Slik hadde jeg det, og slik vet jeg at mange andre overvektige har det. Derfor tenker jeg også at en slik reklame på forsiden av Vg.no er rettet mot en sårbar gruppe. Å rette reklame mot sårbare grupper skal man være svært varsom med.

Er slankeoperasjon en god løsning? For meg var det så absolutt den beste løsningen. Er det den beste løsningen for alle overvektige? Det tror jeg faktisk ikke. Jeg har møtt mange slankeopererte, og ikke alle var like fornøyde.

Jeg oppfordrer alle som tenker og vurderer en slik operasjon å undersøke NØYE om dette er løsningen for deg. Livet er aldri så enkelt som det fremstilles i reklamen, selvfølgelig vet vi det. Jeg vil bare minne på det en gang til.

Bli-ny dag i Oslo

Etter å ha delt min historie om gastric bypass operasjonen på Aleris sine facebook-sider, ble jeg trukket ut som vinner av en bli-ny dag i Oslo. Jeg gledet meg, men hadde det også så travelt i tiden før selve bli-ny dagen at jeg ikke rakk å bygge meg opp noen store forventninger til hva som skulle skje. Det var først på flyet ned til Oslo kvelden før at hodet mitt begynte å spinne: Hva skal egentlig skje på denne bli-ny dagen? Kommer det til å bli bra? Jeg har jo sett i diverse ukeblader at ikke alle make-over blir like vellykka. Uansett resultat hadde jeg bestemt meg for å bare kose meg og nyte noen dager egenpleie og husmorferie.

Ansiktet mitt har gjennomgått en stor forandring de siste to årene. Før-bildet er tatt dagen før operasjonen, etter-bildet er tatt på bli-ny dagen.



Jeg troppet opp på Aleris klokken 9 fredags morgen 29.november, spent på hva dagen ville bringe. Aller først fikk jeg en sjekk med blodprøver og kontrolltime. De var svært fornøyde med resultatet mitt: 46 kilo vekttap siden operasjonen, 52 kg vekttap totalt. Livvidde på 84 cm kontra tidligere livvidde på 130 cm. Jeg har med andre ord krympa en halv meter rundt magen! Jeg følte meg straks litt bedre, tenkte at den ekstra løshuden rundt magen jeg har nå er ingenting i forhold til hva jeg drasset på i mange år!

Blodtrykket var nok litt ekstra høyt på kontrollen (pga nervøsitet), men heldigvis var livvidden krympa betraktelig!

En hyggelig journalist fulgte meg hele dagen, hun knipset bilder og stilte spørsmål. Ganske uvant i begynnelsen (sjekk de kunstige smilene) men etter hvert ble jeg så vant til å bli knipset bilder av at jeg ikke merket at hun gjorde det. Det er forresten hun som har tatt alle bildene i dette blogginnlegget, hun heter Vedis Kristine Borstad.

Jeg fikk også møtt stylisten, ei flott jente som heter Cecilie Jevanord. Hun forvandlet straks mine viltvoksende buske-øyenbryn til å bli lekre buer som rammet inn øynene mine. Deretter la hun en naturlig sminke på meg. Jeg klaget til henne over mine tunge øyelokk, linjer i ansiktet og henge-haka mi, mens hun kommenterte den glatte huden min, den rynkefrie panna mi, og den vakre fargen på øynene mine. Det fikk meg til å tenke..... kanskje jeg er litt vel selvkritisk? Kanskje det er bedre å lete etter de positive tingene med seg selv i stedet for å henge seg opp i det som ikke er perfekt?

Cecilie fokuserer på det vakre, mens jeg henger meg opp i de slappe kinnene mine

Cecilie mente også at jeg kunne bruke sterke farger. Jeg var helt enig med henne, og trodde hun siktet til klær, helt til hun dro frem en knallrød lebestift! Det var vel den største forandringen. Jeg bruker aldri noe som helst farge på leppene, rett og slett fordi jeg har en skikkelig sur-munn og ingen overleppe. Men det ble faktisk ikke så verst med lebestift, det satt farge på ansiktet mitt.

Det er gøy med sminke!

Etter en lunsjpause bar det videre til frisørsalongen Syndikatet og frisør Sindre Helgesen. Jeg ga ham frie tøyler, forventa nesten en sprø frisyre med lilla og blått. Heldigvis kunne mannen faget sitt veldig godt. En flott brunfarge med varme rødtoner i, iblandet litt lysere striper, og en klipp som faller lett og ikke krever noe stell. Perfekt til meg! Skulle gjerne hatt ham tilgjengelig hver gang jeg hadde behov for frisør!


En sårt tiltrengt time hos frisøren

Mens jeg kosa meg hos frisøren var stylist Cecilie og fant en kjole med tilbehør som hun mente ville passe bra til meg. Jeg hadde fortalt henne at en av mine utfordringer var å finne en kjole som satt bra til kroppen min. Jeg har prøvd MANGE kjoler det siste året uten å finne en eneste som var skikkelig fin til meg. Cecilie traff derimot blink på første forsøk:

Jeg fungerer som utstillingsdokke hos frisøren

Fornøyd med resultatet!

Bli-ny dagen ble en veldig koselig dag, og jeg var fornøyd med resultatet. Cecilie lovet meg også at hun skulle lage forslag til garderobe og beskrivelse av hvilke type klær jeg ville kle. Det gleder jeg meg veldig til å få! Jeg så hvor godt hun traff med kjolen, og hun plukket også ut ei bukse som satt perfekt til meg. Dette er hjelp som vil være gull verdt! For det har vært en del bomkjøp av klær de siste to årene. Det tar tid å venne seg til å kle en helt ny kropp.

Hektiske dager

Plutselig var de rolige dagene hjemme sammen med Aila over, livet skiftet gir og satte full fart fremover. Den siste måneden har væt svært hektisk, spennende og innholdsrik!

Jeg har begynt å jobbe igjen, og i det året jeg har vært borte har det skjedd masse på arbeidsplassen! Bufetat er en organisasjon i store endringer og omorganiseringer for tiden. Det innebærer blant annet at jeg har fått nye sjefer som sitter nesten 60 mil unna, helt i andre enden av fylket. Heldigvis er det flotte sjefer jeg har fått, så forandringen er til det bedre.

"Sliter" på jobben

Studiet jeg holdt på med før jeg gikk ut i svangerskapspermisjon har jeg nå tatt opp igjen. 2 uker på samling i Tromsø sammen med mann og barn var lærerrikt, spennende og til tider hektisk. Nytt kull og bare fremmede studenter. Heldigvis tok de godt vare på meg, og jeg ble kjent med de andre studentene. Jeg er egentlig litt imponert over at hodet mitt klarte å følge med etter å ha vært i amme-tåka i et helt år. DET er en langt større prestasjon enn at fotballfrue viser six-pack-magen 4 dager etter fødselen, synes nå jeg da! På toppen av det hele klarte jeg å skrive en eksamen i forskningsmetode 2 uker senere. Jeg må nok innrømme at eksamens-stresset var ekstra belastende denne gangen, men jeg rodde oppgaven i havn.

Fantastiske farger og lys på Hurtigruteturen til Tromsø

Mens vi satt i Tromsø dukket plutselig et flott hus opp til salgs. Dagen etter vi kom hjem var vi på visning, og neste dag igjen hadde vi plutselig kjøpt nytt hus! Det skjedde veldig raskt, vi var nok ikke helt forberedt på det. Egentlig hadde vi lagt huskjøp-planene på is, vi skulle vente et par år og se ting an. Slik gikk det derimot ikke, og plutselig var vi blitt eiere av dette store og koselige huset med flott hage.

Vårt nye hjem

Midt opp i eksamen, huskjøp og hussalg, rakk vi å feire vakre Aila som fylte 1 år den 26.november. Tenk at hun har blitt så stor! Nå går hun med vaggende skritt, utforsker stadig nye ting i den store verden, alltid nysgjerrig! Dette året har gått så fort, men på samme tid kan jeg nesten ikke huske livet mitt uten Aila, det føles som et helt liv siden.

Hipp-hurra for Aila 1 år!

Sist helg fikk jeg litt egentid, med Oslo-tur og bli-ny dag. Jeg tenkte å skrive mer om bli-ny dagen i et eget innlegg, men her ser du i alle fall resultatet. Stylisten var kjempeflink! Skulle gjerne hatt henne med meg hver gang jeg shoppa. Tenk hvor mange bomkjøp jeg kunne ha unngått!


Bli-ny dagen var gøy!

Ja, så her har du litt av det jeg har drevet med den siste måneden. Nå planlegger jeg å roe litt ned, iallefall såpass at jeg rekker å skrive et blogginnlegg eller to før jul.



Om å slippe tak

Jeg elsker forandringer, fart og spenning. Men noen ganger kan til og med jeg bli svimmel av å sitte i en karusell som styrter av gårde i lynfart. Det er ikke så grei å finne mulighet til å blogge når jeg er opptatt med å klamre meg fast med begge hendene for ikke å ramle av. Jeg tviholder i stålet på berg-og-dalbanen mens jeg skytes fremover i full fart. Det kiler og ruller i magen, en skrekkblandet fryd som vises i det brede gliset mitt og de oppsperrede øynene mine! 

Livets karusell er det ultimate kicket! Angsten for forandringer og det ukjente ligger der også på lur. Jeg har forsøkt å ikke lytte til den, men når jeg tar meg selv i å ringe spåkone for å få litt oversikt over fremtiden, da har jeg innerst inne forstått at det ikke er helt problemfritt at det kiler i magen. Men hva om jeg våger å slippe taket på jernstanga? Er det farlig å bare la seg rive med, la livet og skjebnen styre veien min?

I en karusell har man ikke kontroll over hverken fart, retning, svingene eller tiden heisaturen tar. Kan jeg da våge å knytte opp hendene mine, stole på at jeg ikke ramler ut av vogna, og bare la meg suse av gårde? Kanskje jeg til og med kan tørre å løfte hendene i været, la kroppen bli kastet opp og til sidene alt etter hvor karusellen tar meg, kjenne på at jeg ikke har kontroll. Slippe meg fri.

Du har sikkert sett noen av de menneskene som sitter i en berg-og-dalbane, på tur i flere hundre kilometer i timen. Noen klamrer seg fast med skrekk i blikket, sitter stiv som en pinne, og er kvalm og uvel når de går av. Lover seg selv «aldri mer karusell»! Andre har løftet hendene i været, hyler av fryd og lar kroppen slenges dit karusellen vil, som en slapp gummi-dukke. Det er to ulike måter å møte livet på. Jeg er sånn midt imellom: fryder meg over turen, men har ikke helt turt å slippe taket. Liker spenningen, men vil helst beholde litt av kontrollen.

Men så har jeg tenkt litt…. Kanskje opplevelsen best kan nytes når man ikke tviholder? 

  

Verden utvider seg igjen

Nå har jeg vært ute i jobb i til sammen 8 arbeidsdager. Det var ikke like ille som frykta. Fælt var det å forlate vesle Aila-pia mi hjemme mens jeg dro på jobb, men selve arbeidsdagen går greit. Tiden flyr av sted og plutselig er det tid for å dra hjem igjen etter en litt kortere arbeidsdag.

Jeg er så heldig å jobbe i staten der jeg har krav på inntil 2 timer amme-fri hver dag. Dermed kan jeg dra på jobb klokken 9 og dra hjem igjen i halv 3-tiden. 5,5 timer borte fra Aila er ikke så ille. Hun sover jo en del av tiden, og ellers er hun sammen med sin pappa og storkoser seg. Tiden vi har sammen på ettermiddagene blir desto mer dyrebare.

Dessuten tror jeg det er sunt for meg å bryte litt ut fra mamma-boblen; treffe andre mennesker, bruke hjernen til noe annet enn å telle antall bleieskift og sovetimer, lese meg opp på faglitteratur, løfte blikket og se andre ting enn hjemmets fire vegger. Jeg elsker å være hjemme sammen med min datter, men trenger nok også tid for meg selv og tid til andre oppgaver enn mamma-rollen og husmor-rollen.

Etter en endt arbeidsdag er det ekstra godt å holde rundt vesla mi igjen. Se hennes strålende smil og høre latteren hennes, høre henne si mamma-mamma og strekke armene sine ut mot meg i glede. Jeg brukte å si før at det aller beste med å jobbe var den deilige følelsen når det endelig var helg. Nå er det aller beste med jobben den ubeskrivelige lykkefølelsen av å se mi elskede datter igjen etter endt arbeidsdag.

Verdenen utvider seg igjen, litt etter litt. Først jobb, og nå til uka drar jeg til Tromsø på studiesamling. Da skal jeg ha med mann og barn, men det blir uansett lange studiedager uten amme-fri. Det blir spennende. Om en måned drar jeg til Oslo ALENE! Tror til og med jeg skal ha ei overnatting eller to. Jeg har vunnet en make-over, og har store planer om å boltre meg i hovedstaden med hotellovernatting, shopping og kos. Skikkelig husmorferie! Gleder meg vilt! ..... og gruer meg til å være SÅ vanvittig lenge borte fra Aila.

SE MAMMA! SNE!

Bra bok om demens

I anledning årets innsamlingsaksjon som går til bekjempelse av sykdommen demens, så vil jeg anbefale ei bok til dere. Dette innlegget har jeg tidligere skrevet på bokbloggen min; Beate blogger om bøker.

Jeg jobber nå som veileder i fosterhjemtjenesten, men er utdannet sykepleier. Mange ganger i min yrkeskarriere har jeg møtt på pasienter med demens og sett hvordan de sliter med å orientere seg i hverdagen. Det har vært både givende og utfordrende å møte disse pasientene, og etterpå har jeg alltid tenkt for meg selv: vær så snill, jeg kan få alle slags sykdommer og plager, men ikke la meg bli dement! Tenk hvor grusomt å ikke kunne kjenne igjen sin nærmeste familie, eller å ikke huske at moren din er død og stadig oppleve sorgen som et slag i magen hver gang en pleier minner deg på det, eller å ikke klare å sitte stille men må vandre rundt omkring, å ikke forstå klokka eller det som blir sagt.

Fra bokomslaget:
"Alltid Alice" av Lisa Genova handler om en 50 år gammel professor som jobber ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. En dag går hun seg bort bare et par kvartaler hjemmefra. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimers sykdom.

Min mening om boka:
Selv om jeg har haugevis med andre fagbøker jeg må lese nå for tiden, så slukte jeg denne boka på to korte kvelder. Dette er ei tankevekkende, gripende, opplysende, og vakker historie. Vi møter Alice når hun oppdager at hun er blitt "glemsk og surrete", og får følge hennes tanker og opplevelser ettersom sykdommen utvikler seg. Vi får ta del i hvordan hun opplever å føle seg både ensom og fortvilet, vi ser hvordan familie, venner, kolleger og andre reagerer, og vi tar del i en del tragikomiske situasjoner utløst av hennes sykdom.

En gang drar hun til en forelesning og setter seg på første rad. Alle i salen venter på foreleseren som ikke kommer. Alice blir lei og reiser seg opp og går etter en stund. Senere viser det seg at det er hun som skulle være foreleser nettopp denne dagen.

Jeg synes forfatteren forteller historien om Alice på en flott og meget troverdig måte. Jeg har aldri opplevd å være dement, men jeg kjenner igjen mange av symptomene og reaksjonene som beskrives. Det virker som om forfatteren har gjort en meget grundig research før hun har skrevet boka. Det liker jeg!

Det er som sagt en vakker og sår fortelling, og mange ganger satt jeg med klumpen i halsen. I ettertid har den gitt meg mange tanker, ikke minst om hvor viktig det er å behandle alle mennesker med respekt. Det er så selvfølgelig, men samtidig viser historien at det er så lett å glemme seg. Blant annet diskuterer familien til Alice hennes fremtid mens hun sitter foran dem, men de snakker på en måte som om hun ikke var tilstede i rommet.

Noen lyspunkt finnes absolutt i fortellingen, selv om sykdommen ikke lar seg kurere men springer raskt avgårde mot glemselen. Det er flott å se hvordan Alice og den ene datteren, som tidligere har vært på kollisjonskurs, finner tonen igjen og viser sin kjærlighet til hverandre. Det er også andre lyspunkt, men jeg tenkte å ikke røpe alt her.

Jeg har faktisk ikke en eneste negativ ting å si om boka. Normalt er jeg en kritisk person, men denne gangen fant jeg ingenting å kritisere, rett og slett! Teksten flyter lett, man blir revet med. Dette er en rørende bok uten at det blir sentimentalt eller overdrevent.